Vi må kreve rammeplan til spesialiseringen i akuttsykepleie!

Det er vel ikke alle som er som meg og tenker over dette. Men de aller fleste studiene vi har tilbud om, har en fastsatt rammeplan for studiet. Men det har ikke videreutdanningen i akuttsykepleie. Og det innebærer at videreutdanningen kan arte seg veldig forskjellig, alt etter hvor du studerer den.  Og kan man da forvente at akuttsykepleiere du møter i arbeidslivet, kan det samme som deg? 

Da jeg studerte til å bli sykepleier var jeg engasjert i studentpolitikken på skolen jeg gikk på. Jeg ble skikkelig bitt av basillen kan man si, og jeg var både kulltillitsvalgt, representant i diverse styrer, råd og utvalg på skolen, engasjert i studentorganisasjonen lokalt og nasjonalt, og NSF student lokalt og nasjonalt. Jeg fartet rundt på en del møter ved siden av studiene og lærte en og annen ting om rammeplaner, økonomisk styring, akkreditering, lover og forskrifter.
Og er det noe som alltid kom opp som et spørsmål, så var det; hva sier rammeplanen om hva studenten skal lære?

Derfor ble jeg litt overrasket over at det ikke eksisterte noen rammeplan for studiet da jeg startet på akuttsykepleie.

På sykepleierstudiet var det ofte et tema at det finnes 28 ulike sykepleierutdanninger, men det er en felles rammeplan og innenfor den rammeplanen kan skolen gjøre individuelle tilpasninger. Rammeplanen fungerte som den skulle, men den ble oppfattet som alt for vid fordi det kom frem at det å studere sykepleie i Kristiansand var en ganske annen utdanning en for de som studerte sykepleie i Tromsø.

Tilbake til videreutdanning. Jeg fant en rammeplan på regjeringens side. Regjeringens definisjon av funksjonen til rammeplan sier og jeg siterer:
«Rammeplaner angir målområder og bestemmer innhold i videreutdanningene og er et nasjonalt styringsmiddel. Hovedintensjonene med rammeplaner er å sikre et ensartet faglig nivå, fremme mulighetene for fleksible utdanningsløsninger og gjøre de enkelte videreutdanningene innen hvert fagområde likeverdige i hele landet.»

Dette er tatt fra rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie men jeg sjekket de andre også og det står det samme i alle rammeplanene for de forskjellige videreutdanningene. Jeg reagerer derfor på at en utdanning som akuttsykepleie ikke er inkludert i dette. Noen vil si at utdanningen er ny. Nei, det er den ikke lenger! I Østfold har utdanningen eksistert i over ti år. Testperioden er over nå.

Jeg stiller meg undrende til at dette ikke får større fokus og kommer frem i lyset. For at jeg som fremtidig akuttsykepleier skal kunne vite at andre akuttsykepleiere, som har tatt sin utdanning andre steder i landet, også har de samme kunnskapene som meg, så kreves det en rammeplan.
Noen vil vel kanskje si at læringsgrunnlaget og kompetansemålene er de samme som for anestesi og intensiv, og derfor kan vi «bare bruke deres rammeplan,» men nei det blir faktisk feil!

Akuttmedisin og sykepleie er i vinden om dagen. Leger har endelig fått sin egne spesialisering i akuttmedisin, og alle jubler. Det blir sagt; «endelig», «det var jammen meg på tide» og «pasienten skal møte personell med den beste kompetansen først.»

Det samme blir ikke sagt om akuttsykepleie. «Hva skal man med det?» har jeg fått høre opp til flere ganger. Akuttsykepleie er ikke anerkjent som et eget fag og det provoserer meg kraftig. Og mangel på rammeplan forsterker bare det inntrykket.
Rammeplanen skal være fundamentet for enhver god utdanning. Skal faget akuttsykepleie bli anerkjent i Norge som det blir i utlandet, må det være et felles fundament for alle akuttsykepleierutdanningene i Norge. Og det må det gjøres noe med nå. Vi er på overtid.

