Rus og avhengighet- sykepleiere som stjeler medisiner

Av og til kommer det opp en eller flere saker i media som omhandler sykepleiere som har blitt tatt for stjeling av narkotiske medisiner på arbeidsplassen. Har vi enda ikke gode nok rutiner for å forhindre slikt?

Jeg leste en sak i lokalavisa her jeg bor for en tid tilbake angående en sykepleier som hadde stukket hull på en morfinampulle, trekt ut morfinen og sprøytet natriumklorid tilbake i den tomme morfinampullen. Dette var gjort med flere ampuller, noe som førte til at pasientene ikke fikk morfin, men saltvann. Og sykepleieren hadde fått lurt til seg store doser morfin. Det var en tilfeldig sykepleier som oppdaget hullene i ampullene og rapporterte til ledelsen. Kan vi ikke stole på våre kollegaer?

Vi har rutiner for uthenting av A-preparater. Dobbelkontroll ved uthenting av medisinene, men man er ikke to ved administrering av medisinene. Hvem er det som kontrollerer at man faktisk gir medikamentet til pasienten og ikke stikker det i egen lomme? Ingen. Men man stoler på hverandre, man stoler på at man gjør det riktige. Og de aller aller fleste gjør det. Men hva da, når noen ikke gjør det?

Gjennom studiet og praksis har alle sykepleiere lært at vi er der for pasienten, medisiner skal ikke tukles med og riktig administrering er alfa og omega. Vi lærer om empati, mellommenneskelige relasjoner og kommunikasjon, og det forventes at man har et rent hjerte når man starter på utdanningen.
Men kan det forventes? Jeg synes ofte det er saker i media om helsepersonell som har misbrukt sin makt eller mulighet til egen vinning. Kanskje det er på tide å få et økt fokus på misbruk og konsekvenser?

På sykehus er rutiner for medisinutlevering gode, man har alltid mange folk rundt seg og det vanskeliggjør eventuell stjeling. Men hva med på sykehjem? Der man går rundt som sykepleier, alene, ingen som spør om hvordan du har det, sjefen din aner kanskje ikke hva som rører seg i hodet ditt, fordi du er altfor travel til og snakke. Da tror jeg fristelsen kan bli stor noen ganger. Noen ganger så stor at medisiner forsvinner fra medisinrommet.

Vi må ta yrket vårt på alvor og være ærlige med oss selv. Rutinene er nok ikke gode nok, men foreløpig er de så gode som det går an. Stjeling av medisiner vil nok skje i lang tid fremover. Det er ikke noe nytt. Men vi kan tenke litt på det i hverdagen. Se oss rundt, er det noen som sliter i arbeidsmiljøet? Og ved å bry oss om hverandre kan vi kanskje forhindre mange tilfeller.

Institusjonalisering- en fallgruve

Hver eneste dag ser jeg pasienter som har blitt eller blir institusjonalisert. Lite tenker vi over at det kan gå ut over livskvaliteten til pasientene.

Begrepet institusjonalisering betyr «å få noe inn i faste, regelstyrte former.» En pasient som er institusjonalisert har blitt vant til at h*n trenger hjelp til daglige gjøremål, fordi de blir gjort for dem.

Selv har jeg alltid vært opptatt av at pasientene skal benytte seg av sine egne ressurser, så langt det går. Samme hvor lang tid de bruker, de må ikke glemme hvordan de selv, en gang pleide og f.eks stelle seg selv.

Grunnen til at man kanskje ikke lar pasientene gjøre ting selv, er nok på grunn av tidsmangel. Det går mye fortere når vi gjør det, har jeg hørt flere si. Greit, men hva gjør det med pasienten? Det tror jeg er viktig å reflektere over.

Jeg har også opplevd å sende relativt friske pasienten på et avlastningsopphold på et sykehjem. Så kommer pasienten tilbake etter en ukes tid, og er tydelig institusjonalisert. Klarer ikke lenger å ta på seg skjorte lenger. Det er alvorlig.

Jeg har også erfart at pasienter som er på institusjon, egentlig klarer mer på egen hånd. Når de kommer utenfor sitt vante miljø, til andre pleiere som ikke kjenner de, får de til mer. De må bare utfordres. Ellers vil de faktisk bli late.

