Yrkesstolthet- på hvilket grunnlag?

For en liten stund siden var det ei som sa til meg at «dere sykepleiere snakker så varmt om jobben dere gjør, det virker veldig typisk for dere. Også for lærerne. Dere utviser en enorm yrkesstolthet!» Jeg undret meg litt over utsagnet, men sa meg forsåvidt enig. Men hvorfor er det slik? Det har jeg lurt på i etterkant.

Jeg ville prøve å google «yrkesstolthet» og på topp 5 var det 3 av 5 artikler som omhandlet sykepleieyrket. Det var også et innlegg fra et forum, der var det helt tydelig en overvekt av lærere og sykepleiere som ytret at de var stolte av yrket sitt, men også en renholder, jurist og en ingeniør. Så da er det kanskje noe i det da? At sykepleiere og lærere er de som viser størst stolthet over yrket sitt.

Yrkesstoltheten i sykepleien tror jeg henger igjen fra gammelt av. Det er ikke det at jeg ikke er stolt av yrket mitt, men det var på mange måter et «viktigere» yrke for mange før i tiden. Misforstå meg rett, det er et veldig viktig yrke i dag også, men få av de som blir sykepleiere i dag har fått et kall.
Nå i dag føler jeg at begrepet «yrkesstolthet» i sykepleien innbefatter å vise omsorg, empati og tørke tårer når det trengs. Det hjelper ikke at sykepleierforbundet også fremstiller sykepleieryrket som et mykt ogomsorgsfullt yrke. Jeg er ikke stolt av jobben min fordi jeg er så fantastisk flink til å vise omsorg eller tørke tårer. Jeg er stolt av at jeg er sykepleier fordi jeg innehar viktig kunnskap om anatomi, fysiologi, akutt beredskap, førstehjelp og livredning. Også er det å vise omsorg, empati og medmenneskelighet en del av det.
Mange har fortalt meg; så tøff du er, som er sykepleier. Det hadde aldri jeg turt å bli. Og når jeg spør hva de tenker på når de sier det, så er det akutte situasjoner som kommer frem, medisinering, sette sprøyter og den jobben vi gjør med å være støttepilaren i tøffe situasjoner. Da blir sykepleierforbundets fokus på den omsorgsfulle delen ubetydelig. Jeg tror at det er der forbundet svikter. Forbundet har ikke nok slagkraft med det fokuset de har nå. Skift fokus på sykepleieryrket, og dere vil få en tydeligere stemme innad i politikken. Og utad til folket.

Når det gjelder lærere så har de virkelig god grunn til og være stolte av jobben sin. De er i klasserommet hver dag, hjelper dine og mine barn på veien, gir de grunnlaget for å komme opp og frem her i livet. De gjør en jobb som er viktig for resten av livet til våre barn. De har også en slagkraftig organisasjon i ryggen, og en studentorganisasjon som vet hva som skal til. Pedagogstudentene og utdanningsforbundet får frem den viktige jobben lærere gjør, de rosemaler ikke yrket. De forteller ikke sine nye studenter at yrket består av på gi en klem til de som trenger det mest eller å blåse på skrubbsårene til ungene. Men det er fortsatt en del av jobben de har.

Jeg har lenge vært en forkjemper for at de som studerer sykepleie skal få vite alle yrkesmulighetene sine etter ferdig utdannet sykepleier. Men med en stadig påminnelse om at yrkesstoltheten vår ligger i det medmenneskelige arbeidet vi gjør, kan være et hinder.

Når det er sagt vil jeg si at jeg er både omsorgsfull, empatisk og medmenneskelig i mitt arbeid som sykepleier. Men det er ikke det som nødvendigvis er hovedoppgaven i arbeidet mitt. Jobben min er å hjelpe folk som er syke, tilbake på beina. Hjelpe de som ikke har mer tid igjen på jorden, inn i en fredfull død. Og alt det som er i mellom de ytterpunktene.