Pasientsikkerhet- uønskede hendelser

Vi i helsevesenet må bli flinkere til å snakke åpent om uønskede hendelser. For de forekommer. Hvorfor? Fordi vi er mennesker. Mennesker som er slitne etter lange vakter. Mennesker som er ukonsentrerte på grunn av stress eller av private årsaker. Uønskede hendelser skjer i helsevesenet og de gir noen ganger fatale konsekvenser. Det skal ikke skje, men det er akkurat det det gjør. Og det er vanskelig å snakke om for mange. 

James Reason sier det så bra i sin bok «Human Error». Boken omhandler menneskelige feil og hele boken starter med en fortelling om da han hadde kattemat i teen sin. Hvorfor? Fordi han holdt på å lage te, så kom katten og «maste» om mat, han tok ut kattematen og hadde den oppi tekannen istedenfor.
Det er samme saken som når man ser på noe på tv, tar med fjernkontrollen på kjøkkenet fordi man skal ha noe å spise. Også legger man fjernkontrollen i kjøleskapet.

James Reason mener at slike hendelser skjer fordi hjernen går på «autopilot» som vi kan kalle det. Det er et gjøremål som er så innarbeidet i vårt dagligliv så hjernen forventer at det skal skje, på et vis. Også skal kroppen handle raskere enn hjernen klarer å prosesere informasjonen og dermed oppstår slike hendelser. James Reason peker på stress som en utløsende faktor. Og her kommer vi inn på arbeid i helsetjenesten.

Vi arbeider under stress og press. Det stilles krav til at vi er effektive og handler raskt. Det stilles strengere og strengere krav til kortere behandlingstid. Noen arbeider med akutt- og kritisk syke pasienter som krever rask behandling for å overleve.
Denne typen arbeid krever gode prosedyrer og retningslinjer. Og det har vi. Men er vi gode nok til å bruke dem? Eller støtter vi oss til kollegaen som har arbeidet i 30 år og som «helt sikkert har gjort det hundrevis av ganger»? Er vi observante på endringer i legemiddelhåndtering?
Bruker vi de hjelpemidlene som er til stede for å hindre uønskede hendelser?
Det enkle svaret er; nei.
For da hadde ikke uønskede hendelser forekommet.
«Swiss cheese model» til James Reason illustrerer dette. Kort fortalt går den ut på at hvis man har flere sikkerhetssystemer, retningslinjer, prosedyrer, dobbelkontroll av medikamenter og lignende og vi faktisk bruker dem så vil man forhindre uønskede hendelser. Hvis ikke vil alle «hullene» i osten stå i en rett linje og en uønsket hendelse vil forekomme. Se bilde nedenfor.

Hentet fra wikipedia

 

 

 

 

 

 

 

Jeg slår et slag for prosedyrer og retningslinjer og at disse oppdateres jevnlig. Vi må være flinke til å benytte oss av de hjelpemidlene vi har i hverdagen. Og er det noen som kommer og spør om noe de ikke kan, henvis til prosedyren og spill hverandre gode! Og ikke minst- er uhellet ute så må avvik skrives!

Pasientsikkerhet er i vinden for tiden. Pasientsikkerhetsprogrammet i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har vart i noen år og de har fått til veldig mye bra. Helsetjenesten utvikler seg til det bedre, hver eneste dag.

Det har vært noen store, opprivende uønskede hendelser i media siste året. Og jeg har lest kommentarfeltene til nyhetsartiklene. De er opprivende. Å snakke så nedlatende om helsepersonell og om hvor udugelige vi er hvis vi ikke klarer å utføre jobben vår, har jeg aldri sett i noen andre sammenhenger. For vi skal være ufeilbarlige, vi er jo englene som skal kurere både det ene og det andre. Og ellers var det liten forståelse for turnusordninger, lange skift, presset arbeidssituasjon og stress i kommentarfeltene. Det er trist og jeg blir oppriktig lei meg. Fordi det gir et enda større prestasjonspress til oss i helsevesenet. På en måte kan det være bra, fordi det kan føre til selvutvikling. Men for mange tror jeg det fører til økt prestasjonsangst og økt redsel for å gjøre feil.

