Vår tids største fiende- sukkerinnholdet i dagligvarene

Hele tankeprosessen bak dette innlegget startet når jeg leste artikkelen «Norsk barnefedmelege: Sukker tar liv» ble publisert på vg.no for en knapp uke siden.  Den overrasker ikke, men den gjør noe med deg. Det stikker litt dypere når det handler om barna våre. 

I mitt arbeid på sykehuset ser jeg et økende antall innlagte med diabetes. Det går sjeldent en dag uten at blodsukker måles og insulin settes. Og det er et økende antall pasienter med diabetes type 2 som må ta medisiner for dette, til tross for at kostendringer ville hjulpet. Det er flere med fedmeproblematikk som ikke bare fører til diabetes, men til hjerte- og karsykdommer. Jeg ser unge mennesker med hjertelidelser man ikke så på de under 70 i «gamle dager.»

På jobb er det også naturligvis et økt fokus på ernæring, noe som har ført til at jeg tenker meg om en ekstra gang når jeg handler og lager mat.

Jeg undrer meg over årsaken til at 90 prosent av alle matvarer skal inneholde sukker? En ting er godteri og bakevarer, det forventes jo. Men at det er sukker i pålegget jeg har på brødskiva henger ikke på grep.

DSC_0217

Dette er et lite utvalg av det jeg fant i skuffer og skap her hjemme som inneholdt sukker. Joda, en del halvfabrikat, men sist jeg sjekket var det absolutt ikke nødvendig med sukker i peppersausen, eller aspargessuppen. Joda, jeg kan lage det fra bunnen av, og vet meget godt at sukker ikke er en av ingrediensene.

I VG-artikkelen påpekes det at sukker er vår tids største fiende, joda jeg er enig, men det er vel primært tidsklemma til alle foreldrene som er den aller største fienden?

Helsedirektoratet kom med en rekke «nye» kostholdsråd i april 2015. Og de anbefaler i dag som i 1950, normal husmannskost. Ingen overraskelser der i grunn. Mange av oss følger også disse rådene uten veiledning, fordi det er innlært. Men de ikke sier noe om bruken av halvfabrikat. De sier ingenting om at bruken av sukker i halvfabrikat er alarmerende! Og at dette burde vi holde oss unna.

Råd nr 10 fra Helsedirektoratet: Unngå mat og drikke med mye sukker i til hverdags.
Toro burde få seg en smekk på lanken sammen med Gilde for å nøkkelhull-markere produkter som inneholder sukker.
Nå er det ikke primært dette som gjør størst utslag på sukkerkvota, men alle monner drar. 

Jeg blir oppgitt og lei av at disse store aktørene skal ha så mye kontroll over min og barns fremtid. Hvorfor finnes det ikke et RAW-alternativ, altså et mer naturlig alternativ? Eller går det ikke an med mindre man har en okse, en høne og noen grønnsaker i hagen?
Jeg har trålet noen matbutikker etter naturlig mat, uten alt mulig dilldall i seg, og  varene jeg finner er, for det første kvalmende dyre og for det andre i et lite utvalg. Noe som fører til at de som faktisk trenger det ikke har råd til å spise naturlig.
Å spise naturlig er forbeholdt eliten i samfunnet, det er ihvertfall sånn det ser ut for meg. Det er synd. For vi vil aldri få bukt med livsstilsykdommene i samfunnet vårt så lenge det er tilfelle.  

Sukker er en ekstremt stor fiende i samfunnet vårt, og den vil bare bli større og større med mindre noen tar til vett snart. Vi kommer alltid til å kjøpe halvfabrikat, det er kommet for å bli. Lettvinte løsninger må til så lenge man har denne tidsklemma å forholde seg til.
Lager dere en sunnere halvfabrikat, er jeg gjerne prøvekanin. 

En nattevakt på sengekanten

Det er påske. Livet utenfor sykehuset er rolig, folk haster ikke avgårde i gatene. Folk har tatt pause. Ferierer med sine nærmeste på fjellet. Det er rolig på dagtid, stille på natten. Bare byens lys blinker i måneskinnet. 

