Vi må kreve rammeplan til spesialiseringen i akuttsykepleie!

Det er vel ikke alle som er som meg og tenker over dette. Men de aller fleste studiene vi har tilbud om, har en fastsatt rammeplan for studiet. Men det har ikke videreutdanningen i akuttsykepleie. Og det innebærer at videreutdanningen kan arte seg veldig forskjellig, alt etter hvor du studerer den.  Og kan man da forvente at akuttsykepleiere du møter i arbeidslivet, kan det samme som deg? 

Da jeg studerte til å bli sykepleier var jeg engasjert i studentpolitikken på skolen jeg gikk på. Jeg ble skikkelig bitt av basillen kan man si, og jeg var både kulltillitsvalgt, representant i diverse styrer, råd og utvalg på skolen, engasjert i studentorganisasjonen lokalt og nasjonalt, og NSF student lokalt og nasjonalt. Jeg fartet rundt på en del møter ved siden av studiene og lærte en og annen ting om rammeplaner, økonomisk styring, akkreditering, lover og forskrifter.
Og er det noe som alltid kom opp som et spørsmål, så var det; hva sier rammeplanen om hva studenten skal lære?

Derfor ble jeg litt overrasket over at det ikke eksisterte noen rammeplan for studiet da jeg startet på akuttsykepleie.

På sykepleierstudiet var det ofte et tema at det finnes 28 ulike sykepleierutdanninger, men det er en felles rammeplan og innenfor den rammeplanen kan skolen gjøre individuelle tilpasninger. Rammeplanen fungerte som den skulle, men den ble oppfattet som alt for vid fordi det kom frem at det å studere sykepleie i Kristiansand var en ganske annen utdanning en for de som studerte sykepleie i Tromsø.

Tilbake til videreutdanning. Jeg fant en rammeplan på regjeringens side. Regjeringens definisjon av funksjonen til rammeplan sier og jeg siterer:
«Rammeplaner angir målområder og bestemmer innhold i videreutdanningene og er et nasjonalt styringsmiddel. Hovedintensjonene med rammeplaner er å sikre et ensartet faglig nivå, fremme mulighetene for fleksible utdanningsløsninger og gjøre de enkelte videreutdanningene innen hvert fagområde likeverdige i hele landet.»

Dette er tatt fra rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie men jeg sjekket de andre også og det står det samme i alle rammeplanene for de forskjellige videreutdanningene. Jeg reagerer derfor på at en utdanning som akuttsykepleie ikke er inkludert i dette. Noen vil si at utdanningen er ny. Nei, det er den ikke lenger! I Østfold har utdanningen eksistert i over ti år. Testperioden er over nå.

Jeg stiller meg undrende til at dette ikke får større fokus og kommer frem i lyset. For at jeg som fremtidig akuttsykepleier skal kunne vite at andre akuttsykepleiere, som har tatt sin utdanning andre steder i landet, også har de samme kunnskapene som meg, så kreves det en rammeplan.
Noen vil vel kanskje si at læringsgrunnlaget og kompetansemålene er de samme som for anestesi og intensiv, og derfor kan vi «bare bruke deres rammeplan,» men nei det blir faktisk feil!

Akuttmedisin og sykepleie er i vinden om dagen. Leger har endelig fått sin egne spesialisering i akuttmedisin, og alle jubler. Det blir sagt; «endelig», «det var jammen meg på tide» og «pasienten skal møte personell med den beste kompetansen først.»

Det samme blir ikke sagt om akuttsykepleie. «Hva skal man med det?» har jeg fått høre opp til flere ganger. Akuttsykepleie er ikke anerkjent som et eget fag og det provoserer meg kraftig. Og mangel på rammeplan forsterker bare det inntrykket.
Rammeplanen skal være fundamentet for enhver god utdanning. Skal faget akuttsykepleie bli anerkjent i Norge som det blir i utlandet, må det være et felles fundament for alle akuttsykepleierutdanningene i Norge. Og det må det gjøres noe med nå. Vi er på overtid.

