Vi må kreve rammeplan til spesialiseringen i akuttsykepleie!

Det er vel ikke alle som er som meg og tenker over dette. Men de aller fleste studiene vi har tilbud om, har en fastsatt rammeplan for studiet. Men det har ikke videreutdanningen i akuttsykepleie. Og det innebærer at videreutdanningen kan arte seg veldig forskjellig, alt etter hvor du studerer den.  Og kan man da forvente at akuttsykepleiere du møter i arbeidslivet, kan det samme som deg? 

Da jeg studerte til å bli sykepleier var jeg engasjert i studentpolitikken på skolen jeg gikk på. Jeg ble skikkelig bitt av basillen kan man si, og jeg var både kulltillitsvalgt, representant i diverse styrer, råd og utvalg på skolen, engasjert i studentorganisasjonen lokalt og nasjonalt, og NSF student lokalt og nasjonalt. Jeg fartet rundt på en del møter ved siden av studiene og lærte en og annen ting om rammeplaner, økonomisk styring, akkreditering, lover og forskrifter.
Og er det noe som alltid kom opp som et spørsmål, så var det; hva sier rammeplanen om hva studenten skal lære?

Derfor ble jeg litt overrasket over at det ikke eksisterte noen rammeplan for studiet da jeg startet på akuttsykepleie.

På sykepleierstudiet var det ofte et tema at det finnes 28 ulike sykepleierutdanninger, men det er en felles rammeplan og innenfor den rammeplanen kan skolen gjøre individuelle tilpasninger. Rammeplanen fungerte som den skulle, men den ble oppfattet som alt for vid fordi det kom frem at det å studere sykepleie i Kristiansand var en ganske annen utdanning en for de som studerte sykepleie i Tromsø.

Tilbake til videreutdanning. Jeg fant en rammeplan på regjeringens side. Regjeringens definisjon av funksjonen til rammeplan sier og jeg siterer:
«Rammeplaner angir målområder og bestemmer innhold i videreutdanningene og er et nasjonalt styringsmiddel. Hovedintensjonene med rammeplaner er å sikre et ensartet faglig nivå, fremme mulighetene for fleksible utdanningsløsninger og gjøre de enkelte videreutdanningene innen hvert fagområde likeverdige i hele landet.»

Dette er tatt fra rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie men jeg sjekket de andre også og det står det samme i alle rammeplanene for de forskjellige videreutdanningene. Jeg reagerer derfor på at en utdanning som akuttsykepleie ikke er inkludert i dette. Noen vil si at utdanningen er ny. Nei, det er den ikke lenger! I Østfold har utdanningen eksistert i over ti år. Testperioden er over nå.

Jeg stiller meg undrende til at dette ikke får større fokus og kommer frem i lyset. For at jeg som fremtidig akuttsykepleier skal kunne vite at andre akuttsykepleiere, som har tatt sin utdanning andre steder i landet, også har de samme kunnskapene som meg, så kreves det en rammeplan.
Noen vil vel kanskje si at læringsgrunnlaget og kompetansemålene er de samme som for anestesi og intensiv, og derfor kan vi «bare bruke deres rammeplan,» men nei det blir faktisk feil!

Akuttmedisin og sykepleie er i vinden om dagen. Leger har endelig fått sin egne spesialisering i akuttmedisin, og alle jubler. Det blir sagt; «endelig», «det var jammen meg på tide» og «pasienten skal møte personell med den beste kompetansen først.»

Det samme blir ikke sagt om akuttsykepleie. «Hva skal man med det?» har jeg fått høre opp til flere ganger. Akuttsykepleie er ikke anerkjent som et eget fag og det provoserer meg kraftig. Og mangel på rammeplan forsterker bare det inntrykket.
Rammeplanen skal være fundamentet for enhver god utdanning. Skal faget akuttsykepleie bli anerkjent i Norge som det blir i utlandet, må det være et felles fundament for alle akuttsykepleierutdanningene i Norge. Og det må det gjøres noe med nå. Vi er på overtid.