Å arbeide netter er ganske annerledes enn å arbeide ellers på døgnet. Pasientene har andre bekymringer og min jobb går mest ut på å trygge pasientene, skape tillit, slik at pasientene får sove godt også denne natta. Det er stille i korridoren, ingen travle føtter som haster avgårde. Bare en jevn lyd fra ventilasjonsanlegget og sove-lyder fyller korridoren.

En pasient er urolig, får ikke sove. Det blir for mange tanker. Jeg setter meg ned hos pasienten, for denne natta har jeg faktisk tid til å sitte. Tid til å gjøre det jeg synes er viktigst av alt. Tid til å lytte.
Pasienten er alvorlig syk, en uhelbredelig sykdom. Pasienten vet det og har forsonet seg med det til en viss grad. Men tankene kommer allikevel, angsten for å være alene er der uansett. Jeg satt meg på sengekanten, strøk pasienten på ryggen og trygget.
Pasienten ønsket å starte en samtale, vi snakket om løst og fast, pasientens liv og litt om mitt. Jeg ble sittende der inne, slik, i én time. Vi pratet ikke hele tiden, i lange stunder kunne vi bare sitte der og stirre ut i natten. Stirre på lysene fra byen under oss. Stirre på det bekymringsløse livet utenfor, som pasienten min så gjerne hadde ønsket seg, men ikke fikk. Derfor var min jobb der og da, så viktig, for å kunne skape trygghet i det livet som var, være en lytter og en bauta når livet ikke ble som det ble.
Det gikk opp for meg hvor utrolig viktig den delen av jobben vår er, men hvor liten tid vi vanligvis har til den. Det blir ikke satt av tid til slike stunder, men man gjør det hvis man har tid. HVIS man har tid. I mitt tilfelle er det svært sjeldent. Det fokuseres så mye på dette under utdanningen og det er flott. Men det er fortvilende å tenke på at mine pasienter føler seg utrygge fordi jeg ikke har tid til å sette meg ned hos dem.
Jeg spør:    Driver vi virkelig helhetlig sykepleie når vi ikke har tid til slikt? 


Den mellommenneskelige relasjonen er sterkere enn vi tror, og sjeldent har jeg tenkt over, etter ferdig utdanning, hvor utrolig viktig den er. I vår travle hverdag er det ekstremt viktig at vi ikke glemmer viktigheten av akkurat slike stunder. Det gjør noe med deg som sykepleier, og det gjør ekstremt mye for pasientene våre.  

 

Gledelig jul! Det er tid for å spre glede

Lille julaften er på hell, og om bare noen timer er det julaften. For meg har jula alltid handlet om familien og vennene jeg har rundt meg. Men de siste årene har julen handlet om mer enn det. Nå handler den også om pasientene og om sykepleierrollen. 

god-jul

Jeg skal arbeide julaften i år og det skal bli en fantastisk arbeidsdag. Jeg gleder meg til og spre glede rundt til pasientene mine. Noen skal sikkert på permisjon for å feire jul hjemme hos sine, andre kommer seg ikke ut og har pårørende som kommer til seg, i finstasen og med presanger. De aller fleste har et stort ønske om og komme hjem til jul, men det er dessverre ikke alle som klarer det. Da er jeg der, til å spre litt glede og skape en god jul til tross for et dårlig utgangspunkt. Det er den viktigste jobben jeg gjør i morgen.

For noen er det kanskje deres siste jul, og for mange er det sårt. Det skjønner jeg godt. Men hvis jeg kan bidra til å gjøre den siste jula så god som mulig, så har jeg hvertfall oppnådd noe viktig for noen.

I morgen skal jeg dra på jobb med et smil om munnen og skape en fin ramme rundt dagen. Mine egne tradisjoner for jula må vike, de er ikke viktige. Men denne dagen kan være den viktigste av alle, for noen, eller én av mine pasienter. 