Det er nok noen som ikke er enige med meg, noen mener kanskje at rammeplan er begrensende for utdanningsinstitusjonen. Jeg er ikke enig i det. Rammeplan er en kvalitetssikring og nettopp det burde både nåværende studenter, fremtidige studenter og arbeidsgivere kreve.
Arbeidgiver gir stipend til sine arbeidstakere for at de skal komme tilbake, kunnskapsrike og mer arbeidslystne.
Det brukes store summer på de som tar denne utdanningen og da må vi også kunne sikre oss en kvalitetsikring gjennom rammeplan. 

Holder du deg faglig oppdatert?

På studiet nå om dagen bruker vi en del tid på prosedyrer og fagutvikling. I praksis har vi blitt «pushet» på å slå opp og sette spørsmålstegn ved mangelfulle prosedyrer. Vi diskuterer det opp mot fag og finner forskning og annen litteratur rundt emnet. 
Jeg ser viktigheten av å holde meg faglig oppdatert, gjør du?

Vi har alle hørt det har blitt sagt; «det er bare sånn det er.» eller «nei, her er det slik vi gjør det.» når man har satt spørsmålstegn ved hvordan pasientnære prosedyrer blir gjort. Og hvor ofte har man egentlig slått opp i prosedyrene som foreligger for hvert enkelt arbeidssted? Jeg har selv utført en prosedyre slik andre har sagt at den er, mest fordi jeg «ikke har hatt tid» til å slå opp prosedyren. Man skal være rask og ingen sinke i en travel hverdag. Men større og mer omfattende prosedyrer som jeg har utført sjeldent slår jeg alltid opp. Og har jeg først slått opp en prosedyre, følger jeg den slavisk.

Nå som jeg er blitt oppmerksom på dette med prosedyrer, legger jeg fort merke til om andre er flinke til å bruke de prosedyrene som er tilgjengelige. Og jeg ser at det er forskjeller på om man er nyutdannet eller ikke, spesialsykepleier eller ikke. Jeg har lagt merke til at nyutdannete sykepleiere, spesialsykepleiere og nyansatte er de ivrigste på riktig utførelse av prosedyrer. Men hva med resten?

Hvorfor er ikke alle like ivrige på riktig utførelse av prosedyrer?

Alle helseforetak og institusjoner har et eget prosedyreverktøy, en side man kan slå opp lokale prosedyrer. Helsebiblioteket har også en oversikt over fagprosedyrer som er godkjent lokalt og som ivaretar minstekrav for utvikling av fagprosedyrer. I tillegg til dette har man PPS som nå har byttet navn til VAR Healthcare og ikke minst Sykepleierhåndboka (SHB) som også finnes som app. Dette er alle gode steder å finne prosedyrer på, men ikke glem at det kan være lokale forskjeller, så alltid sjekk med arbeidsstedet ditt!
Men, tilbake til poenget, når prosedyrene er så lett tilgjengelig hvorfor brukes de ikke oftere? Kan vi virkelig gjemme oss bak at vi ikke har tid? 

Men jeg spør meg; er det for vanskelig å finne frem til riktig prosedyre? Eller er de lite tilgjengelig? Selv har jeg opplevd å bli sittende å lete i både ti og femten minutter før jeg finner den prosedyren jeg var ute etter. Er det derfor man ikke benytter seg av fagprosedyrer?

Jeg tror at vi som helsepersonell ønsker å bruke disse verktøyene for å heve kvaliteten på tjenestene våre. Men samfunnet krever at vi skal behandle pasientene våre fortere og vi skal behandle flere pasienter på kortere tid. Og dette går på bekostning av pasientsikkerheten.

Vi må tenke på pasientsikkerheten først og fremst!

Det er for pasienten prosedyrene er utviklet. Det er for å hindre sykehusinfeksjoner, uønskede hendelser og dødsfall at prosedyrene er laget!

Pasientsikkert vil si at man skal bruke de lokale prosedyrene og følge de. Prosedyrene revideres relativt ofte også, så det nytter ikke at du har lest prosedyren en gang for to år siden. Den skal sjekkes igjen og igjen. Staten pålegger oss faktisk å følge prosedyrer. Pasientsikkerhetsprogrammet I trygge hender, er et eksempel på det.

