Høsten er rundt hjørnet, og det betyr nye studenter! I år er jeg også en av dem.

Det er nok mange som sitter med sommerfugler i magen i disse dager. Juli er godt i gang og det er kun noen få uker igjen til høstens studenter skal tusle inn dørene på landets institusjoner for første gang. Noen skal ta bachelor, andre skal ta master eller videreutdannning. I år er jeg også en av disse! Jeg skal nemlig studere akuttsykepleie!

Det siste året har jeg arbeidet ved et akuttmottak, og funnet meg godt til rette der med tiden. Så godt til rette at jeg ønsket å starte på en videreutdanning i akuttsykepleie. Å utdanne seg i dette faget tror jeg er lurt for alle som arbeider i akuttmottak. Man får stor breddekunnskap om diverse lidelser og tilstander og blir, etter min mening, en mer kompetent sykepleier for et akuttmottak.

Jeg har snakket med diverse mennesker som synes denne utdanningsretningen er noe overflødig. Jeg har hørt uttalelser som at «en erfaren sykepleier kan like mye som en akuttsykepleier.» Jeg er til dels enig. Ja, en sykepleier som har arbeidet i 15 år i faget har kanskje mer erfaring, men det er stort sett ikke disse sykepleierne som tar en slik utdanning heller. Man kan forsåvidt si det samme om en intensivsykepleier også, men på intensiv arbeider det som regel kun intensivsykepleiere, så da har man ingen å sammenligne kunnskap med. I den grad det går an.
De som vil bli akuttsykepleiere i dag er ofte unge sykepleiere i akuttmottak. Og det er en god utvikling. Unge sykepleiere som etterspør mer kunnskap å henge erfaringene sine på er positivt. Og betryggende for pasienter og kolleger.

En akuttsykepleier skal mestre alt av medisinsk- teknisk utstyr. En akuttsykepleier skal kunne noe om alt, man skal kunne noe om hjertesykdommer, lungesykdommer, nyresykdommer, gastrosykdommer, ortopedi, infeksjoner etc. Pensumet er med andre ord stort!

«Akuttsykepleieren skal kunne yte helsehjelp til akutt og/eller kritisk syke pasienter i alle aldre.» «Faglig forsvarlig akuttsykepleie innebærer å handle raskt og riktig på basis av faglig vurdering av en pasients situasjon.»

Sitat tatt fra Høgskolen i Østfolds studieplan

Når jeg kikker på studieplanen blir jeg bare mer og mer overbevist om at dette er riktig. Landets akuttmottak trenger flere akuttsykepleiere. Pasientene burde møte faglig sterke sykepleiere slik at riktig behandling gis fra første stund. Selv om det er legen som bestemmer behandling, spiller sykepleierne en stor rolle i starten av behandlingskjeden. 

Jeg er også heldig og får utdanningsstilling til dette studiet. Lønn ved siden av studiet, mot at jeg arbeider noen helger og om sommeren. En mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og en god sjef som ser viktigheten av akuttsykepleiere i mottak.
Jeg gleder meg! 

 

Er det noen andre som skal starte på denne utdanningen til høsten? Selv skal jeg gå i Fredrikstad. Hvor skal du eventuelt gå? Send meg en melding da vel!

Nå starter morroa!

Jeg har vært så heldig å være én av 35 bidragsytere til tidsskriftet Sykepleiens nye bloggplattform! Dette kommer til å bli gøy, det er jeg overbevist om. Jeg skal ikke slutte å skrive her, men siden det fremover skal blogges to steder så vil jeg nok velge med omhu hva som publiseres hvor. Hjertesakene mine vil dere nok høre om på begge steder.

Håper dere vil følge med meg videre der også! Jeg er hvertfall veldig spent på hvordan dette blir.

Sjekk ut www.sykepleien.no/blogg

-Sykepleier Ann

Å forme fremtidens sykepleiere – et felles ansvar

Det er behov for strengere opptakskrav til sykepleierutdanningen. Og i den forbindelse har det vært mye snakk om karakterkravet i matte som ønskes. Ikke alle ser behovet for et karakterkrav i dette faget. Selv er jeg litt usikker på hva jeg mener om saken. Jeg forstår hensikten, men kun et karakterkrav i matte vil ikke gi noen endring, tror jeg.

Vi har alle et felles ansvar for at fremtidens sykepleiere skal bli gode. Og jeg er redd vi begynner i feil ende når vi starter med å sette opptakskrav til studiet. Det argumenteres med at lærerutdanningen har karakterkrav i matte, ja de har det, men de har også en gjennomgående bedre kvalitetsikring av studiet generelt. De som ikke er egnet til å bli lærer, blir faktisk veiledet ut av studiet i mye større grad enn ved sykepleierutdanningen. Veilederne i praksis er også i mye større grad erfarne lærere. Ikke som i helsevesenet, nyutdannede sykepleiere som akkurat har startet i jobb.