Det er nok noen som ikke er enige med meg, noen mener kanskje at rammeplan er begrensende for utdanningsinstitusjonen. Jeg er ikke enig i det. Rammeplan er en kvalitetssikring og nettopp det burde både nåværende studenter, fremtidige studenter og arbeidsgivere kreve.
Arbeidgiver gir stipend til sine arbeidstakere for at de skal komme tilbake, kunnskapsrike og mer arbeidslystne.
Det brukes store summer på de som tar denne utdanningen og da må vi også kunne sikre oss en kvalitetsikring gjennom rammeplan. 

Det gode teamarbeidet

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er forkjemper for et godt teamarbeid i helsesektoren. Jeg har sett i uttallige situasjoner hvor ekstremt viktig det er og hvor utrolig mye bedre hjelp pasientene våre får når alle jobber sammen.

Det har vært et fokus på at sykepleiere og leger må bli flinkere til å arbeide sammen i helsevesenet, i media den siste tiden.
Vi trener masse på godt teamarbeid med kolleger med samme bakgrunn. Men det må mer trening til på tvers av utdanning. Det nytter ikke at leger trener på teamarbeid seg imellom og sykepleiere for seg når det i svært få tilfeller kun er sykepleiere eller kun leger i en akuttsituasjon rundt en pasient.

Med tverrfaglige teamøvelser vil legene få en bedre forståelse av sykepleiernes ansvarsområder og kunnskap og sykepleierne vil få en bedre forståelse av en leges ansvar. Og det vil også sette fokus på viktigheten av riktig og konkret kommunikasjon mellom profesjonene. For det er vel en kjensgjerning at sykepleiere og leger ikke alltid har like kommunikasjonsferdigheter.

I Tidsskriftet sykepleier i dag står det om at sykepleierstudenter og legestudenter trener på å arbeide i team. Kjempeflott! Og ikke et sekund for tidlig.

Vi kan ikke godta at dårlig teamarbeid og kommunikasjon skal gå på bekostning av pasientens behandling. Og det er veldig bra at dette gjøres allerede på skolebenken. Når de endelig skal ut i arbeidslivet så skal ikke alle arbeide i ett akuttmottak, eller ved en annen akuttavdeling og da hjelper det å ha disse verktøyene fra tidligere.

samarbeid

Også vil jeg bare si at det synes ekstremt godt både når teamarbeid ikke eksisterer og når teamarbeid fungerer ekstremt godt. Når det fungerer så er det veldig gøy å arbeide med hverandre, og man blir stolt av teamets innsats i etterkant.

Vi har ingenting å tape på å bli flinkere til å samhandle med hverandre.  Bedre samhandling fører til økt selvtillit og et bedre arbeidsmiljø, det er jeg overbevist om!

 

Sykepleie er ikke for alle. Er du villig til å gi alt, og litt til?

Vi har rundet Juli måned og om et par uker vil de som har søkt seg inn på sykepleierstudiet få svar på om de har kommet inn eller ikke. 2015 er nok ikke noe annerledes enn andre år. Mange som søker er ikke motiverte for studiet. Dessverre.
Derfor spør jeg deg, er du villig til å gi alt, og enda litt til?

For en måned siden ble innlegget «Det er ingen menneskerett å bli sykepleier!» publisert av sykepleierstudenten Kristian. Innlegget ble delt på facebook over 5000 ganger og mange, inkludert meg selv, leste det. Han trekker frem seks gode poenger som viser hvor nære relasjoner vi har til pasientene våre. Jeg ble inspirert av innlegget og ønsker også å si noe om det.
Jeg vil gjerne si litt om hva som forventes av deg på studiet og i etterkant, og med det ønsker jeg at de som starter på sykepleierstudiet til høsten er supermotiverte. Et stort frafall er ikke ønskelig, og høye krav må settes til studentene våre hvis vi skal få dedikerte og dyktige sykepleiere fremover.

studere sykepleie

Bare det teoretiske i studiet krever mye av din tid, det kreves at man følger med på forelesninger og leser mye jevnlig selv. Pensumet er stort, naturlig nok. Det er mennesket vi snakker om. Mye undervisning er også obligatorisk, det skal trenes på øvelseslaben og repeteres. Ikke bestill sydenturen når undervisning pågår. Du har all verdens av ferie ellers når du studerer. 