Avslutningsvis vil jeg si en ting. Staten pålegger oss å faktisk følge prosedyrene våre, samtidig pålegger de oss å behandle flere og fortere. Jeg har ikke så mye å si til det annet enn at, jeg velger å følge prosedyrene og sørge for at jeg og min arbeidsplass arbeider pasientsikkert.

Også er det lov å håpe at det blir lettere tilgjengelig i de teknologiske verktøyene vi bruker i hverdagen.

Videreutdanning i Akuttsykepleie

Det er lenge siden sist jeg har skrevet noe her. Nå er jeg våknet fra dvalen, tilvendt min nye tilværelse som heltidsstudent. Jeg studerer nemlig akuttsykepleie!

Det er veldig få jeg snakker med som egentlig vet hva det vil si å utdanne seg til akuttsykepleier. Årsaken til det er vel fordi tittelen ikke er spesielt utbredt her i landet, men i utlandet har den rukket å bli dagligdags allerede.
Som akuttsykepleier skal man kunne ivareta den akutte og kritisk syke pasienten. Man skal ha kunnskap om de aller fleste sykdomstilstandene og kunne mye medisinsk teknisk utstyr. Jeg har gjennomført ett semester, og jeg har allerede lært utrolig mye. Og jeg må si, det er skummelt hvor lite man kan før man starter på en slik videreutdanning.

Mange har spurt meg hvorfor jeg vil utdanne meg til akuttsykepleier. Svaret mitt er stort sett fordi jeg ønsker å kunne gi faglig forsvarlig pleie og behandling, vite hva jeg behandler og hvorfor og bidra til en tryggere arbeidsplass. For jeg er overbevist om at akuttmottak med akuttsykepleiere har bedre faglig kompetanse og dermed økt pasientsikkerhet.

For det er jo litt rart at pasientens første stoppested innenfor sykehusets fire vegger ikke skal ha personell med høy faglig kompetanse. Pasientene våre er alvorlig syke og skal ha best mulig behandling fra første stund. Det krever kunnskap.

Men det ser ut som at akuttsykepleie har kommet for å bli. Akuttleger også. Det kommer til å bli en ny standard innenfor akuttmedisin, det er jeg helt sikker på. Og det er ikke et sekund for sent!
Jeg føler meg nesten som en slags pionér.

Høsten er rundt hjørnet, og det betyr nye studenter! I år er jeg også en av dem.

Det er nok mange som sitter med sommerfugler i magen i disse dager. Juli er godt i gang og det er kun noen få uker igjen til høstens studenter skal tusle inn dørene på landets institusjoner for første gang. Noen skal ta bachelor, andre skal ta master eller videreutdannning. I år er jeg også en av disse! Jeg skal nemlig studere akuttsykepleie!

Det siste året har jeg arbeidet ved et akuttmottak, og funnet meg godt til rette der med tiden. Så godt til rette at jeg ønsket å starte på en videreutdanning i akuttsykepleie. Å utdanne seg i dette faget tror jeg er lurt for alle som arbeider i akuttmottak. Man får stor breddekunnskap om diverse lidelser og tilstander og blir, etter min mening, en mer kompetent sykepleier for et akuttmottak.

Jeg har snakket med diverse mennesker som synes denne utdanningsretningen er noe overflødig. Jeg har hørt uttalelser som at «en erfaren sykepleier kan like mye som en akuttsykepleier.» Jeg er til dels enig. Ja, en sykepleier som har arbeidet i 15 år i faget har kanskje mer erfaring, men det er stort sett ikke disse sykepleierne som tar en slik utdanning heller. Man kan forsåvidt si det samme om en intensivsykepleier også, men på intensiv arbeider det som regel kun intensivsykepleiere, så da har man ingen å sammenligne kunnskap med. I den grad det går an.
De som vil bli akuttsykepleiere i dag er ofte unge sykepleiere i akuttmottak. Og det er en god utvikling. Unge sykepleiere som etterspør mer kunnskap å henge erfaringene sine på er positivt. Og betryggende for pasienter og kolleger.

En akuttsykepleier skal mestre alt av medisinsk- teknisk utstyr. En akuttsykepleier skal kunne noe om alt, man skal kunne noe om hjertesykdommer, lungesykdommer, nyresykdommer, gastrosykdommer, ortopedi, infeksjoner etc. Pensumet er med andre ord stort!