Som sykepleier er det viktig å kunne matte,  ikke å være god. Så et krav i matte trengs neppe. De som ikke fikser legemiddelregning på tre forsøk, må veiledes ut av studiet. De må ikke oppfordres til å forsøke ved en annen høyskole. Disse studentene er faktisk ikke skikket til å bli sykepleiere.

Angående krav til mattekunnskaper.
Det finnes gode rutiner innenfor legemiddelhåndtering og de fleste medisiner er enkelt dosert på grunn av dette. I løpet av mine to år som sykepleier har jeg måttet bruke mine regnekunnskaper omtrentlig tre ganger.
Verre er det med språket vårt og de i helsevesenet som ikke har norsk som morsmål. Vi må kunne være sikre på at alle rundt oss forstår beskjedene våre og at misforståelser unngås. I dag skjer misforståelser stort sett daglig. Det kan være skummelt.

Er alle egnet til jobben da?
En sykepleier som i utgangspunktet ikke var skikket for utdanningen, men som allikevel slapp i gjennom kan  gjøre vel så store feil og overtramp. Og det kun på grunn av manglende interesse.
Så hvor skal kvalitetsikringen av studiet starte? Vi må vurdere skikketheten til studentene! I 2013 var det kun en eneste student som ble vurdert til ikke skikket. Jeg har vanskelig for å tro at dette stemmer, og det er ikke minst bekymringsverdig.

 

learning by doing

Et felles ansvar altså å utdanne gode sykepleiere. Hva mener jeg med det? Learning by doing er det noe som heter. Det er praksisperiodene og veilederne jeg tenker på.
Studentene må ha gode veiledere som utfordrer studentene og studentene bør få veiledere som ønsker å veilede!
Det er et enormt ansvar å veilede en sykepleierstudent. Jeg har selv gjort det. Og det er på denne arenaen man danner gode sykepleiere. De skal lære rutiner, hvordan prioritere og hvordan legemiddelhåndtering fungerer i praksis. Og de skal møte en vennlig veileder som synes det gir en ekstra piff i arbeidshverdagen å ha student.

Så fremt studentene blir utfordret i praksisperiodene vil man fort se hvem som er egnet for yrket og ikke. Og skolene må være flinkere til å ta tak når veileder ringer til skolen for å fortelle at studenten ikke er skikket for yrket. Det skal tas på alvor! Skolen må også gjøre det de sier at de gjør, nemlig en løpende skikkethetsvurdering gjennom hele studieløpet. Da har man gode forutsetninger for å luke ut de som ikke er skikket.
Når de rammene er på plass og vi starter med å  gi oss selv de beste sykepleierne, er jeg sikker på at karakterkrav er overflødig.

En liten oppsummering helt til slutt.
Kvalitetssikring av studiet, med gjennomgående god oppfølging av studentene, samt økt fokus på skikkethet vil også gi økt kvalitet på våre fremtidige sykepleiere.

«Ledererfaring ønskes»

For snart ett år siden, var jeg jobbsøker. For første gang siden endt utdanning fikk jeg kjenne på kroppen at det ikke alltid er like lett å søke jobb, til tross for at man er sykepleier. Nyutdannet sådan. Innlegget jeg da skrev, kan du lese her. I søkeprosessen var jeg også innom noen lederstillinger, fordi det er leder jeg ønsker å bli. Og jeg har forutsetningene og evnene til det. Lite visste jeg at all tidligere erfaring fra lederskap, som jeg innehar ikke teller.

Jeg ser nå at jeg har startet helt på bunnen igjen etter jeg ble sykepleier. All annen erfaring jeg har, har liten eller ingen betydning lenger.

Men jobb fikk jeg til slutt, og jeg trives veldig godt bare så det er sagt. Men jeg undres fortsatt over hvorfor det skal være så innmari vanskelig å skaffe seg ledererfaring. Alle lederutdanninger som ikke er private, må man ha lederjobb for å kunne søke på. Og for alle lederjobber, man ha lederutdanning for å kunne søke på.

lederskap

Det blir jo det samme for arbeidsmarkedet for øvrig, men jeg synes det er provoserende at jeg som har rikelig med erfaring heller ikke skal få ta utdanning uten at det skal koste meg alle feriepengene og skattepengene til sammen. Nei, jeg har ikke erfaring med helseledelse, men har man kunnskap om ledelse og om helserelaterte temaer så kommer man langt.

