Korridorpasient eller pasient på feil avdeling? Hva er mest pasientsikkert?

I det siste har det vært en del saker i media om korridorpasienter og pasienter som har havnet på feil avdeling i forhold til sykdom og i verste fall dødd, på grunn av mangelfull oppfølging av riktig, kompetent personell. Dette er det ultimate skrekk-scenarioet. Det skal bare ikke skje. Pasientsikkerheten er truet. 

Både faglig og politisk har vi som mål at pasienter ikke skal ligge på korridor, men sykehusene måles ut i fra beleggsprosent. Så et fullt sykehus er positivt, det er størst produktivitet slik. Men korridorpasienter vil ingen avdelinger egentlig ha. Pasienter blir da noen ganger flyttet til andre avdelinger slik at de får et rom fremfor å beholde de på korridor på den egentlige avdelingen.
Selv har jeg gjort dette mange ganger og det er et system for at disse pasientene som flyttes rundt på andre avdelinger skal få riktig oppfølging. De blir lagt på andre avdelinger som «satellittpasienter.» Flyttes de til en annen avdeling på den måten, vil den eksisterende avdelingen fortsatt ha pasienten på sin liste, som igjen vil føre til at pasienten får riktig oppfølging.

Men som alle andre systemer så kan dette også svikte. Og det er beklagelig. Det er ikke lenge siden jeg leste om et slik avvik i lokalavisen. Det endte med døden. Dessverre.

Til hvilken pris skal pasienter flyttes rundt på andre avdelinger? Er det muligens bedre å ha en eller to korridorpasienter? 

En ting er oppfølging pasienten får av lege, men oppfølgingen av sykepleier er heller ikke god. Vi har forskjellig kunnskap på forskjellige avdelinger. En sykepleier på en gastroavdeling er ikke god på riktig behandling av thoraxdren og vise versa.

Jeg har selv blitt stående i situasjoner med pasienter som har en helt annen problemstilling enn det jeg til vanlig arbeider med. Man lærer jo, man oppsøker lærdom, ringer og spør, slår opp i kvalitetshåndboken, men det tar tid. Hadde pasienten blitt lagt på riktig avdeling i utgangspunktet så hadde man spart seg for tid og unødvendig stress for pasienten.

Nå i dag arbeider jeg i et akuttmottak. Nå sitter jeg i andre enden. Enden som bestemmer hvilken avdeling pasienten skal ligge på.
Min oppgave er å ringe og melde pasienten til avdelingen. Ofte får jeg beskjed av sykepleier i andre enden om at «det er fullt, vi har bare korridorplasser igjen.» «Eller, nei vi har ikke plass.» 
Det setter meg i en ubehagelig situasjon. Jeg som er der med pasienten i en alvorlig og kritisk fase ser at pasienten trenger plass på riktig avdeling, med riktig og kompetent oppfølging. Jeg snakker med lege i akuttmottaket, får beskjed om at pasienten  til den avdelingen, det må de bare fikse. Utfallet blir ofte sure miner, dessverre. Og jeg bruker unødig mye tid i telefonen, som jeg heller ville brukt hos pasienten.
Systemet er ikke optimalt.

Men hovedfokuset når man fordeler pasientene på de forskjellige avdelingen må være pasientsikkerhet. Pasienten skal føle seg trygg og ivaretatt uansett hvor de oppholder seg. Selv tenker jeg at det er bedre med en eller to på korridor fremfor at pasienten blir liggende på feil avdeling, uten riktig oppfølging.

Så har man jo pasienter som ikke vil legges inn på sykehus med mindre de får rom. Jeg har hørt flere si at «må jeg ligge på korridor så reiser jeg hjem.» Noen ganger tror jeg at pasienten selv har skyld i at de flyttes til andre avdelinger. Vi, meg inkludert, lar oss føye av slike «trusler.» Vi vil gjøre alle til lags, alle skal få gode erfaringer fra det norske helsevesen.
Jeg skjønner meget godt at å ligge på korridor ikke er optimalt, men hvis pasienten visste at det var på grunn av pasientsikkerhet. Og for at pasienten skal få den beste oppfølgingen så er dette nødvendig. Ville det hjulpet? Jeg tror ikke alle pasienter har tenkt i de baner.

Korridorpasienter har nok kommet for å bli, om ikke for alltid så hvert fall for lang tid fremover. Men pasienter på feil avdeling, skal og bør unngås. Riktig avdeling, riktig oppfølging. 


Så kan det jo selvfølgelig diskuteres hvor pasientsikkert det er med korridorpasienter også, men det får bli en annen gang.

Pasient og sykepleier- forholdet

Vi har jo alle hørt det at forholdet mellom pasient og sykepleier, er vel så viktig som pleien vi gir. Vi er trossalt mennesker alle mann, og noen passer bare ikke sammen. 

sykepleier pasient

Under utdanning husker jeg det var et tema. Man skulle ikke ta seg nær av situasjoner der pasienten ikke ønsket å ha deg tilstede, eller omvendt. Selv har jeg alltid sett på det som en selvfølge. Alle er forskjellige. 
Men jeg tror at det har lett for at det bare går en vei. Altså at sykepleieren ikke går overens med pasienten, sjeldent at det går andre veien. Jeg tror nok de fleste pasienter tenker at de ikke har noe valg, de må bare tolerere.

Men for noen uker siden var det en pasient som ikke ønsket å ha en spesifikk sykepleier. Pasienten fortalte meg det i fortrolighet og ønsket at jeg brakte det videre. Det gjorde jeg jo, men allikevel følte jeg at det var jeg som gjorde noe galt. Det var jo ikke verre enn at akkurat den sykepleieren og den pasienten ikke hadde kjemi sammen, og klarte dermed ikke å snakke sammen. Sånn er det jo noen ganger. For alt jeg vet har det sikkert skjedd meg og. Men jeg fikk en følelse av å «svikte» min egen kollega.
Men det ordnet seg uansett, jeg var ansvarlig for pasienten videre under oppholdet og det funket veldig bra.

Etter hendelsen kom jeg til å tenke på hvor ufattelig viktig akkurat den kjemien er. Vi skal jo formidle problemer og ønsker fra pasient til lege. Vi skal tale pasientes sak, men stemmer ikke kjemien mellom partene blir det vanskelig. For og kunne få frem de riktige ønskene og behovene pasienten har, må man kunne snakke sammen på et dypere nivå enn man gjør med hvem som helst. Og dit kommer man ikke med bare overfladisk snikk snakk. Som sykepleier må man kunne spille på pasientens lag, samtidig som pasienten må kunne spille på sykepleiers lag.

Jeg har bare vært ute i jobb ett år nå, men allikevel hadde jeg glemt det vi snakket om på skolen om kjemi og samarbeid. Det måtte en situasjon til på jobb for at jeg skulle tenke; selvfølgelig!
For det er nettopp det, det er, en selvfølge at pasienten skal kunne si i fra hvis det er en pleier man ikke kommer overens med.
Det må oppfordres, tror jeg, til at pasientene skal si i fra om det. Det vil skape bedre pleie og omsorg og et bedre opphold for pasienten. Pasienten vil nok føle seg mer ivaretatt og man som pasient vil føle seg sikker på at sykepleieren tar tak i de riktige tingene.

Herved oppfordrer jeg alle pasienter til å si ifra når noe ikke føles riktig. Uansett. Men vær klar over at ønsket kanskje ikke alltid kan etterkommes. Og vi sykepleiere må bli mer bevisst på om kjemien stemmer mellom pasient og sykepleier, og heller si ifra når man ser at en selv ikke går overens med en pasient.

Tror vi vil spare tid på det.