God Jul til alle mine lesere!

Og en fin arbeidsdag til alle som arbeider i disse dager. Spre glede rundt dere.


Hvert år må mange små og store kreftpasienter tilbringe julen på sykehus. Ønsker du å bidra til at flere kan komme hjem? Gi en julegave til kreftforeningen, og en stjerne blir hengt opp på et sykehus som en hilsen. Jeg har gitt mitt bidrag! 

Vaksinering- en bølge av motstand eller uvitenhet?

De siste ukene har det vært et økt fokus på vaksinasjon av barn og hvorfor noen velger å ikke gjøre dette. Jeg kaster meg på bølgen og skriver litt om saken jeg og. 

Et økt fokus på vaksinasjon ble det etter svineinfluensavaksinen kom på markedet i 2009 og  noen fikk bivirkninger av denne. Gunnar Tjomlid har holdt foredrag om temaet og en twitterkompis skrev i går innlegget «Vaksinemotstandere vil ikke bidra til flokkens immunitet.» Et godt skrevet innlegg forøvrig.

Sjeldent har jeg hørt så mye snakk om vaksiner og motstand mot vaksinering som de siste ukene. Og det virker som at det blir større og større motstand mot vaksinering. Jeg stiller meg undrende til motstanden. Ble ikke vaksinering innført som en beskyttelse mot farlige sykdommer og fremtidige epidemier?

Sosial- og helsedepartementet har fastsatt vaksinasjonsprogrammet, og enhver kommune skal tilby sine innbyggere vaksinasjon.
Vaksinasjon er frivillig, men alle norske barn har rett til å bli vaksinert og få den beskyttelse vaksinen i programmet kan gi (jfr. Smittevernloven §3-8).

Vaksinering har pågått siden rett etter andre verdenskrig. Vaksine mot tuberkulose kom først allerede i 1947, DTP (difteri, stivkrampe og kikhoste) vaksinen kom allerede i 1952 og vaksine mot polio kom rett etter i 1956. Etter dette kom vaksine mot meslinger, røde hunder, MMR og mange flere som perler på en snor. (NHI.) De kom av en årsak. Dette var sykdommer som var et problem å få bukt med, nye tilfeller blusset stadig opp og det er alvorlige sykdommer med alvorlige komplikasjoner.

Hvorfor så mye motstand?
Det er stor innvandring i Norge, og flertallet av disse er ikke vaksinert. Som sykepleier ser jeg flere og flere som blir innlagt som har eller har hatt enten polio, tuberkulose og kikhoste. Dette er heller ikke bare innvandrere, men også eldre nordmenn.
«Man vaksinerer for å beskytte flokken.» skriver Christer (@krikkert) i aftenpostens innlegg. Jo flere i flokken som ikke er vaksinert jo svakere blir flokkimmuniteten.
Det finnes personer som ikke kan vaksineres, hovedsakelig på grunn av autoimmune sykdommer eller allergi. For disse menneskene er det alfa og omega at resten av flokken er vaksinert.

barnevaksinasjon

Jeg har snoket litt rundt på nettet etter informasjon om hvorfor motstand mot barnevaksinasjonsprogrammet er så stort. Flere peker på årsaker som: en større utbredelse av ADHD og autisme hos barn. Da lurer jeg på, hvordan vet man at vaksinasjonsprogrammet har skylden? 
Personlig tror jeg ikke at det har blitt en økt utbredelse av ADHD eller autisme i samfunnet. Vi har mer kunnskap om ADHD og autisme enn før, og flere ressurser i skole- og helsevesenet til å plukke opp symptomer og tegn hos barn på disse sykdommene. ADHD og autisme var det ingen som snakket noe særlig om før, det var tabu. 

Jeg har også hørt vaksinasjonsmotstandere mene at vaksinene vi gir barna våre er fulle av kvikksølv. Nei, dette stemmer ikke. Det kan jeg bekrefte via denne siden. (Folkehelseinstituttet.)

