Unge sykepleiere, sykt flinke piker.

For en ukes tid siden leste jeg en anonym kvinnes kronikk i aftenposten om «flink pike» syndromet.  Og det er ikke første gang jeg har lest om fenomenet i avisene i det siste. Det uroer meg.

flinkpike

Det er en hel generasjon av flinke piker. Vi har skyhøye forventninger til oss selv, og det mangler ikke på ambisjoner.  Som kvinnen i kronikken skriver, tror også jeg at dette er noe som starter allerede på barneskolen. Man har forventninger til seg selv ovenfor sine venner, ovenfor foreldre og lærere. De hjemme forventer at man gjør sitt beste på skolen, og lærere forventer det samme. Av vennegjengen forventes det at man passer inn. Man skal helst ikke være annerledes, man skal for guds skyld ikke ha egne meninger og gjør du noe «feil» så kommer du til å få høre om det, lenge.

Når jeg startet på sykepleiestudiet var det også et forventningspress fra lærere og ikke minst meg selv. Jeg skulle få det til og gode karakterer skulle jeg få. Jeg gjorde det bra.

Det var ikke før jeg startet å arbeide som sykepleier at jeg kjente ordentlig på forventningspresset. Jeg følte et enormt press til å prestere, daglig. Jeg måtte være frampå, og det var ingen som skulle ha noe å utsette på mitt arbeid. Om jeg så måtte arbeide overtid. Og jeg ser rundt meg at det er flere enn meg som har det slik. Noen til og med verre. Min arbeidsgiver har ved flere tilfeller fundert på hvorfor vi aldri synes at vi er gode nok. Svaret er nok at det er alltids noe som kunne blitt gjort bedre, i følge oss. I en travel arbeidshverdag ser jeg at det er ikke mulig, hver eneste dag å få til absolutt alt jeg skulle gjort på jobb. Da hadde jeg arbeidet meg i hjel. Tenk heller over de tingene du har gjort, for jeg er ganske sikker på at det er mer enn godt nok. 

Jeg mener at det er utdanningsinstitusjonene som skaper dette forventningspresset i utgangspunktet. Under studietiden ble jeg opplært til at f.eks. sengen skal være pent oppredd, lakenet skal ikke ha noen skrukker- stramt og fint. Putene skal ligge slik, og dynen skal brettes slik. Jeg ble fortalt at sykepleier var et serviceyrke. Du skal alltid være blid og serviceinnstilt ovenfor din pasient. Høres ikke det veldig gammeldags ut?! Det gjorde meg opprørt. Sykepleie i dag handler om å ivareta pasientens behov, sørge for at behandling blir utført og tilrettelegge for at pasienten skal kunne ha det best mulig. Klart jeg er hyggelig og imøtekommende, men ikke for enhver pris.

Jeg tror det er her mange «ender opp som flink pike.» Pasienten har en forventning til at sykepleieren skal serve en, og sykepleier føler at hun må prestere for å blidgjøre pasienten. På min arbeidsplass er det veldig travelt. Hvis jeg skulle «dullet» med alle pasienten i løpet av en arbeidsdag, hadde jeg ikke blitt ferdig.

Det må prioriteres. Og flinke piker må fortelles at selv om den ene pasienten ikke fikk vasket seg på ryggen den dagen, så har hun gjort en god jobb.
Fokuset må flyttes fra arbeidet man ikke har gjort, til det arbeidet man har gjort.
Skjer ikke det, kommer alle disse flinke pikene til å bli utbrent og lei i rimelig ung alder. Det er trist. For de er alle veldig flinke. 


Selv anser jeg meg som en flink pike, men forhåpentligvis i ordets rette forstand. Jeg har lært av tidligere erfaringer. Veggen har jeg møtt før. Det anbefales ikke.

  • Ingeborg

    Så sant som det er sagt. Vi møter bare oss selv i døra. Det er så mange ganger jeg har måttet fortelle kollegaer at de må skrive overtid når de selv sier «nei, jeg rakk jo ikke alt, så det er jo litt min egen skyld». Vi er bare mennesker! De aller fleste av kollegaene mine strekker seg svært langt og er veldig flinke, men mange av dem sier likevel at de bare tenker på det de ikke rakk. Trist!
    Fint tema du tar opp!

    • Overtid må skrives! Vi er mennesker ja, som har et liv utenom arbeid også. Det er veldig trist at man ikke klarer å se alt det viktige man gjør. Det blir bare vondt verre for oss selv.

  • En veldig flott og tankevekkende bloggpost, Ann! Interessant å se hvordan du reflekterer over dette. Selv om jeg kun kjenner sykehuset som pasient (les: i perioder som fast inventar), kjenner jeg et annet travelt yrke fra innsiden; førskolelæreryrket. Det er noen år siden jeg måtte slutte som førskolelærer pga. helsemessige årsaker, men der kjente jeg på forventningene som du beskriver. På den ene siden fra barna, men nesten enda mer fra ansatte og barnas foresatte.
    Vil også legge til at sykepleiere er flotte folk som har valgt et viktig yrke!
    Stå på med yrket ditt og bloggen!

    • Ikke sant! Det kan nok relateres til mange grupper i arbeidslivet. Og det er så tungt og ha det sånn. Jeg tenker man fint kan senke forventningene til seg selv litt, så koser man seg mer på jobb.
      Tusen takk! Stå på videre du også, bloggen din er veldig bra.

  • Pingback: Sykepleier, men ikke stereotypen. | Sykepleier- blogg()

  • Pingback: En filmatisering om oss flinke piker | Sykepleier- blogg()

  • Oda

    Berre nokre tanker…
    Om en berre kunne ansette fleire… Kunne en vore 3 på vakt isteden for 2 for eksempel. Hadde mykje av stresset blitt borte då? Det trur eg faktisk… då kunne en fått meir tid til kvar enkelt pasient og ikkje trengt å gå heim fra jobb med en følelse av å ikkje strekke til… Nokon blir jo til og med sjukemelde til slutt, kunne en unngått dette med å ansette fleire? Er klar over at det er vanskelig med tanke på økonomi kanskje, men koffor er det egentlig ikkje fleire på jobb per vakt?

    Kva tenker du om dette Ann?

    • Jeg tenker det samme som med, flere på vakt hadde nok løst problemet. Økonomi en viktig faktor og mange plasser er det nok hovedgrunnen til at man ikke er flere på vakt.
      Samtidig må vi som mener at man er for få på jobb melde avvik når man havner i situasjoner der man ser tydelig at man ikke er nok folk. Ingen avvik-ingen flere ansatte.
      Jeg vet om flere som har vært sykemeldt den siste tiden på grunn av utbrenthet. Flere av de nevner dårlig bemanning og mange pasienter per sykepleier som en faktor. Men vi må også lære oss til og forsone oss med at «det jeg gjør er mer enn godt nok, det jeg ikke rekker er heller ikke så viktig.»