Stress er en viktig faktor. Noe jeg synes det fokuseres lite på i helsevesenet. Vi må takle stress, vi må bli kjent med vårt eget stress og mestre det. God gammeldags stressmestring må til. For man blir god på å takle stressede situasjoner hvis man kjenner seg selv godt. Har man kjent hvordan kroppen reagerer i simulerte omgivelser, vil man takle reelle hendelser desto bedre.
Stressmestring i simulering er like viktig som å simulere pasientsituasjoner og teamarbeid. Det gjør det lettere å stå med rak rygg i reelle situasjoner.

Det er menneskelig å feile – det kan bare få så fatale konsekvenser i vårt yrke! Derfor er det så viktig at hver enkelt av oss tar et tak i oss selv for å gjøre noe med det. Hjelp hverandre og bruk verktøyene og hjelpemidlene vi har for å unngå dette. 
Også må vi begynne å prate om det!

Skikket eller ikke til arbeid i helsevesenet?

Den siste uken har det vært stor diskusjon og flere artikler som har blitt skrevet om vernepleierstudent Lene Antonsen som har blitt meldt til skikkethetsnemnda på bakgrunn av bilder hun selger, og fordi hun har figurert som toppløsmodell. Hva synes vi egentlig om det? 

Jeg har lest saken og en del kommentarer, og jeg forstår i grunn både de som er enig i at dette er riktig å gjøre og de som synes det er feil. Jeg skjønner også den fornærmede i saken som føler seg trakassert. Men skikkethetsvurdering er ikke noe som utføres i det øyeblikket det oppdages noe kritikkverdig, det er løpende skikkethetsvurderinger på slike studier. Samtidig tenker jeg at det må være lov å levere en tvilsmelding på en student og når tvilsmelding er levert vil saken komme opp i skikkethetsnemnda.

Jeg tenker faktisk at det er sunt at det stilles tvil til studenter som selger toppløsbilder, men det er ikke dermed sagt at studenten ikke er skikket til arbeid i helsevesenet. Det er to forskjellige ting.
I forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning står det at «hvis det er begrunnet tvil om studenten er skikket eller ikke, skal det foretas en særskilt skikkethetsvurdering.»

Og da mener jeg at hvis skolens institusjonsansvarlig for skikkethetsvurderinger mener at her er det begrunnet tvil, ja da har hun gjort det som er rett og rimelig, faktisk.
Også må jeg bare poengtere at det å bli meldt til skikkethetsnemnda ikke er ensbetydene med å bli kastet ut fra skolen eller studiet. Her synes jeg mediene tar voldsomt hardt i. Jeg har selv sittet som representant i en skikkethetsnemnd og denne nemnda vurderer studenten etter en del kriterier, det er litt forskjellige kriterier alt etter om du studerer til å bli lærer eller helsepersonell. Men hovedkriteriene går på at studenten er truende, viser manglende vilje eller evne til omsorg, empati, forståelse, misbruk av rusmidler og lignende.
Hvis dere vil lese mer om det kan dere klikke på lenken i teksten ovenfor.

Nå kjenner ikke jeg hverken til saken eller til fornærmede, men jeg tror nok at den vurderingen i skikkethetsnemnda vil gå i favør fornærmede på bakgrunn av den informasjonen jeg har gjennom media og det forskriften sier. Men tiden vil vise. Selv er jeg veldig usikker på hva jeg mener personlig om saken. Men ut i fra de kriteriene som er satt ser jeg ikke noe kritikkverdig og det er forskjell på jobb og privatliv.

Når det er sagt vil jeg gjerne si at det krever en del mot å melde studenter til skikkethetsnemnda. Det er ikke noen enkel prosess og man ser dessverre ofte at studenter som absolutt burde bli meldt til skikkethetsnemnda sklir igjennom studiene sine. Til tross for at det har blitt sådd tvil rundt deres praksis og yrkesutøvelse. Og det er meget synd. Min påstand er at det skjer fordi det innebærer en del ekstraarbeid og de fleste av oss er lite flinke til å takle konflikter. Det er tøft og være melder også!
Vi har alle et ansvar for å melde i fra om kritikkverdige forhold, om du er medstudent, kollega, faglærer eller institusjonsansvarlig. Men det gjøres alt for sjeldent.
At en slik sak blir «opphauset» i media tror jeg bidrar til at færre våger å melde fra i fremtiden.

Flere må melde i fra om slike tilfeller, vi skal arbeide pasientsikkert i mange år fremover. En jobb i helsevesenet er faktisk ikke for alle.

Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning

 

Korridorpasient eller pasient på feil avdeling? Hva er mest pasientsikkert?

