Allsidig sykepleie

Jeg starter i ny jobb på mandag og det er kun en sommer i mellom før nye sykepleierstudenter skal starte med sin utdanning.  I den forbindelse har jeg tenkt en del på hvor allsidig vår jobb er. 

En sykepleier kan i bunn og grunn arbeide hvor som helst. Tittelen sykepleier gir oss muligheten til å arbeide i stortsett alle sektorer i landet. Men allikevel synes jeg mange har et snevert syn på hvor en sykepleier kan arbeide.
Selv fikk jeg kastet etter meg at det var urealistisk å ønske seg en jobb innenfor offshoreindustrien. Det er ikke urealistisk, men man må stå på for å komme seg dit.

Det er bare så utrolig viktig og huske på at sykepleiere trengs overalt.

Kommuner, sykehus, private bedrifter, fengsler, forsikringsselskaper, offshore, forsvaret, organisasjoner, nødmeldetjenester og ambulanse.
Utrolig mange muligheter! Men noen krever videreutdanning. Eller bare stor egeninnsats.

Det interessante er hvor forskjellige jobber man kan ha. Til tross for at man driver med samme type arbeid, pasientrettet for eksempel, er arbeidet utrolig forskjellig fra avdeling til avdeling, eller fra kommune til kommune.
Sykepleie er ikke det, det en gang var. Det er ikke et kall for de aller fleste og på grunn av oppgaveglidning har vi overtatt en del arbeidsoppgaver fra legene de siste årene. Vi er ikke lenger fastlåst til å arbeide kun på sykehus eller i kommunen. Vi må få opp øynene og se oss rundt. Vi trengs over alt i dagens samfunn!

Personlig skifter jeg bare avdeling på sykehuset jeg arbeider på, samme type arbeid som tidligere, men helt annerledes allikevel. Ved å ha en slik type jobb har man alltid muligheten til å utfordre seg selv! Selv elsker jeg å teste meg selv og mine grenser, en utfordring sier jeg aldri nei til og nye ting må prøves.

Derfor har jeg valgt sykepleie som yrke! For allsidig sykepleie er det beste for meg.

Batteriene skal lades i helga, så jeg er klar til dyst i ny jobb.
Ønsk meg lykke til i ny jobb til uka! 

Vi skal være stolte av det norske helsevesenet

Man hører alt for ofte at vi ikke har et godt nok helsevesen. Vi må slutte å snakke om hvor lite bra det er, og heller se på konsekvensene hvis det var enda dårligere. 

Jeg har lest en rapport om helsevesenet i USA, Norge og ti andre land. Norge havner ganske langt ned på lista, på 7. plass faktisk. Ikke spesielt bra med andre ord. Men USA havner på sisteplass, ikke så rart kanskje, men det er USA vi bruker som mal i alle diskusjoner og forbedringsmøter i helsevesenet. Jeg har ihvertfall ikke vært på et møte der det diskuteres nye modeller og reformer, som ikke kommer fra USA. Urovekkende.

Helsevesenet i flere land rangert

Jeg må i samme åndedrag si at jeg ikke er spesielt for privatisering av helsevesenet. Vi har et godt, fundamentert helsevesen, som ikke trenger å byttes ut, men det må ryddes opp i «barnesykdommene.» For det er ikke fullkomment, vil sikkert aldri bli det heller. Og lange ventelister og flere sykehjemsplasser må gjøres noe med. Vi har private tilbud, men de trenger ikke bli flere.
De som har råd til det benytter seg av det private. Men det skal ikke være nødvendig for et kreftsykt menneske og måtte betale i dyre dommer. Personen skal få behandling, og det fort. Hvis jeg ikke tar helt feil er det vel noe i regelverket som sier at de skal ha diagnostisering og behandling innen en måned? Arrester meg hvis jeg tar feil.
Det offentlige helsevesenet vi har her må forbedres, det må bevilges mer penger og det må prioriteres riktig. Ingen enkel jobb det altså.

 

internasjonalt helsevesen

Jeg er så glad for at jeg kan gå til legen, og betale en egenandel på under 200 kroner. Jeg er så glad for at jeg kan bli innlagt på sykehus og bare gå derfra den dagen jeg er frisk. Ingen krever inn penger. Bare mennesker som setter pris på at du er frisk, og som vinker deg av gårde.

Hadde jeg bodd i USA hadde jeg gjort som sikkert mange amerikanere, unngått i det lengste å gå til legen. Jeg leser om flere og flere som er på randen til å gå personlig konkurs, og om helseforetak som skal «tyne» penger ut av folk. Bl. a. ved å la folk ta opp sykehjemsplasser til eldre, hjernedøde som har lagt på respirator de siste fem årene.

En mann har skrevet om forskjellene, du kan lese hans historie og vinkling her på NRK Ytring. Den traff meg mitt i hjerte, og inspirerte meg til å være stolt av det vi har og heller bidra til en utvikling i et system som allerede fungerer.

Hver dag er jeg så glad for at alle mine pasienter, uansett fattig eller rik, får samme behandling til enhver tid. Og det er noe vi må spille videre på. Nye modeller og strukturer hentet fra USA har jeg svært liten tro på i lengden.
Vi må være stolt av vårt eget system og utarbeide systemet slik at det kan bli enda bedre!

Personlig, men ikke privat

I arbeid som helsepersonell, nesten uansett hvor du jobber får man høre at man kan snakke personlig med pasienter, men ikke privat. Når jeg var i praksis under studietiden hørte jeg dette ofte, og jeg stilte spørsmålet: Hvordan kan jeg være personlig, men ikke også privat? Det var det egentlig ingen gode svar på, men beskjeden var at man kunne fortelle hva man het, og hvilken by man bodde i, men noe mer konkret enn det var for mye. Og det er jeg enig i. Men det er vanskelig. Kanskje spesielt hvis man jobber i psykiatrien vil jeg tro.

På somatisk sykehusavdeling, slik som jeg jobber har jeg også fått kjenne på at jeg kan fortelle kun  mye om meg selv, men ikke mer. Jeg tenker at det kan hjelpe pasientene til å føle seg trygge, men allikevel ikke invaderende. Som sykepleier har jeg en rolle som kan virke ganske invaderende i seg selv, så at man ikke deler alt om seg selv gjør at man fremstår som mer profesjonell.

Men jeg lurer på en ting. Er det nødvendig å prate om seg selv på jobb? Er det ikke pasienten som står i fokus?

Jeg er nok litt todelt i forhold til temaet, for det er ikke jeg som skal være sentral, det er pasienten jeg er her for å behandle eller hjelpe.  Selvfølgelig har jeg delt noen ting om meg selv med pasienter, men det kommer helt an på mennesket jeg har foran meg. Det er ovrehodet ikke alle som får vite det. Men, jeg ser for meg at det har noe med hvor jeg arbeider. Det er nok forskjellig alt etter hvor man arbeider. Noen plasser er det kanskje et behov å dele noe av seg selv for å få i gang en samtale, eller for å skape tillit.

Jeg er interessert i å høre deres meninger om dette.

Hva vil det si å være personlig? Og hva er i så tilfelle privat? Deler du personlig informasjon om deg selv med dine pasienter?

Kjør debatt!

Dette er mine refleksjoner og meninger etter å ha lest denne artikkelen om en som forsker på akkurat dette.