Kvinne- og manneblader bidrar til opprettholdelse av kjønnsroller i samfunnet.

Det har vært en kamp for likestilling i alle tider, og vi liker å tro at vi har kommet langt på vei i 2015. Det er kampanjer for likelønn i alle arbeidslivsorganisasjoner og likestilling er høyt prioritert når det gjelder arbeidslivet. Men er vi så likestilte som vi tror?

De fleste kvinner har lest noen magasiner ment for kun kvinner. Og de er tidvis ganske provoserende å lese. Bor vi i et likestilt samfunn når kvinnebladene forteller oss hvordan vi skal kle oss, sminke oss, tilfredsstille mannen og gi oss «smarte» løsninger på hvordan «dandere vaskeutstyret»?

Casakaos la nemlig ut et bilde på sin instagram-profil i går kveld av en tekst i et interiørblad, der disse ordene var brukt. Blader som legger opp til at det helt tydelig er kvinnen som skal holde orden i hjemmet er provoserende. Setningen «dandering av vaskeutstyret» høres ut som om kvinnen har for lite å gjøre og trenger noe å rydde opp i.

Jeg kan ikke noe for det, men sannheten er jo at dette aldri i verden ville stått på trykk i et typisk manneblad. I mannebladene, som jeg for øvrig leser oftere enn kvinnebladene, står det om kule dingser, morsomme historier, interessante fakta, og kanskje ei dame over midtsidene. Jeg bryr meg ikke så mye om den dama som er klistra over midtsiden, det er alt det andre som er interessant. Men det kunne godt vært klistra et mannfolk over midtsidene i kvinnebladene også. Men den gang ei. Vi skal visst bare lese om «bryllup, graviditet, mote, interiør, hus og hjem, trening, helse og velvære». Skulle nesten tro at det var mannfolk som har bestemt hva kvinnen skal lese. Også har de spart alle godsakene til sine manneblader.

Det har vært mye diskusjon i media i det siste om hvorvidt vi skal tildele kjønnsroller til våre barn. Og debatten om hvorfor ikke gutter kan bruke rosa og omvendt har engasjert mange. Det er ikke bare små barn som enten skal ha rosa eller blått tøy.
Som voksen får man også kjønnsroller og idealer tredd nedover hodet på grunn av magasiner og internett. Kvinner skal være feminine og elske mote. Mens menn skal være maskuline og elske dingser og kvinner. Så fort det kommer en kvinne og sier at hun ikke liker mote, har mannlige venner og elsker tekniske dingser, ja da er hun en guttejente. Det er en uting og kalle ei jente en guttejente fordi hun ikke har typiske interesser for en kvinne å være. Vi er ikke kjønnet vårt, vi er det individet vi selv ønsker å være.
Men sånn er samfunnet, vil nok de fleste si. Ja, men hvorfor er det greit at samfunnet er slik?

Sikkert noen som vil si at jeg fint kan velge selv hvilke blader jeg vil kjøpe, hvilke internettsider jeg vil besøke, men da skal jeg ha meg frabedt å bli sett rart på når jeg kjøper et manneblad i butikken.

Effektivisering, legger fagligheten under press.

Jeg spør deg som er helsepersonell.Går du hjem fra jobb med en følelse av at du har gitt faglig og god omsorg til dine pasienter?
– Jeg kan svare for meg: Ikke alltid, noen ganger føler jeg at jeg kunne gjort så inderlig mye mer. 

Jeg jobber i en veldig travel sykehusavdeling, og det trives jeg med. Men jeg føler også at jeg ikke alltid gjør en tilstrekkelig god jobb, og jeg må hele tiden prioritere hva som må gjøres nå. MIsforstå meg rett, prioriteringer må til, men det er på bekostning av noe annet.

I studietiden ble vi opplært til at faglig god omsorg krever kommunikasjon mellom pasient og pleier. Og er det noe det er lite tid til ofte, så er det kommunikasjon med pasient. Helsevesenet skal effektiviseres så mye at vi må prioritere kommunikasjonen bort. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke noen gang har satt meg ned på sengekanten til en pasient for å høre hvordan personen har det den dagen. Jeg gjør flere ting på en gang, gir medisiner, henger opp væske, gir frokost samtidig som jeg stiller spørsmålene som er relevante for legevisitten. Og så fort jeg har de svarene jeg trenger, og mine gjøremål er ferdige, er jeg ute av døra.

Vi presses til randen av prioriteringer. Ikke lenge siden jeg hørte at «pasienten er inne for behandling, ikke den dype samtalen.» Greit nok det, men en litt dypere samtale enn kun det vi må vite kunne vært greit. Da kunne man sikret seg en større forståelse av sykdommen og fått i gang kanskje relevant behandling før utskrivelse.  Senest i dag opplevde jeg dette. Fikk vite veldig relevant info fra en pasient, som skal reise i morgen. Pasienten har vært innlagt hvertfall én uke.

Vi bruker også mye tid foran dataen. Dette må prioriteres, både pga dokumentasjonsplikten, samhandlingsreformen og for at neste skift skal kunne gi like faglig forsvarlig pleie som det jeg har gitt. Og nå er det i tillegg slutt med muntlig rapport, stortsett overalt. Ergo økt ressursbruk på riktig dokumentasjon.

Presset ovenfra er stort, det være seg fra helseforetaket eller kommunen, som storting og regjering. Alt skal effektiviseres, helt til bristepunktet. Snart brister det, det er jeg sikker på.