Det er mye praksis. Mye. Du skal innom alle praksisfelt der sykepleie har en rolle. Fra sykehjem til psykiatri. Du vil nok finne ut av i løpet av denne tiden hvor det vil passe best for akkurat deg å arbeide senere, men ikke ta lett på noen praksisperioder. Det får du lite igjen for. Vær dedikert, hvis interesse, bruk det du har lært på forelesning og les pensum i praksisperiodene også. Gjør du ikke det vil du i verste fall ikke bestå praksis. Praksis er ingen hvilepute!

Medikamentregning er vel det faget alle gruer seg litt til. For å bestå må du ha hundre prosent rett. Ikke slurv. Les godt og regn mange oppgaver. Du skal helst regne så mange oppgaver at du helst vil kaste opp. Og da skal du regne enda litt til. Det skal sitte i ryggmargen. Det burde sitte så godt at du kan ta det kjapt i hodet eller på en kalkulator lynraskt i en akuttsituasjon. Mange tenker at de bare kan ta den på nytt hvis de ikke står. Men det er kun tre forsøk, og det er ikke kult å måtte bruke det tredje forsøket sitt.

Du må like å snakke med mennesker, et av fagene på studiet er kommunikasjon. Vær aktiv og du vil lære noen tips og triks. Faget er ikke et tullefag, du vil få bruk for det igjen og igjen og igjen. Men vær frampå i praksisperiodene i forhold til dette også, og du vil få verdifull lærdom med deg videre. Synes du det er kjipt å snakke med mennesker? Da er ikke sykepleie noe for deg.

En stor del av sykepleiefaget er teamarbeid, du skal kunne arbeide sammen med leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, andre sykepleiere, psykiatere, psykologer, hjelpepleiere/helsefagarbeidere og portører. Mange sykepleiere har en hektisk hverdag og da er det viktig at man ser hverandre. Du kan lese mer om det i mitt forrige innlegg om teamarbeid og viktigheten av det. Trives du best i din egen boble? Da finnes det mange andre ting du heller kan bli enn sykepleier.

Du vil nok oppleve ett og annet i praksisperiodene. Du vil nok se betente trykksår, alle mulige kroppsvæsker, terminale pasienter, pårørende i krise, stomier, kateter, slim, kanskje en hjertestans? Er du klar for det?
Å tømme en stomipose eller et urinkateter er også en viktig arbeidsoppgave, man ser på farge, lukt og konsistens for å avgjøre sykdom hos pasienten. Et betent trykksår vil gjøre pasienten dårlig, såret må stelles daglig for at pasienten skal bli frisk.
Pårørende til en terminal pasient skal snakkes med. Hvordan skal man håndtere en vanskelig samtale? Her kommer lærdommen fra faget kommunikasjon godt med.

Også vil jeg poengtere dette med turnus. Alt for mange som får en bachelorgrad i hånden er overbevist om at de skal klare å få en 8-16 jobb rett etter endt utdanning. Urealistiske forventninger. Det er få dagjobber som sykepleier og turnusarbeid er forventet. Det medfører dag-,kveld- og nattarbeid hele uken, uansett om det er helligdag eller ikke. Og selvfølgelig hver tredje helg. Er du klar for å gi litt slipp på friheten? Er det greit for deg å arbeide en julaften når du helst skulle reist hjem til familien? Sjansen for at det blir en høytid alene er tilstede. Sjansen for lite søvn mellom en kvelds- og dagvakt etter hverandre er også tilstede. Men det er sånn det er å arbeide turnus. Og er du motivert vil du se gleden av å arbeide til ugunstige tider, for det medfører fri i andre perioder igjen.

Etter endt utdanning venter et krevende første år i arbeid som sykepleier. Forvent en bratt læringskurve og vær på! Les deg opp jevnlig. Å tilegne seg ny kunnskap så lenge man er sykepleier er livsviktig! Det kommer nye retningslinjer og nye behandligsmetoder hele tiden, les deg opp og hold deg oppdatert. Det får du mye igjen for. Vi skal alltid arbeide kunnskapsbasert!