I det siste har det vært en del saker i media om korridorpasienter og pasienter som har havnet på feil avdeling i forhold til sykdom og i verste fall dødd, på grunn av mangelfull oppfølging av riktig, kompetent personell. Dette er det ultimate skrekk-scenarioet. Det skal bare ikke skje. Pasientsikkerheten er truet. 

Både faglig og politisk har vi som mål at pasienter ikke skal ligge på korridor, men sykehusene måles ut i fra beleggsprosent. Så et fullt sykehus er positivt, det er størst produktivitet slik. Men korridorpasienter vil ingen avdelinger egentlig ha. Pasienter blir da noen ganger flyttet til andre avdelinger slik at de får et rom fremfor å beholde de på korridor på den egentlige avdelingen.
Selv har jeg gjort dette mange ganger og det er et system for at disse pasientene som flyttes rundt på andre avdelinger skal få riktig oppfølging. De blir lagt på andre avdelinger som «satellittpasienter.» Flyttes de til en annen avdeling på den måten, vil den eksisterende avdelingen fortsatt ha pasienten på sin liste, som igjen vil føre til at pasienten får riktig oppfølging.

Men som alle andre systemer så kan dette også svikte. Og det er beklagelig. Det er ikke lenge siden jeg leste om et slik avvik i lokalavisen. Det endte med døden. Dessverre.

Til hvilken pris skal pasienter flyttes rundt på andre avdelinger? Er det muligens bedre å ha en eller to korridorpasienter? 

En ting er oppfølging pasienten får av lege, men oppfølgingen av sykepleier er heller ikke god. Vi har forskjellig kunnskap på forskjellige avdelinger. En sykepleier på en gastroavdeling er ikke god på riktig behandling av thoraxdren og vise versa.

Jeg har selv blitt stående i situasjoner med pasienter som har en helt annen problemstilling enn det jeg til vanlig arbeider med. Man lærer jo, man oppsøker lærdom, ringer og spør, slår opp i kvalitetshåndboken, men det tar tid. Hadde pasienten blitt lagt på riktig avdeling i utgangspunktet så hadde man spart seg for tid og unødvendig stress for pasienten.

Nå i dag arbeider jeg i et akuttmottak. Nå sitter jeg i andre enden. Enden som bestemmer hvilken avdeling pasienten skal ligge på.
Min oppgave er å ringe og melde pasienten til avdelingen. Ofte får jeg beskjed av sykepleier i andre enden om at «det er fullt, vi har bare korridorplasser igjen.» «Eller, nei vi har ikke plass.» 
Det setter meg i en ubehagelig situasjon. Jeg som er der med pasienten i en alvorlig og kritisk fase ser at pasienten trenger plass på riktig avdeling, med riktig og kompetent oppfølging. Jeg snakker med lege i akuttmottaket, får beskjed om at pasienten  til den avdelingen, det må de bare fikse. Utfallet blir ofte sure miner, dessverre. Og jeg bruker unødig mye tid i telefonen, som jeg heller ville brukt hos pasienten.
Systemet er ikke optimalt.

Men hovedfokuset når man fordeler pasientene på de forskjellige avdelingen må være pasientsikkerhet. Pasienten skal føle seg trygg og ivaretatt uansett hvor de oppholder seg. Selv tenker jeg at det er bedre med en eller to på korridor fremfor at pasienten blir liggende på feil avdeling, uten riktig oppfølging.

Så har man jo pasienter som ikke vil legges inn på sykehus med mindre de får rom. Jeg har hørt flere si at «må jeg ligge på korridor så reiser jeg hjem.» Noen ganger tror jeg at pasienten selv har skyld i at de flyttes til andre avdelinger. Vi, meg inkludert, lar oss føye av slike «trusler.» Vi vil gjøre alle til lags, alle skal få gode erfaringer fra det norske helsevesen.
Jeg skjønner meget godt at å ligge på korridor ikke er optimalt, men hvis pasienten visste at det var på grunn av pasientsikkerhet. Og for at pasienten skal få den beste oppfølgingen så er dette nødvendig. Ville det hjulpet? Jeg tror ikke alle pasienter har tenkt i de baner.

Korridorpasienter har nok kommet for å bli, om ikke for alltid så hvert fall for lang tid fremover. Men pasienter på feil avdeling, skal og bør unngås. Riktig avdeling, riktig oppfølging. 


Så kan det jo selvfølgelig diskuteres hvor pasientsikkert det er med korridorpasienter også, men det får bli en annen gang.