«Akuttsykepleieren skal kunne yte helsehjelp til akutt og/eller kritisk syke pasienter i alle aldre.» «Faglig forsvarlig akuttsykepleie innebærer å handle raskt og riktig på basis av faglig vurdering av en pasients situasjon.»

Sitat tatt fra Høgskolen i Østfolds studieplan

Når jeg kikker på studieplanen blir jeg bare mer og mer overbevist om at dette er riktig. Landets akuttmottak trenger flere akuttsykepleiere. Pasientene burde møte faglig sterke sykepleiere slik at riktig behandling gis fra første stund. Selv om det er legen som bestemmer behandling, spiller sykepleierne en stor rolle i starten av behandlingskjeden. 

Jeg er også heldig og får utdanningsstilling til dette studiet. Lønn ved siden av studiet, mot at jeg arbeider noen helger og om sommeren. En mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og en god sjef som ser viktigheten av akuttsykepleiere i mottak.
Jeg gleder meg! 

 

Er det noen andre som skal starte på denne utdanningen til høsten? Selv skal jeg gå i Fredrikstad. Hvor skal du eventuelt gå? Send meg en melding da vel!

Mastergrad- unødvendig mener noen

I forrige utgave av Tidsskriftet Sykepleien var det en artikkel om videreutdanning. Der kom det frem at SUS (Stavanger universitetssykehus) trenger spesialsykepleiere, men uten mastergrad.

Sykehuset sier at de ikke ser behovet.

Selv ser jeg et stort behov for master i spesialsykepleie. En sykepleier med mastergrad i faget sitt vil ha større forutsetninger for å holde seg faglig oppdatert i sitt fag, da det er noe som blir innlært i masterprogrammet. Kunnskap er ferskvare. Og en sykepleier som har vært vant til å oppsøke kunnskap og nyere forskning under studiet, har større forutsetninger for å gjøre dette i arbeidslivet også. Dette er det faktisk forsket på. Dette var også noe som var viktig under grunnutdanningen.
Å kunne holde seg oppdatert på nyere forskning, vite hvor man finner dette og hvordan man skal bruke den er en viktig grunnpilar i dagens sykepleierutøvelse. Og ikke støtte utviklingen av videreutdanningene på 1,5 år til en mastergrad på 2 år er som å si at forskning ikke er så viktig.

Ønsker vi oss faglig sterke spesialsykepleiere? Ja da synes jeg vi skal støtte utviklingen av mastergradsprogrammene.

SUS sier egentlig, satt litt på spissen, at de ikke ønsker masterstudenter. Fordi det er ikke det de trenger. Min mening er at de ser at de trenger spesialsykepleiere , og har ikke kapasitet til å vente på at de skal skrive ferdig en masteroppgave. Det foreslås at masteroppgaven kan skrives mens man går i redusert stilling, slik som leger har gjort i årevis. Men da må det tilrettelegges for det. En masteroppgave er ikke noe man smeller sammen på en uke eller to.

Der jeg studerte sykepleie, ved UiA (Universitetet i Agder) startet de opp med master i spesialsykepleie, med god respons både fra studenter og sykehuset. Sykehuset har vært meget positive til at det ble toårig, og de ser nå at de som ansettes har et høyere kunnskapsnivå enn tidligere. Og det øker kvaliteten på sykepleierne og faget. 

Jeg er veldig positiv til mastergrad. Sykepleie har ikke vært en utdanning eller et yrke som har vært sammenlignet med forskning tidligere. Men med mastergrad får man muligheten til å forske på problemstillinger man møter i praksis, være med i et stort forskningsmiljø. Og sist men ikke minst, du kan ta en doktorgrad og starte din helt egen forskning! For første gang har vi sykepleiere også mulighet til dette, det er et kvalitetsstempel.
Forskning er ganske interessant trossalt.

Konklusjonen er dermed at mastergrader innenfor spesialsykepleie er en positiv utvikling som man må støtte opp under, ikke undergrave!

Artikkelen jeg snakker om kan du lese her