Dette er de kravene og forventningene jeg har til høstens sykepleierstudenter. Jeg forventer at dere er motiverte og at sykepleieryrket er noe dere virkelig ønsker. Arbeidet vi gjør er livsviktig for våre pasienter og det nytter ikke å hvile på lauvbæra.
Det aller meste kan læres, men motivasjonen må dere selv stå for. Ingen motivasjon, ingen lærdom.

Hvis dere kan svare ja på flere av punktene ovenfor er dere nok klare for det som venter. Vær med og gi samfunnet dedikerte sykepleiere i fremtiden som alltid vil det beste for pasienten. 
Hvis noen av dere rynket litt på nesa når dere leste innlegget, finn noe annet å utdanne dere til. 

 

– Hilsen en tydelig, modig og stolt sykepleier

 

Allsidig sykepleie

Jeg starter i ny jobb på mandag og det er kun en sommer i mellom før nye sykepleierstudenter skal starte med sin utdanning.  I den forbindelse har jeg tenkt en del på hvor allsidig vår jobb er. 

En sykepleier kan i bunn og grunn arbeide hvor som helst. Tittelen sykepleier gir oss muligheten til å arbeide i stortsett alle sektorer i landet. Men allikevel synes jeg mange har et snevert syn på hvor en sykepleier kan arbeide.
Selv fikk jeg kastet etter meg at det var urealistisk å ønske seg en jobb innenfor offshoreindustrien. Det er ikke urealistisk, men man må stå på for å komme seg dit.

Det er bare så utrolig viktig og huske på at sykepleiere trengs overalt.

Kommuner, sykehus, private bedrifter, fengsler, forsikringsselskaper, offshore, forsvaret, organisasjoner, nødmeldetjenester og ambulanse.
Utrolig mange muligheter! Men noen krever videreutdanning. Eller bare stor egeninnsats.

Det interessante er hvor forskjellige jobber man kan ha. Til tross for at man driver med samme type arbeid, pasientrettet for eksempel, er arbeidet utrolig forskjellig fra avdeling til avdeling, eller fra kommune til kommune.
Sykepleie er ikke det, det en gang var. Det er ikke et kall for de aller fleste og på grunn av oppgaveglidning har vi overtatt en del arbeidsoppgaver fra legene de siste årene. Vi er ikke lenger fastlåst til å arbeide kun på sykehus eller i kommunen. Vi må få opp øynene og se oss rundt. Vi trengs over alt i dagens samfunn!

Personlig skifter jeg bare avdeling på sykehuset jeg arbeider på, samme type arbeid som tidligere, men helt annerledes allikevel. Ved å ha en slik type jobb har man alltid muligheten til å utfordre seg selv! Selv elsker jeg å teste meg selv og mine grenser, en utfordring sier jeg aldri nei til og nye ting må prøves.

Derfor har jeg valgt sykepleie som yrke! For allsidig sykepleie er det beste for meg.

Batteriene skal lades i helga, så jeg er klar til dyst i ny jobb.
Ønsk meg lykke til i ny jobb til uka! 

Unge sykepleiere, sykt flinke piker.

For en ukes tid siden leste jeg en anonym kvinnes kronikk i aftenposten om «flink pike» syndromet.  Og det er ikke første gang jeg har lest om fenomenet i avisene i det siste. Det uroer meg.

flinkpike

Det er en hel generasjon av flinke piker. Vi har skyhøye forventninger til oss selv, og det mangler ikke på ambisjoner.  Som kvinnen i kronikken skriver, tror også jeg at dette er noe som starter allerede på barneskolen. Man har forventninger til seg selv ovenfor sine venner, ovenfor foreldre og lærere. De hjemme forventer at man gjør sitt beste på skolen, og lærere forventer det samme. Av vennegjengen forventes det at man passer inn. Man skal helst ikke være annerledes, man skal for guds skyld ikke ha egne meninger og gjør du noe «feil» så kommer du til å få høre om det, lenge.

Når jeg startet på sykepleiestudiet var det også et forventningspress fra lærere og ikke minst meg selv. Jeg skulle få det til og gode karakterer skulle jeg få. Jeg gjorde det bra.