Jeg vet at flere av dere tenker at jeg ikke må være så utålmodig, kose meg med jobben jeg har også kommer det naturlig etterhvert. Men jeg er ikke utålmodig, jeg koser meg i jobben jeg har, men utdanningsmessig kunne jeg ønske det var mer man kunne gjort selv.

Til helsefaglige videreutdanningene som er i dag, er veldig låst. For utdanningene i spesialsykepleie ser jeg at det er rett og rimelig. Men for alle de andre veiene man kan gå, synes jeg det er innskrenkende og til tider nedtrykkende.

Helsefagarbeidere- en viktig ressurs

Den siste uken som har vært, har jeg lest og hørt flere snakke om situasjonen om helsefagarbeiderne. Saken er at færre og færre velger å bli helsefagarbeidere, men de trengs sårt i arbeidslivet.

Helsefag_button

Det blir stadig mindre attraktivt og bli helsefagarbeidere. Jeg har lyst til å slå et slag for helsefagarbeiderne. Det er et stort behov som skal dekkes i fremtiden og det er ikke bare helsefagarbeidere det vil være lite av, dette gjelder også sykepleiere. Men det vil være størst mangel på helsefagarbeidere, hele 57000 i underdekning, innen 2035, i følge Helsedirektoratet. Helse og sosialfag er et ettertraktet fag både på videregående- og høyskole- nivå, men man ser at flere fra videregående ikke fullfører lærlingetiden for å bli helsefagarbeider. Det er synd. Flere av disse starter kanskje heller på sykepleierutdanningen senere.

Men det er ikke ettertraktet å bli helsefagarbeider. Små stillinger, lav lønn og et inntrykk av lav status bidrar til at elevene hopper av i lærlingetiden. Dagens ungdom er nemlig blitt meget bevisst på akkurat disse tingene. Mulighetene er større hvis man heller velger å bli sykepleier.

Men i fremtidens helsevesen trenger vi sykepleiere og helsefagarbeidere. Det holder ikke med bare en av yrkesgruppene. For sammen utfyller yrkesgruppene hverandre veldig godt. Jeg har gleden av å arbeide sammen med flere hjelpepleiere (samme som helsefagarbeider.) og de er noen driftige og arbeidsomme medarbeidere alle sammen. De bidrar til at jeg kan få gjort de administrative arbeidsoppgavene som hoper seg opp i løpet av en dag, og de er vel så dyktige som meg i det kliniske arbeidet. De dagene jeg arbeider sammen med helsefagarbeidere er blant de beste, for da kan vi alle sitte med følelsen av at vi har fått gjort en god jobb. Det er en god følelse. De er en viktig og god ressurs å ha med seg i arbeidshverdagen, og det er viktig at alle helsefagarbeidere er klar over at de settes meget stor pris på. Vet de ikke det, så burde noen si det til de nå.

Men jeg forstår også helsefagarbeiderne. De ønsker å ha muligheten til og velge, derfor søker de sykepleierutdanningen istedenfor. Det åpnes for at helsefagarbeidere kan ta «y-veien» inn i sykepleierutdanningen. For så vidt en god løsning, men allikevel mener jeg at generell studiekompetanse er en rett du opparbeider deg ved å ta allmennfaglig studieretning på videregående. Men jeg er litt delt om dette, fordi jeg ser også hensikten kunnskapsdepartementet har, nemlig å sikre at flere fullfører yrkesfag på videregående.

I det lange løp er jeg redd vi blir sittende igjen med alt for mange sykepleiere, som skal ta over flere og flere oppgaver fra legene og ingen som blir igjen til å ta over sykepleiernes oppgaver.
Det må også tenkes på.

Velkommen til yrket, nyutdannede sykepleiere!

I disse dager uteksamineres det til sammen et par tusen sykepleierstudenter fra 28 forskjellige studiesteder.

Nå har dere kommet i gjennom tre år med store mengder teori, og forhåpentligvis noen gode og lærerrike praksisstudier.  Noen av dere har kanskje levert bacheloroppgaven allerede, andre har kanskje et par uker igjen. Er det ikke deilig? Deilig å kjenne på mestringsfølelsen? 

Personlig syntes jeg ikke bachelorskrivingen var det morsomste, jeg koste meg med det, men det var en ubeskrivelig deilig følelse å levere den. Men det er noe skummelt ved å levere den også, nå er studietiden forbi og man må stå på egne ben i et yrke som krever mye av deg. Det kan ikke sammenlignes med f.eks jobben jeg hadde før studiene, butikkjobb.

