Helsehjelp på helsa løs

Jeg leste innlegget «Helseskadelig helsehjelp» på maddam.no etter nattevakt i dag. Jeg har også skrevet om temaet før og føler det er på tide å snakke om det igjen. Det er fortsatt mange som kan kjenne seg igjen i problemstillingen.

Man arbeider med mennesker, arbeidsdagen er uforutsigbar. Ting skjer, også i vaktskiftene som av og til gjør at man MÅ gå overtid. Når man da får beskjed gang på gang at man ikke får betalt for overtid, men må ta avspasering man ikke får mulighet til å benytte seg av føler man seg lurt.

Just before deadline - time, stress or rush concept.

Helsevesenet er presset fra før, dårlig bemannet på de fleste skift og stort arbeidspress på hver enkelt. At sykepleiere møter veggen etter et halvt år i arbeid, overrasker ikke meg. Jeg står i dette hver dag, ser problemene. Men problemstillingen burde overraske politikerne!
Sykepleiere som har angst for å komme på jobb, som gråter på skyllerommet fordi man ikke klarer å få endene til å møtes. Det enorme tidspresset man står ovenfor er umenneskelig og problemene tårner seg naturlig nok opp etter dag ut og dag inn med det samme presset. At sykefraværet er høyt i helsesektoren er ikke rart.

Helsepersonell som blir sykemeldt på grunn av utbrenthet er ikke en myte, det er dessverre en forferdelig sannhet.

Men jeg undres litt over dette med avspasering istedenfor lønn.
På en tidligere arbeidsplass jeg hadde var det slik at man ikke fikk godkjent overtid med mindre dette var planlagt med arbeidsgiver, god tid i forveien.
Er det noen som ser hvor rart det er?
Det går virkelig ikke an å planlegge når pasientene skal få en forverring. At tempoet var høyt, sykefraværet likeså gjorde ikke saken noe bedre. Hver eneste dag gikk jeg på akkord med meg selv. Jeg måtte være ferdig til klokken 15. Sånn var det bare. For overtidsbetalt fikk jeg uansett ikke. Og hvis jeg mot formodning skulle få det godkjent fikk jeg det som avspasering. Avspaseringstimer som bare samlet seg opp i banken. Ingen mulighet for å ta timene når jeg selv ønsket. Jeg ble påtvunget ufrivillig avspasering før jeg sluttet. Ingen mulighet for å påvirke hvilke dager, ergo ble ikke dagene brukt til noe fornuftig.

Her kommer feministen i meg frem. For i hvilket annet mannsdominert yrke er dette en realitet? Jeg klarer ikke se for meg en eneste mann som hadde funnet seg i å bli herset med slik. Hadde en arbeidsgiver sagt til sin mannlige ansatte at han ikke fikk lønn for overtid tror jeg det hadde blitt månelyst.
Jeg vet om bedrifter som har en policy der ansatte kan velge om de ønsker å ta ut overtid som lønn eller avspasering. Da er saken en annen, mener jeg. Det er valgfrihet. I helsevesenet har ikke alle denne valgfriheten. Hvorfor ikke? Er det fordi vi er kvinner som ikke sier ifra? Er vi for lette å herse med?

Når det er sagt så vil jeg poengtere hvor viktig og flott det er at man i år ser en økning blant antall søkere til helsefaglige utdanninger. Vi har stor bruk for dere! Men jeg vil også råde de av dere som har søkt om å være frempå, bry deg om arbeidstilværelsen din! Bry deg om lønn! Vis at dere ikke finner dere i hva som helst! Da tror jeg at vi kan få til et godt arbeidsliv med gode lønns- og arbeidsvilkår der økt bemanning, høyere lønn og kun faste stillinger blir et faktum.

 

 

Unge sykepleiere, sykt flinke piker.

For en ukes tid siden leste jeg en anonym kvinnes kronikk i aftenposten om «flink pike» syndromet.  Og det er ikke første gang jeg har lest om fenomenet i avisene i det siste. Det uroer meg.

flinkpike

Det er en hel generasjon av flinke piker. Vi har skyhøye forventninger til oss selv, og det mangler ikke på ambisjoner.  Som kvinnen i kronikken skriver, tror også jeg at dette er noe som starter allerede på barneskolen. Man har forventninger til seg selv ovenfor sine venner, ovenfor foreldre og lærere. De hjemme forventer at man gjør sitt beste på skolen, og lærere forventer det samme. Av vennegjengen forventes det at man passer inn. Man skal helst ikke være annerledes, man skal for guds skyld ikke ha egne meninger og gjør du noe «feil» så kommer du til å få høre om det, lenge.

Når jeg startet på sykepleiestudiet var det også et forventningspress fra lærere og ikke minst meg selv. Jeg skulle få det til og gode karakterer skulle jeg få. Jeg gjorde det bra.

Det var ikke før jeg startet å arbeide som sykepleier at jeg kjente ordentlig på forventningspresset. Jeg følte et enormt press til å prestere, daglig. Jeg måtte være frampå, og det var ingen som skulle ha noe å utsette på mitt arbeid. Om jeg så måtte arbeide overtid. Og jeg ser rundt meg at det er flere enn meg som har det slik. Noen til og med verre. Min arbeidsgiver har ved flere tilfeller fundert på hvorfor vi aldri synes at vi er gode nok. Svaret er nok at det er alltids noe som kunne blitt gjort bedre, i følge oss. I en travel arbeidshverdag ser jeg at det er ikke mulig, hver eneste dag å få til absolutt alt jeg skulle gjort på jobb. Da hadde jeg arbeidet meg i hjel. Tenk heller over de tingene du har gjort, for jeg er ganske sikker på at det er mer enn godt nok. 

Jeg mener at det er utdanningsinstitusjonene som skaper dette forventningspresset i utgangspunktet. Under studietiden ble jeg opplært til at f.eks. sengen skal være pent oppredd, lakenet skal ikke ha noen skrukker- stramt og fint. Putene skal ligge slik, og dynen skal brettes slik. Jeg ble fortalt at sykepleier var et serviceyrke. Du skal alltid være blid og serviceinnstilt ovenfor din pasient. Høres ikke det veldig gammeldags ut?! Det gjorde meg opprørt. Sykepleie i dag handler om å ivareta pasientens behov, sørge for at behandling blir utført og tilrettelegge for at pasienten skal kunne ha det best mulig. Klart jeg er hyggelig og imøtekommende, men ikke for enhver pris.

Jeg tror det er her mange «ender opp som flink pike.» Pasienten har en forventning til at sykepleieren skal serve en, og sykepleier føler at hun må prestere for å blidgjøre pasienten. På min arbeidsplass er det veldig travelt. Hvis jeg skulle «dullet» med alle pasienten i løpet av en arbeidsdag, hadde jeg ikke blitt ferdig.

Det må prioriteres. Og flinke piker må fortelles at selv om den ene pasienten ikke fikk vasket seg på ryggen den dagen, så har hun gjort en god jobb.
Fokuset må flyttes fra arbeidet man ikke har gjort, til det arbeidet man har gjort.
Skjer ikke det, kommer alle disse flinke pikene til å bli utbrent og lei i rimelig ung alder. Det er trist. For de er alle veldig flinke. 


Selv anser jeg meg som en flink pike, men forhåpentligvis i ordets rette forstand. Jeg har lært av tidligere erfaringer. Veggen har jeg møtt før. Det anbefales ikke.