Altså, barna våre har en rett til å bli vaksinert. Vil vi ikke våre barn det aller beste? Jeg har hørt motstandere si at «det er bedre om de bare får sykdommen og kjemper seg igjennom den, da blir immunforsvaret sterkt.» 
Har du sett et tilfelle av polio? Har du sett et tilfelle av røde hunder, stivkrampe eller tuberkulose? Du kan få være med en dag på jobb så skal jeg nok finne ett tilfelle eller to til deg. Tro meg du ønsker ikke dine barn så vondt.

Hva kan vi som helsepersonell gjøre for å gi bedre informasjon om viktigheten av vaksinasjon til befolkningen? Er ikke den informasjonen vi gir god nok? Det er hundre prosent frivillig å vaksinere, men har alle blitt godt nok informert om hva de forskjellige sykdommene innebærer? Vet alle om alle konsekvenser ved å utelate vaksinasjon?

Flere sykdommer som tidligere har vært utryddet er faktisk på vei tilbake. Man ser en oppblomstring av sykdommer som meslinger, røde hunder og faktisk tuberkulose. Det hjelper nok heller ikke på at BCG-vaksinen ble tatt ut av skolevaksinasjonsprogrammet i skoleåret 2009/2010. (NHI.)

Ikke er jeg forelder og ei heller jordmor eller helsesøster, så hvilken informasjon som gis er jeg usikker på. Men jeg er sikker på at jordmødre og helsesøstre har en ekstremt viktig jobb å gjøre her. Nybakte foreldre må opplyses og informasjonen man får fra kvalifisert helsepersonell være den viktigste kilden til informasjon.
Det finnes mye informasjon på verdensveven, men jeg sier som så mange andre, at du må slutte å tro på alt du leser fra diverse ymse nettsider.
Informasjonen du får fra helsepersonell med lang utdannelse innenfor fagfeltet trumfer alt du finner på nettet. 

 

Antibiotikaresistens- en skummel utvikling

I media den siste uken har det vært mye skriverier om antibiotikaresistens, og WHO har også lansert en global strategi for hvordan man skal få bukt med problemet.

Jeg ser dette problemet hver eneste dag i min jobb. Vi får flere og flere pasienter med resistens, flere må isoleres på enerom. Det er en skremmende utvikling. Og dette er fra Norge, landet medminst antibiotikaresistens i hele verden.
Noen ganger synes jeg at vi er alt for slepphendte med antibiotika. Pasienter får store doser med antibiotika under et opphold, så reiser de hjem og er tilbake to uker senere med enda en ny hestekur med antibiotika. Jeg ser også fastleger som pøser på med antibiotika til pasientene sine uten en gang å spørre seg om det er nødvendig. Noen ganger ordner faktisk kroppen opp selv. Vi trenger ikke kurer for absolutt alt. Men selvfølgelig, har det gått for lang tid uten at kroppen har ordnet opp selv er det nødvendig med antibiotika.

Ofte ser jeg at det er den eldre generasjonen som står for størstedelen av antibiotikabruken. Og da må jeg spørre; Har de en fremtid når de må ha gjentatte doser med antibiotika? Eller er det kroppen som prøver å fortelle oss at nok er nok? Det er nok kynisk av meg å si, men mange eldre er så syke i utgangspunktet, at jeg synes det blir feil å behandle de med antibiotika gang på gang. Noen ganger er det naturlig å dø av en lungebetennelse. 

Vi unge må også bli mer bevisst på hva vi putter i oss. Selv har jeg kun brukt antibiotika to ganger i mitt 27 år lange liv. Men det er ikke tilfelle for alle, dessverre. Alt for mange går til fastlegen med en infeksjon og får antibiotikakurer gang på gang. Noen har kanskje ti kurer i løpet av et par år. Det er mye. Men vi er så vant med at legen fikser det. 

Vi tør knapt være syke. Vi ønsker mirakelkurer som får oss på beina med en gang. Tidsklemma er noe av årsaken tror jeg.