Dette er noe nytt, og litt skummelt. Og det tror jeg er viktig å kjenne litt på. Det skal ikke være lett, man må ha utfordringer, slik blir vi bedre.

Mange har sikkert allerede fått sommerjobb, enten ved et av landets mange sykehus eller i kommunen. Og om få uker får dere autorisasjonen deres også, da først er dere virkelig sykepleiere! Tiden før autorisasjonen kommer er det greit å kunne bruke på opplæring.
Et lite råd: Bruk opplæringstiden godt! Spør, spør og spør litt mer. Det får dere igjen for senere. Og ikke minst, vær litt frempå. Og les deg opp på teori. Det er tross alt ikke mange ukene til du skal kunne gå alene som sykepleier.

Men, ikke tenk at du skal kunne alt. Ikke tenk at du skal takle alt. Og for guds skyld, føler du deg utrygg på noe, spør om hjelp så får du det.

Vi som skal ta i mot nyutdannede har også et ansvar her. Vi må være åpne for spørsmål og veiledning når det trengs, noen støttende ord og råd når det trengs. Vi må bidra til at de som nå kommer ut vil føle seg trygge i yrkesutøvelsen. Gi de en følelse av at de mestrer.

Selv syntes jeg ikke det var noe gøy og være nyutdannet. Følte jeg ikke kunne noe, måtte lese meg opp på en del. Læringskurven var ekstremt bratt, og det kommer den til og være for de aller fleste.

Det er når du starter å jobbe som sykepleier, at du lærer ble jeg fortalt en gang. Ta med dere det.

Jeg skal hvertfall gjøre mitt beste for at de nyutdannede skal føle seg godt ivaretatt der jeg arbeider. Og jeg skal bidra til å gjøre den første sommeren deres som sykepleier, den beste.

Og sist, men ikke minst. Gratulerer og velkommen!

Menn blir ikke sykepleiere. På tide å jukse litt?

Jeg har nettopp lest lederen i sykepleien, som heter «guttejuks». For få menn søker sykepleierutdanning, hvordan skal vi få de til å søke?

Vi hører ofte det blir sagt i mediene av politikere at vi trenger flere menn i helsetjenesten. Vi trenger flere sykepleiere og deriblant mannfolk. Men det har ikke nyttet. Det har seg faktisk slik at kun 12 prosent av sykepleierstudentene er menn. Hvorfor?

Menn som blir sykepleiere er ofte samlet innenfor en spesiell sengepost eller pasientgruppe. Man finner mange menn i akuttmottak, psykiatri, intensiv, operasjon og ambulanse team. Noen arbeider også innenfor administrasjon og IKT i helseforetakene. De higer etter utfordringer, teknisk utstyr og større oppgaver. Det er nok en naturlig utvikling, men de trengs sårt andre steder i helsevesenet også.

Selv har jeg vært aktivt med i NSF Student og husker vi debatterte en sak om kjønnskvotering til sykepleierutdanningen. Dette innebar at gutter som søkte ville få to kjønnspoeng, og dermed en fordel. Jeg synes enda dette er et supert forslag og støtter nåværende NSF Students nestleder Margrete Kanstad i sin uttalelse. Forslaget har fått massiv kritikk da jeg var med og også nå.
Så da må jeg spørre. Hva er det som er så galt med kjønnspoeng til gutter på studiet? Dette har da virkelig vi jenter hatt på ingeniørstudiet og andre mannsdominerende yrker i årevis allerede. Jeg tror virkelig at det kan bidra til at flere menn vil søke studiet.

Man ser fra andre studieretninger der de har gitt kjønnspoeng for mannlige søkere at det økte søkertallene til studiene. Det er jo flott! Javel, kanskje de blir flere useriøse, men det har man virkelig ingen garantier for. Kanskje man faktisk avler flere gode sykepleiere av det også?

Kjønnskvotering handler ikke om å gjøre noen utdanninger svakere eller sterkere, det handler om å nå ut til en større søkermasse. Og flere menn i sykepleien ser jeg absolutt på som en stor styrke.

Gi forslaget en sjanse! Jeg tror det kan ha god effekt. Jeg skulle gjerne sett flere menn i yrket, siden jeg trives best med en jevn fordeling på arbeidsplassen. Også må vi kvinner være mer imøtekommende ovenfor menn når de trer inn på arbeidsplassen. Det vil bidra til en holdningsendring og jevnt over et bedre arbeidsmiljø med en jevnere fordeling.

Som forfatteren av lederen sier i sykepleien, vil ikke kjønnspoeng være avgjørende, men det vil være en god start.