Arbeidstid på helsa løs- arbeidsmiljøloven trues

Vi er godt inne i 2015 og det som møter oss er en politisk streik mot forslaget om endringer i arbeidsmiljøloven. Det er ingen tvil om at arbeidsmiljøloven er truet, men hva innebærer endringene? Hvilke konsekvenser vil det få for oss sykepleiere? 

politisk streikBIldet er lånt fra LO sine sider

Jeg er ikke så sikker på at alle er klar over endringene som er foreslått i arbeidsmiljøloven, og hva endringene innebærer. Jeg vil forsøke å forklare disse for dere. Jeg vil også poengtere at endringene vil påvirke alle yrkesgrupper, men jeg vil kun ta for meg min egen yrkesgruppe her.

Arbeidsdagene kan bli lengre
Dere har sikkert sett listene som henges opp på vaktrommene når ny turnus er ferdig laget.  En liste man må skrive under på for at ledelsen skal få lov til og gjennomsnittsberegne arbeidstiden din.  Gjennomsnittsberegning innebærer at man i perioder kan arbeide mer enn normal arbeidsuke, mot at man i andre perioder arbeider mindre. I gjennomsnitt skal ikke arbeidstiden overstige lovens grenser. Med dagens arbeidsmiljølov innebærer det 9 timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av 7 dager. Det er dette vi skriver under på, på listene. Jeg anbefaler at dere leser på  Arbeidstilsynets sider for utfyllende informasjon.

Med de nye endringene vil regjeringen øke gjennomsnittsberegningen av arbeidstid til 10 timer istedenfor 9 timer. Og ved lokal avtale med tillitsvalgt øke timeantallet fra 10 til 12,5 timer. Dette vil innebære et økt press på tillitsvalgte til godkjenning av arbeidsdager og det vil kanskje medføre lengre arbeidsdager for vår del.

Mer overtid
Arbeidsgiver kan i dag pålegge deg å arbeide inntil 10 timer overtid per uke og 25 timer per måned. Forslaget regjeringen nå kommer med er 12 timer per uke og 30 timer per måned.  Grensen for lokalt avtalt overtid økes fra 15 til 20 timer per uke og fra 40 til 50 timer per måned.
Dette er dog en forhandling som må tas lokalt, men hvis flertallet på arbeidsplassen ønsker forslaget vil dette også ramme de som ikke ønsker økt overtid

Forslaget innebærer at økt arbeidsbelastning én periode skal kompenseres med lavere arbeidsbelastning en annen periode. Men selv om det er flott, kommer man ikke unna at økt arbeidstid fortsatt er en sikkerhetsrisiko for deg som sykepleier, pasientene eller andre det måtte ramme. tidstyver

Mindre overtidsbetaling
Siden grensene for normalarbeidstid forskyves vil også grensene for overtidsbetaling endres. Penger spart for noen, penger tapt for andre.

Det å arbeide turnus, helgearbeid, nattevakter og lengden på vaktene spiller inn på helse og sikkerhet. Det spiller inn i vårt daglige arbeide med pasienter, og risikoen for feil blir større.  STAMI (Statens Arbeidsmiljøinstitutt) har utført en rekke studier som viser at arbeid over åtte timer øker risikoen for ulykker med femti prosent.
En arbeidstid over tolv timer vil fordoble faren for ulykker.
STAMI har samlet mye dokumentasjon som viser at turnusarbeid og nattarbeid har negativ innvirkning på søvnen vår som igjen kan føre til psykiske plager, eller negative effekter med tanke på hjerte- og karsykdommer, kreft og fertilitet. Jeg anbefaler dere å lese noe av dokumentasjonen. 

Sykepleiere er allerede med dagens arbeidsbelastning livredde for å gjøre feil, og noen er utslitte etter åtte timers arbeidsdag. Det er en stor arbeidsbelastning i dette yrket. Å være «bautaen» til våre pasienter er en belastende, men viktig oppgave. Ved å godta at arbeidstidsbestemmelsene økes godtar vi også at arbeidsgiver har større makt i forhold til arbeidstiden vår.
Vi må kunne fortsette å være «bauta» og fremdeles ha et rikt og sosialt privatliv. Økt arbeidstid er ikke løsningen, la arbeidsmiljøloven være som den er!

Den 28. Januar blir det politisk streik mot endringene i Arbeidsmiljøloven. Møt opp og vis din støtte du også.
Du kan klikke her for å finne et arrangement nær deg.