Det er nok noen som ikke er enige med meg, noen mener kanskje at rammeplan er begrensende for utdanningsinstitusjonen. Jeg er ikke enig i det. Rammeplan er en kvalitetssikring og nettopp det burde både nåværende studenter, fremtidige studenter og arbeidsgivere kreve.
Arbeidgiver gir stipend til sine arbeidstakere for at de skal komme tilbake, kunnskapsrike og mer arbeidslystne.
Det brukes store summer på de som tar denne utdanningen og da må vi også kunne sikre oss en kvalitetsikring gjennom rammeplan. 

Korridorpasient eller pasient på feil avdeling? Hva er mest pasientsikkert?

I det siste har det vært en del saker i media om korridorpasienter og pasienter som har havnet på feil avdeling i forhold til sykdom og i verste fall dødd, på grunn av mangelfull oppfølging av riktig, kompetent personell. Dette er det ultimate skrekk-scenarioet. Det skal bare ikke skje. Pasientsikkerheten er truet. 

Både faglig og politisk har vi som mål at pasienter ikke skal ligge på korridor, men sykehusene måles ut i fra beleggsprosent. Så et fullt sykehus er positivt, det er størst produktivitet slik. Men korridorpasienter vil ingen avdelinger egentlig ha. Pasienter blir da noen ganger flyttet til andre avdelinger slik at de får et rom fremfor å beholde de på korridor på den egentlige avdelingen.
Selv har jeg gjort dette mange ganger og det er et system for at disse pasientene som flyttes rundt på andre avdelinger skal få riktig oppfølging. De blir lagt på andre avdelinger som «satellittpasienter.» Flyttes de til en annen avdeling på den måten, vil den eksisterende avdelingen fortsatt ha pasienten på sin liste, som igjen vil føre til at pasienten får riktig oppfølging.

Men som alle andre systemer så kan dette også svikte. Og det er beklagelig. Det er ikke lenge siden jeg leste om et slik avvik i lokalavisen. Det endte med døden. Dessverre.

Til hvilken pris skal pasienter flyttes rundt på andre avdelinger? Er det muligens bedre å ha en eller to korridorpasienter? 

En ting er oppfølging pasienten får av lege, men oppfølgingen av sykepleier er heller ikke god. Vi har forskjellig kunnskap på forskjellige avdelinger. En sykepleier på en gastroavdeling er ikke god på riktig behandling av thoraxdren og vise versa.

Jeg har selv blitt stående i situasjoner med pasienter som har en helt annen problemstilling enn det jeg til vanlig arbeider med. Man lærer jo, man oppsøker lærdom, ringer og spør, slår opp i kvalitetshåndboken, men det tar tid. Hadde pasienten blitt lagt på riktig avdeling i utgangspunktet så hadde man spart seg for tid og unødvendig stress for pasienten.

Nå i dag arbeider jeg i et akuttmottak. Nå sitter jeg i andre enden. Enden som bestemmer hvilken avdeling pasienten skal ligge på.
Min oppgave er å ringe og melde pasienten til avdelingen. Ofte får jeg beskjed av sykepleier i andre enden om at «det er fullt, vi har bare korridorplasser igjen.» «Eller, nei vi har ikke plass.» 
Det setter meg i en ubehagelig situasjon. Jeg som er der med pasienten i en alvorlig og kritisk fase ser at pasienten trenger plass på riktig avdeling, med riktig og kompetent oppfølging. Jeg snakker med lege i akuttmottaket, får beskjed om at pasienten  til den avdelingen, det må de bare fikse. Utfallet blir ofte sure miner, dessverre. Og jeg bruker unødig mye tid i telefonen, som jeg heller ville brukt hos pasienten.
Systemet er ikke optimalt.

