Uvitenhet fører til unødvendig frykt

Jeg har nettopp lest «Når drømmejobben er å rydde miner og kjempe mot ebola» i Aftenposten.  Noen velger å reise ut i verden for å bekjempe sykdommer eller drive annet humanitært arbeid, men opplever at venner ikke ønsker kontakt med de når de kommer hjem. 

Uvitenhet er ikke akkurat et nytt fenomen. Og det eneste det fører med seg er frykt. Frykt for det ukjente.
Jeg har selv i lange tider ønsket å reise ut som sykepleier, for å hjelpe. Men responsen jeg har fått har aldri vært utelukkende positiv. Det er alltid spørsmål som «Hvorfor vil du utsette deg for slik fare?» og «hva hvis du blir smittet?» og aldri lykkeønskninger. Jeg kommer nok ikke til å reise ut med det første, men ønsket vil alltid være der.

uvitenhet

Jeg har lest en god del om ebola den siste tiden. Ja, det er en farlig sykdom. Men det er ikke problematisk å beskytte seg mot den. Så lenge man følger rutinene som er satt. Og følge rutiner, tør jeg påstå at helsepersonell er gode på. Det gjør vi hver eneste dag i vårt arbeid her hjemme også. Så hvorfor skepsisen?

Uvitenhet. Det er forsåvidt samme leksa som det var på 80-tallet med HIV/aids pandemien. Uvitenhet blant befolkningen som spredte seg som ild i tørt gress. Rykter som at kun homofile får sykdommen, og at man ikke skulle ta på smittede uten hansker var utbredt. I dag vet vi at alle som var utsatt fikk sykdommen, både homofile og heterofile, den smitter via blod og vi vet også at HIV/aids har eksistert siden tidlig 1900-tallet. I dag, med behandling, kan de smittede leve et godt og langt liv. Og sjansen for at de dør av sykdommen er minimal. Det er blitt en sykdom man dør med.

Jeg kan se for meg at 20 år frem i tid så tenker vi tilbake på dette ebola-utbruddet og rister på hodet. Jeg tror ikke ebola er bekjempet, men vi vil ha så god kunnskap om sykdommen at faren er betraktelig mindre.

Så, jeg ville ikke dratt som hjelpearbeider til et ebolarammet land i dag, men kanskje i fremtiden. Men er det noen i min omgangskrets som gjør det i nær fremtid vil jeg ikke unngå de når de kommer hjem. Jeg vil heller oppsøke dem og høre historiene. En humanitær organisasjon har ansvar for at deres hjelpearbeidere holder seg friske, og har de fått lov til å reise hjem og ingen prøver som tas gir utslag så er det ingenting og frykte.
Vi skal ikke unngå hjelpearbeidere på grunn av vår uvitenhet, de skal oppsøkes på grunn av deres viten. 


I går var verdens aidsdag (1.desember). Dette er fortsatt et tema som må opplyses mer om. Det må ikke glemmes selv om man har kommet langt i forskningen.