Et godt tips, som jeg har lært av meg selv? Ved morgenstellet, gi pasienten den våte kluten og se hva h*n gjør. I 90 prosent av tilfellene jeg har vært borti har vedkommende vasket seg selv i ansiktet. Det går automatisk. Det er noe vi er tillært gjennom årevis med vasking av vår egen kropp. De 10 prosentene som ikke gjør det, trenger virkelig hjelp.

Et viktig moment er også at pasienten har større glede av å vaske seg selv der de kan, enn at vi gjør det for de. Vi hjelper til der pasienten ikke klarer, men en pasient som føler at h*n har gjort noe selv, er en glad pasient. Enorm mestringsfølelse hos de aller fleste. Mange trodde kanskje ikke at de ville klare det en gang.

Ved at helsepersonell ikke har nok tid vil flere og flere bli institusjonalisert i fremtiden. Samhandlingsreformen som bidrar til at flere blir sendt på kortere opphold på sykehjem gir oss en utfordring.
Jeg kan se for meg at yngre pasienter vil bli institusjonalisert, noe som igjen fører til at vi må ha flere sykehjem rundt om. Kanskje det er krisemaksimering, men det er uansett unødvendig merarbeid på de som skal stå i jobben.

Viktig å gi pasienter som kanskje ellers ikke har det så godt, en god mestringsfølelse som igjen vil bidra til stor livskvalitet.

[yop_poll id=»2″]

 


Innleggene kommer nok ikke like hyppig nå som det er sommer. Det er ferieavvikling for min del snart, og fint vær ute. Men det kommer innlegg. God sommer!

Norges eldste behandles på lik linje med innsatte.

Dette innlegget er skrevet etter at jeg leste artikkelen «De kommer ikke ut i frisk luft en gang». En artikkel som handler om forholdene i fengslene. Det provoserte meg litt, så derfor valgte jeg å skrive et innlegg som sikkert vil provosere en del. Men av og til må man sette ting på spissen for og få frem et poeng. 


fengsel eller sykehjem

 

I de siste dagene har det pågått en diskusjon om levevilkårene til innsatte i norske fengsler. Det rapporteres om innsatte som har sittet på isolat i flere uker, måneder kanskje til og med år. Innsatte som ikke får lufte seg i luftegården.

Jeg hører ikke en eneste en snakke om levevilkårene til landets eldste borgere som er plassert på landets mange sykehjemsinstitusjoner. Jeg er selv sykepleier, og jeg har selv opplevd at eldre sykehjemsbeboere ikke får komme ut i frisk luft på ukesvis. Hva gjør det med et eldre menneske? Fører det til økt livskvalitet? En ting er sikkert, de har ikke gjort noe ulovlig.

Dette er spørsmålene vi må stille oss i debatten. Det skal ikke handle om økonomi, men verdighet og livsglede. Det må personene i sine høytragende stillinger forstå.

Man kan se de eldre mister gnisten i øynene. De får ikke nok stimuli, ingen sanseinntrykk. Kanskje har de en og annen beboer å snakke med, eller en ansatt. Hva hjelper vel det. De er tatt ut av sitt eget hjem, fordi de ikke klarer og være hjemme lenger, trenger ofte tilsyn. De har fått utdelt et rom som er deres hjem, men det blir det aldri. Mange er så dårlig til beins at de er avhengige av at en pleier er med de ut. Hvis en beboer spør om en pleier kan bli med ut, er det ikke bestandig en kan. Mangel på ressurser, rett og slett. Ja, da går det brått uker og dager mellom hver gang de får frisk luft.  Og er det et punkt i livet det aldri skal være ressurser som setter stopper for å leve livet, så er det når man blir gammel!

Regjeringen sier de skal bruke «millioner» på kriminalomsorgen. Det gjør meg forbanna. Vi har verdens beste fengsler. Dette har faktisk blitt påpekt utenfor Norges grenser.

Men eldreomsorgen er ikke noe særlig å skryte av. Regjeringen lover og lover, men ingenting blir tatt på alvor. Det kommer en eldrebølge snart som vi ikke kommer utenom, det må tas noen grep, og de må tas nå! Vær så snill, slå et slag for eldreomsorgen! 

 

Denne ble opprinnelig sendt til NRK Ytring, men siden de ikke fant plass til mitt innlegg valgte jeg å publisere det her.