Men hovedfokuset når man fordeler pasientene på de forskjellige avdelingen må være pasientsikkerhet. Pasienten skal føle seg trygg og ivaretatt uansett hvor de oppholder seg. Selv tenker jeg at det er bedre med en eller to på korridor fremfor at pasienten blir liggende på feil avdeling, uten riktig oppfølging.

Så har man jo pasienter som ikke vil legges inn på sykehus med mindre de får rom. Jeg har hørt flere si at «må jeg ligge på korridor så reiser jeg hjem.» Noen ganger tror jeg at pasienten selv har skyld i at de flyttes til andre avdelinger. Vi, meg inkludert, lar oss føye av slike «trusler.» Vi vil gjøre alle til lags, alle skal få gode erfaringer fra det norske helsevesen.
Jeg skjønner meget godt at å ligge på korridor ikke er optimalt, men hvis pasienten visste at det var på grunn av pasientsikkerhet. Og for at pasienten skal få den beste oppfølgingen så er dette nødvendig. Ville det hjulpet? Jeg tror ikke alle pasienter har tenkt i de baner.

Korridorpasienter har nok kommet for å bli, om ikke for alltid så hvert fall for lang tid fremover. Men pasienter på feil avdeling, skal og bør unngås. Riktig avdeling, riktig oppfølging. 


Så kan det jo selvfølgelig diskuteres hvor pasientsikkert det er med korridorpasienter også, men det får bli en annen gang.

Sykepleier, men ikke stereotypen.

Mange forbinder det å være sykepleier med å arbeide med syke mennesker. Enten på sykehus, sykehjem eller i hjemmesykepleien. Få vet at sykepleiere har et mye større spekter av jobber å velge i.

Man hører lite om sykepleierne som arbeider andre steder enn ved institusjon. Det fins sykepleiere innenfor IKT, bedriftshelsetjenesten, forsikringsbransjen, legemiddelfirmaer, Helsedirektoratet, Helsetilsynet, ambulansetjenesten, forsvaret og mange mange flere steder.
Mitt inntrykk er at vi hører lite om dem, fordi de har valgt utradisjonelt og veldig få vet at de er sykepleiere i bunnen.

stereotypisk sykepleie

 

Er det noe galt i å velge utradisjonelt?  Personlig synes jeg ikke det.  Jeg synes det er flott at man klarer å tenke utenfor boksen til tross for at samfunnet egentlig allerede plasserte deg i bås den dagen du ble sykepleier.
Selv har jeg alltid vært fan av å tenke utradisjonelt, noe lærerne på sykepleierstudiet synes var en stor vits. Jeg ble hånet fordi jeg ønsket meg en jobb utenom det vanlige. Utsagn som da har du nok havnet på feil studie. Og  det kommer du aldri til å få til.
Det var helt normalt å høre det. Jeg smilte som regel bare tilbake og tenkte at jeg skulle jammen vise de.

Nå har jeg en stereotyp jobb som sykepleier, men jeg har fortsatt et håp og en drøm om en utradisjonell sykepleiejobb. Det handler ikke om at jeg ikke trives med arbeidsoppgavene, men det handler om at jeg har større ting jeg ønsker å utrette.  Også ønsker jeg at flere skal bli klar over at en sykepleier nødvendigvis ikke arbeider ved de vanlige institusjonene.  Og det må utdanningsinstitusjonene også bli flinkere til å formidle. De må heller formidle den informasjonen enn å formidle at sykepleie er et kall. For i dagens samfunn er det færre og færre som ser på sykepleie som et kall og heller flere som ser på yrket som en helt ordinær jobb.


Overveldene respons på Unge sykepleier, sykt flinke piker. Jeg er dere alle evig takknemlig. Håper innlegget kan fortsette å engasjere i lang tid fremover.

Lenge siden jeg har blogget. Skal prøve å blogge oftere fra nå av. Skrivelysten har vært liten. Er det noe dere ønsker at jeg skriver om så ber jeg dere om å sende meg en mail eller ta kontakt med meg på andre måter. Noen ideer har jeg, men det hjelper alltid med noen innspill!