En ting er sikkert, hvis vi ikke tar innover oss den globale strategien til WHO så kommer vi igjen til å dø av lungebetennelse og bihulebetennelse, slik vi gjorde før. Det er en skummel utvikling. Og er det noen som må ta grep så er det legene som praktiserer rundt om i verdens land, både på sykehus og andre steder. Og vi som vokser opp nå, burde bli flinkere til oftere stille spørsmålet; Er det nødvendig, denne gangen? 

 

Gjør vi ikke det, kommer dette til å være en bidragsyter til vår undergang. 

Akutt syke behandles av uerfarne leger

Hvem forventer du at møter deg når du kommer inn til et akuttmottak i ambulanse, veldig syk? Legene som har bred erfaring og en stor kunnskapsbase sier du? Tvilsomt, sier jeg. 

Det finnes spesialiseringer for nesten alle typer sykdommer; kardiologi, geriatri, infeksjon, lunge etc. Men ikke for akuttmedisin. Man vil jo tro at de legene som skal ta hånd om og proritere kritisk syke i akuttmottaket har bred kunnskap om alle typer sykdom, men den gang ei. I akuttmottaket finner man de mest uerfarne legene, det er disse legene som skal ta stilling til hvilken behandling du som syk skal få. Dette gjelder for alle sykehus i Norge. De har støtte fra en overlege som de kan ringe til, men overlegen drar hjem og legger seg på natterstid. Akutt kritisk syke kommer inn til alle døgnets tider, både med bil og helikopter. Høres dette forsvarlig og riktig ut? Bakvendt, sier du? Du er ikke alene.


Bildet er hentet fra Google

 

Burde det ikke være de med mest erfaring som behandler kritisk syke i akuttmottaket? 

Jeg har snakket med en utenlandsk overlege som kunne fortelle meg at det er stortsett bare Norge, av de nordiske landene som setter legene med minst erfaring i akuttmottaket. Jeg hadde faktisk ikke tenkt på det tidligere at det hørtes bakvendt ut. Men når han fortalte meg om skrekkslagene turnusleger som ringte i tide og utide til overlegene så slo det meg. Det er jo på grensen til uforsvarlig. 

For en tid tilbake leste jeg denne artikkelen om emnet på NRK ytring sin side. Og da kom tankene mine rundt temaet tilbake. Norge trenger virkelig akuttmedisin! Det burde være en spesialisering på lik linje med alle andre spesialiseringer. Det finnes jo faktisk akuttmedisinsk spesialisering for sykepleiere, så at det ikke finnes et godt etablert tilbud for leger er hårreisende!
Forskning fra USA på 70-tallet viser at pasientene opplevde bedre resultater når de ble behandlet av en overlege kontra en uerfaren. Og innen traumefeltet alene gikk dødligheten ned med 25%! Det er mye det.
Her burde vi absolutt ta etter storebror.

Men hva skjer egentlig når pasienter blir tatt i mot av uerfarne leger i akuttmottaket? De blir triagert etter hvilke symptomer de har ved ankomst. Hastegraden blir vurdert.  Og ut i fra dette blir de plassert på riktig seksjon. Feilvurderinger tas. En kvinne som f.eks kommer inn med mageproblemer blir sendt til kirurgisk for sjekk av blindtarm, også viser det seg at hun har et hjerteinfarkt. Bare et eksempel. Slike feilvurderinger vil føre til økt dødelighet og lengre sykehusopphold.

Som et foregangsland, med alle de ressurser og penger vi bruker på helse vil eg si at akuttmedsin er et satsingsområde vi må ha i fremtiden. Det er på tide å tenke nytt, og se til andre I-land rundt oss. Får vi en endring i akuttmottakene vil det også føre med seg færre liggedøgn fordi diagnoser vil stilles fortere.

Kjære regjering og andre politikere. Ta i et tak for akuttmedisinen, det er til det beste for oss alle.

Innlegget er basert på artikkelen om temaet hos NRK Ytring.