Det var ikke før jeg startet å arbeide som sykepleier at jeg kjente ordentlig på forventningspresset. Jeg følte et enormt press til å prestere, daglig. Jeg måtte være frampå, og det var ingen som skulle ha noe å utsette på mitt arbeid. Om jeg så måtte arbeide overtid. Og jeg ser rundt meg at det er flere enn meg som har det slik. Noen til og med verre. Min arbeidsgiver har ved flere tilfeller fundert på hvorfor vi aldri synes at vi er gode nok. Svaret er nok at det er alltids noe som kunne blitt gjort bedre, i følge oss. I en travel arbeidshverdag ser jeg at det er ikke mulig, hver eneste dag å få til absolutt alt jeg skulle gjort på jobb. Da hadde jeg arbeidet meg i hjel. Tenk heller over de tingene du har gjort, for jeg er ganske sikker på at det er mer enn godt nok. 

Jeg mener at det er utdanningsinstitusjonene som skaper dette forventningspresset i utgangspunktet. Under studietiden ble jeg opplært til at f.eks. sengen skal være pent oppredd, lakenet skal ikke ha noen skrukker- stramt og fint. Putene skal ligge slik, og dynen skal brettes slik. Jeg ble fortalt at sykepleier var et serviceyrke. Du skal alltid være blid og serviceinnstilt ovenfor din pasient. Høres ikke det veldig gammeldags ut?! Det gjorde meg opprørt. Sykepleie i dag handler om å ivareta pasientens behov, sørge for at behandling blir utført og tilrettelegge for at pasienten skal kunne ha det best mulig. Klart jeg er hyggelig og imøtekommende, men ikke for enhver pris.

Jeg tror det er her mange «ender opp som flink pike.» Pasienten har en forventning til at sykepleieren skal serve en, og sykepleier føler at hun må prestere for å blidgjøre pasienten. På min arbeidsplass er det veldig travelt. Hvis jeg skulle «dullet» med alle pasienten i løpet av en arbeidsdag, hadde jeg ikke blitt ferdig.

Det må prioriteres. Og flinke piker må fortelles at selv om den ene pasienten ikke fikk vasket seg på ryggen den dagen, så har hun gjort en god jobb.
Fokuset må flyttes fra arbeidet man ikke har gjort, til det arbeidet man har gjort.
Skjer ikke det, kommer alle disse flinke pikene til å bli utbrent og lei i rimelig ung alder. Det er trist. For de er alle veldig flinke. 


Selv anser jeg meg som en flink pike, men forhåpentligvis i ordets rette forstand. Jeg har lært av tidligere erfaringer. Veggen har jeg møtt før. Det anbefales ikke.

Menn blir ikke sykepleiere. På tide å jukse litt?

Jeg har nettopp lest lederen i sykepleien, som heter «guttejuks». For få menn søker sykepleierutdanning, hvordan skal vi få de til å søke?

Vi hører ofte det blir sagt i mediene av politikere at vi trenger flere menn i helsetjenesten. Vi trenger flere sykepleiere og deriblant mannfolk. Men det har ikke nyttet. Det har seg faktisk slik at kun 12 prosent av sykepleierstudentene er menn. Hvorfor?

Menn som blir sykepleiere er ofte samlet innenfor en spesiell sengepost eller pasientgruppe. Man finner mange menn i akuttmottak, psykiatri, intensiv, operasjon og ambulanse team. Noen arbeider også innenfor administrasjon og IKT i helseforetakene. De higer etter utfordringer, teknisk utstyr og større oppgaver. Det er nok en naturlig utvikling, men de trengs sårt andre steder i helsevesenet også.

Selv har jeg vært aktivt med i NSF Student og husker vi debatterte en sak om kjønnskvotering til sykepleierutdanningen. Dette innebar at gutter som søkte ville få to kjønnspoeng, og dermed en fordel. Jeg synes enda dette er et supert forslag og støtter nåværende NSF Students nestleder Margrete Kanstad i sin uttalelse. Forslaget har fått massiv kritikk da jeg var med og også nå.
Så da må jeg spørre. Hva er det som er så galt med kjønnspoeng til gutter på studiet? Dette har da virkelig vi jenter hatt på ingeniørstudiet og andre mannsdominerende yrker i årevis allerede. Jeg tror virkelig at det kan bidra til at flere menn vil søke studiet.