Effektivisering, legger fagligheten under press.

Jeg spør deg som er helsepersonell.Går du hjem fra jobb med en følelse av at du har gitt faglig og god omsorg til dine pasienter?
– Jeg kan svare for meg: Ikke alltid, noen ganger føler jeg at jeg kunne gjort så inderlig mye mer. 

Jeg jobber i en veldig travel sykehusavdeling, og det trives jeg med. Men jeg føler også at jeg ikke alltid gjør en tilstrekkelig god jobb, og jeg må hele tiden prioritere hva som må gjøres nå. MIsforstå meg rett, prioriteringer må til, men det er på bekostning av noe annet.

I studietiden ble vi opplært til at faglig god omsorg krever kommunikasjon mellom pasient og pleier. Og er det noe det er lite tid til ofte, så er det kommunikasjon med pasient. Helsevesenet skal effektiviseres så mye at vi må prioritere kommunikasjonen bort. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke noen gang har satt meg ned på sengekanten til en pasient for å høre hvordan personen har det den dagen. Jeg gjør flere ting på en gang, gir medisiner, henger opp væske, gir frokost samtidig som jeg stiller spørsmålene som er relevante for legevisitten. Og så fort jeg har de svarene jeg trenger, og mine gjøremål er ferdige, er jeg ute av døra.

Vi presses til randen av prioriteringer. Ikke lenge siden jeg hørte at «pasienten er inne for behandling, ikke den dype samtalen.» Greit nok det, men en litt dypere samtale enn kun det vi må vite kunne vært greit. Da kunne man sikret seg en større forståelse av sykdommen og fått i gang kanskje relevant behandling før utskrivelse.  Senest i dag opplevde jeg dette. Fikk vite veldig relevant info fra en pasient, som skal reise i morgen. Pasienten har vært innlagt hvertfall én uke.

Vi bruker også mye tid foran dataen. Dette må prioriteres, både pga dokumentasjonsplikten, samhandlingsreformen og for at neste skift skal kunne gi like faglig forsvarlig pleie som det jeg har gitt. Og nå er det i tillegg slutt med muntlig rapport, stortsett overalt. Ergo økt ressursbruk på riktig dokumentasjon.

Presset ovenfra er stort, det være seg fra helseforetaket eller kommunen, som storting og regjering. Alt skal effektiviseres, helt til bristepunktet. Snart brister det, det er jeg sikker på. 

Reservasjonsrett- et feilsteg

Saken om reservasjonsrett for fastleger har virkelig vært i rampelyset i det siste. Faktisk helt siden regjeringsskiftet. Godt gjort av den nye regjeringen, virkelig. Og et stort steg i feil retning.

Jeg har ikke uttalt meg om temaet tidligere, men er helt klart i mot reservasjonsretten. Abortloven har stått sterkt helt siden den ble innført, og er det en lov man ikke skal tukle med så er det nok den. Da tukler man også med kvinners selvbestemmelsesrett, og det blir veldig feil. Hele forslaget ligner på noe vi sloss mot på 1970-tallet. Gammeldags, og ikke noe som hører hjemme i 2014.

På sykehus, så vidt jeg vet har det (noen steder) vært vanlig at man som lege kan reservere seg mot å utføre aborten, for det er alltid en annen lege som kan utføre den. Men da lurer jeg virkelig på hvorfor man har valgt å arbeide med kvinnehelse, på sykehus. Det er da virkelig en del av pakken.
Som fastlege har man det helsefaglige ansvaret for alle personene på listen sin, og kommer det da inn en kvinne som ønsker abort kan man ikke avvise henne. En fastlege som setter seg på bakbeina og sier nei det går ikke hadde gjort meg forbanna. Det er en del av fastlegens jobb og kvinnen kan heller ikke nektes behandling. For ja, selvbestemt abort kan ses på som behandling.
En abort er ikke selvbestemt lenger, når fastlegen sier nei. 