Man ser fra andre studieretninger der de har gitt kjønnspoeng for mannlige søkere at det økte søkertallene til studiene. Det er jo flott! Javel, kanskje de blir flere useriøse, men det har man virkelig ingen garantier for. Kanskje man faktisk avler flere gode sykepleiere av det også?

Kjønnskvotering handler ikke om å gjøre noen utdanninger svakere eller sterkere, det handler om å nå ut til en større søkermasse. Og flere menn i sykepleien ser jeg absolutt på som en stor styrke.

Gi forslaget en sjanse! Jeg tror det kan ha god effekt. Jeg skulle gjerne sett flere menn i yrket, siden jeg trives best med en jevn fordeling på arbeidsplassen. Også må vi kvinner være mer imøtekommende ovenfor menn når de trer inn på arbeidsplassen. Det vil bidra til en holdningsendring og jevnt over et bedre arbeidsmiljø med en jevnere fordeling.

Som forfatteren av lederen sier i sykepleien, vil ikke kjønnspoeng være avgjørende, men det vil være en god start. 

Avvik- viktig med god meldekultur

Man hører under studietiden at avvik skal meldes, hver gang.

Uten avviksmeldinger blir det heller ingen endringer på arbeidsplassen, var det en lærer som sa, aller siste timen vi hadde på studiet.

Og han har helt rett. Men det er ikke alle arbeidsplasser som har en like god meldekultur. I praksistiden var jeg utplassert flere steder der man ikke hadde noen rutine for melding av avvik. En praksisplass jeg var på ba til og med de ansatte om heller snakke med avdelingsleder fremfor å skrive avviksmelding.  Jeg har alltid vært opptatt av at feil og avvik skal meldes, og ikke ties om. Så jeg måtte selvfølgelig forhøre meg om hvorfor de hadde det slik. Det kom frem at fordi avdelingsleder hadde hatt tidligere episoder med sinne og lite forståelse ovenfor melder, har de måttet ha det slik.

Men, et avvik er ikke et personrettet angrep mot avdelingsleder, men et avvik mot en feil i systemet. Det var hvertfall min tanke, så for meg hang det ikke på grep. Og vi som jobber i helsevesenet har da et ansvar ovenfor våre pasienter også. Og det er ved flere anledninger med pasient et avvik har oppstått. Skal vi ikke skrive avvik for pasientens beste? Hva hvis det kommer frem at noe har skjedd med en inneliggende pasient og avvik ikke er skrevet, hvilke konsekvenser vil det få?
Langt større konsekvenser enn hvis avviket var blitt meldt, tror jeg.

Jeg må berømme ledelsen på min arbeidsplass for og legge så stor vekt på avvikshåndtering. Nesten hver fagdag eller annet møte er dette et tema, og stadige påminnelser om at avvik skal meldes. Uansett. En ledelse som har evne til å ta i mot kritikk så vel som ros er en god ledelse. Jeg kan også se for meg at en ledelse som er positive til melding av avvik også har en visjon eller en drivkraft til å starte endringsprosesser. Får man avvik på samme hendelse om og om igjen, så får man lyst til å skape endringer!

Og da har jeg kommet dit jeg startet. Meldes ikke avvikene blir det heller ingen endringer.

Jeg har også et ønske om at de som arbeider steder som ikke har god meldekultur, har evne til å gå mot strømmen og starte en god meldekultur. Noen vil kanskje si at de ikke vil fordi de er redde for hva ledelsen vil mene. (Dette har jeg hørt noe faktisk si.) Vet du, tåler ikke ledelsen at du som sykepleier eller annen helsearbeider ønsker å skape en bedre arbeidsplass, da er nok ikke det en arbeidsplass du vil arbeide på heller. Det skaper misfornøyde ansatte som føler de ikke kan prate åpent om arbeidet sitt, og det blir det dårlig arbeidsmiljø av.

Skap god meldekultur, skriv avvik, om ikke for deg så hvertfall for pasientens skyld.