Derfor var det med glede å lese reservasjonsretten «avblåst» og at forslaget er trukket. På tide. Nå har regjeringen vært blåi et halvt år, og saken har pågått like lenge. Var det virkelig nødvendig? Med så mye motstand i Norges befolkning burde det jo vært trukket for lenge siden. Men bedre sent enn aldri er det noen som sier.
Allikevel føler jeg meg ikke helt trygg i og med det arbeides med et nytt forslag. Jeg kan ærlig innrømme at jeg stoler ikke helt på vår helseminister, og føler meg relativt sikker på at det kommer til å bli en «gylden middelvei»- løsning som overhodet ikke er god nok.
Håper jeg tar feil.

 Følg Sykepleier- blogg på Facebook!

Helsevesenet- en papirmølle

Store deler av kommunikasjonen mellom helseforetakene foregår fortsatt på papir. Fortsatt settes det av penger i statsbudsjettet til faksmaskiner rundt omkring i helsevesenet. Hva skjedde med utviklingen av elektroniske meldesystemer? 

Det er utviklet systemer for utveksling av informasjon mellom sykehusene og kommunene bl.a. Men fortsatt foregår en del kommunikasjon analogt. Med samhandlingsreformen kom kravet om at helseforetakene og kommunene skulle kommunisere mer seg i mellom. Det skulle opprettes datasystemer som skulle bidra til å gjøre hverdagen enklere. Flere steder er enda ikke disse systemene tatt i bruk.

Selv benytter jeg slike systemer daglig for å utveklse informasjon fra sykehuset til kommunene. Og jeg har opplevd at jeg må benytte meg av faks. Som helsepersonell har man en taushetsplikt man skal overholde, og ved hjelp av sikre datasystemer er ikke dette noe problem. Problemet oppstår når systemene svikter og vi må benytte oss av steinaldermetoden- faks. Faksen har blitt brukt, så vidt jeg vet, siden tidlig 90-tallet i helsevesenet. I løpet av sykepleierstudiene våget jeg å stille spørsmålet om faks virkelig er det sikreste kommunikasjonsverktøyet man har? Hvorfor ikke mail? Svaret jeg fikk var at det er fort gjort å skrive feil mailadresse og internett er en usikker løsning. Mitt svar tilbake var det er relativt lett å taste feil faksnummer også.
Jeg er enig i at mail og internett er usikkert for sensitiv informasjon. Men etter å ha vært i forsvaret vet jeg at det finnes sikre løsninger for distribuering av sensitiv informasjon, og her burde helsevesenet herme litt. Jeg tror vi har mye å lære av de.

Man har heller ingen garanti for at riktig person henter faksen på faksmaskinen. Du aner faktisk ikke hvor faksmaskinen står, og heller ikke hvem som har tilgang. Skummelt.

En annen ting er kommunikasjonen mellom sykehusene. Den foregår ikke elektronisk. Her må gamlemåten til, papirene sendes med pasienten som flyttes og papirene skannes inn. I løpet av en dag er det tusenvis av papirark som flyttes rundt mellom sykehusene, inne på sykehusene, som arkiveres og skannes. Da jeg studerte fikk jeg høre at vi kom til å havne ute i et papirløst helsevesen, og dette måtte vi vende oss til.

Jeg har nå vært sykepleier i ett år. Vi er i 2014 og end står jeg med store papirbunker i hendene hver eneste dag.

På tide å spandere noen ordentlig gode IKT-løsninger på helsevesenet? Absolutt!

Innlegget er basert på denne artikkelen fra bladet sykepleien. 

Sykepleier- arbeidsledig

Dette innlegget er tatt fra min forrige blogg og revidert noe. Slik var den brutale virkeligheten for meg høsten 2013. En måned senere fikk jeg meg fast jobb i en annen del av landet. 

En ny blogg trenger en «flying start.» Nå settes standarden. 

Du rynket sikkert litt på nesa av den overskriften. Det er jo ikke dette bildet man får gjennom media. At det fins sykepleiere som er arbeidsledige?! Sant skal sies at jeg tar ekstravakter der jeg hadde sommerjobb, men utenom de vaktene, har jeg hverken vikariat, deltid eller fast stilling.

Man hører ikke stort om de nyutdannede sykepleierne som ikke får seg jobb rett etter endt studie. Det er litt rart, for det er faktisk en del av de. Mange lever på ekstravakter opptil ett år etter endt utdannelse. Forutsigbart? Stabilt? Neppe.

Og allikevel hører vi alt for mye i media om at det er mangel på sykepleiere. Og det er det forsåvidt også, noen steder. Skal ikke undergrave det.

Jeg har nå vært jobbsøker i snart to måneder. Søkt totalt mellom 8-10 stillinger. Det er både kommunale stillinger og stillinger på sykehuset. Det høres sikkert ikke så mye ut, men det er de stillingene som det går an for meg som sykepleier å søke på. Ikke ett eneste napp å få noen plass her i området. Om jeg er lei? JA.

Jeg vet at jeg er en flink nyutdannet sykepleier, som gjerne vil lære masse masse mer. I samtlige stillingsannonser jeg har lest, står det følgende: » sykepleier med inntil to års erfaring foretrekkes.» Og dermed havner jeg fort etter disse i bunken.

Teller ikke sykepleierpraksisen noe? Mitt inntrykk er nei, det gjør ikke det.

Etter å ha saumfart alle sykehusene og kommunene i nærheten etter ledige stillinger, begynner jeg å se litt på muligheten for jobb innen salg av medisinsk utstyr. Jeg begynner å slippe opp for ideer på steder å søke. Men det er ikke det jeg primært ønsker meg som jobb.

Jeg vil jo aller helst jobbe med pasienter, det trives jeg utrolig godt med! Bare å kunne se at man kan bidra til å gjøre en forskjell for pasientene er utrolig motiverende og jeg gleder meg til hver eneste ekstravakt jeg får muligheten til å jobbe!

Men nå har jeg kommet til et punkt at jeg må ha en jobb for å kunne tjene til livets opphold. Få hjulene til å gå rundt. Endene til å møtes. Du vet. Og i en desperat situasjon gjør man nesten hva som helst.

Å være jobbsøker er ikke en dans på roser, det er lite motiverende og bruke mye tid på søknadene sine og ikke få noe positivt igjen. Jeg hadde et håp om å få en halv stilling ihvertfall, og kanskje få mer etterhvert. Sånn at jeg hadde muligheten til å spesialisere meg om ett år eller to. Jeg har nemlig et brennende ønske om å bli anestesisykepleier!

Jeg har sett litt på muligheten for videreutdanning på østlandet, den er der. Men… det er et stort men. Det er kun inntak annenhvert år. Det er inntak nå våren 2014, neste inntak er dermed våren 2016. Og det er jo ikke sikkert jeg kommer inn da. Kanskje jeg må vente til 2018?

Samtidig står det store oppslag i media om at det er mangel på spesialsykepleiere og mangelen vil bli større med årene. Det vil ikke ansettes flere pga at det kun er opptak annenhvert år. Hva med å ha inntak en gang i året, som til grunnutdanningene? Da vil flere få muligheten til å utdanne seg fortere og helseforetakene vil få flere de kan ansette.

Jeg oppfordrer til å sette nyutdannede sykepleiere på agendaen. Hvordan få de inn i arbeidslivet på en bra måte, og hvordan få de som virkelig ønsker det inn på videreutdannning fortere! Kjære Bent Høie, du er faktisk vår helseminister. Gjør noe!

 Edit: 11:56