Korridorpasient eller pasient på feil avdeling? Hva er mest pasientsikkert?

I det siste har det vært en del saker i media om korridorpasienter og pasienter som har havnet på feil avdeling i forhold til sykdom og i verste fall dødd, på grunn av mangelfull oppfølging av riktig, kompetent personell. Dette er det ultimate skrekk-scenarioet. Det skal bare ikke skje. Pasientsikkerheten er truet. 

Både faglig og politisk har vi som mål at pasienter ikke skal ligge på korridor, men sykehusene måles ut i fra beleggsprosent. Så et fullt sykehus er positivt, det er størst produktivitet slik. Men korridorpasienter vil ingen avdelinger egentlig ha. Pasienter blir da noen ganger flyttet til andre avdelinger slik at de får et rom fremfor å beholde de på korridor på den egentlige avdelingen.
Selv har jeg gjort dette mange ganger og det er et system for at disse pasientene som flyttes rundt på andre avdelinger skal få riktig oppfølging. De blir lagt på andre avdelinger som «satellittpasienter.» Flyttes de til en annen avdeling på den måten, vil den eksisterende avdelingen fortsatt ha pasienten på sin liste, som igjen vil føre til at pasienten får riktig oppfølging.

Men som alle andre systemer så kan dette også svikte. Og det er beklagelig. Det er ikke lenge siden jeg leste om et slik avvik i lokalavisen. Det endte med døden. Dessverre.

Til hvilken pris skal pasienter flyttes rundt på andre avdelinger? Er det muligens bedre å ha en eller to korridorpasienter? 

En ting er oppfølging pasienten får av lege, men oppfølgingen av sykepleier er heller ikke god. Vi har forskjellig kunnskap på forskjellige avdelinger. En sykepleier på en gastroavdeling er ikke god på riktig behandling av thoraxdren og vise versa.

Jeg har selv blitt stående i situasjoner med pasienter som har en helt annen problemstilling enn det jeg til vanlig arbeider med. Man lærer jo, man oppsøker lærdom, ringer og spør, slår opp i kvalitetshåndboken, men det tar tid. Hadde pasienten blitt lagt på riktig avdeling i utgangspunktet så hadde man spart seg for tid og unødvendig stress for pasienten.

Nå i dag arbeider jeg i et akuttmottak. Nå sitter jeg i andre enden. Enden som bestemmer hvilken avdeling pasienten skal ligge på.
Min oppgave er å ringe og melde pasienten til avdelingen. Ofte får jeg beskjed av sykepleier i andre enden om at «det er fullt, vi har bare korridorplasser igjen.» «Eller, nei vi har ikke plass.» 
Det setter meg i en ubehagelig situasjon. Jeg som er der med pasienten i en alvorlig og kritisk fase ser at pasienten trenger plass på riktig avdeling, med riktig og kompetent oppfølging. Jeg snakker med lege i akuttmottaket, får beskjed om at pasienten  til den avdelingen, det må de bare fikse. Utfallet blir ofte sure miner, dessverre. Og jeg bruker unødig mye tid i telefonen, som jeg heller ville brukt hos pasienten.
Systemet er ikke optimalt.

Men hovedfokuset når man fordeler pasientene på de forskjellige avdelingen må være pasientsikkerhet. Pasienten skal føle seg trygg og ivaretatt uansett hvor de oppholder seg. Selv tenker jeg at det er bedre med en eller to på korridor fremfor at pasienten blir liggende på feil avdeling, uten riktig oppfølging.

Så har man jo pasienter som ikke vil legges inn på sykehus med mindre de får rom. Jeg har hørt flere si at «må jeg ligge på korridor så reiser jeg hjem.» Noen ganger tror jeg at pasienten selv har skyld i at de flyttes til andre avdelinger. Vi, meg inkludert, lar oss føye av slike «trusler.» Vi vil gjøre alle til lags, alle skal få gode erfaringer fra det norske helsevesen.
Jeg skjønner meget godt at å ligge på korridor ikke er optimalt, men hvis pasienten visste at det var på grunn av pasientsikkerhet. Og for at pasienten skal få den beste oppfølgingen så er dette nødvendig. Ville det hjulpet? Jeg tror ikke alle pasienter har tenkt i de baner.

Korridorpasienter har nok kommet for å bli, om ikke for alltid så hvert fall for lang tid fremover. Men pasienter på feil avdeling, skal og bør unngås. Riktig avdeling, riktig oppfølging. 


Så kan det jo selvfølgelig diskuteres hvor pasientsikkert det er med korridorpasienter også, men det får bli en annen gang.

Teamarbeid- livsviktig å være god i

I de aller fleste stillinger innenfor helsevesenet vektlegges teamarbeid som viktig. Nettopp fordi det er det vi driver med hver eneste dag på jobb. I alle helseforetak og kommuner driver vi med dette. Allikevel ser man at det ikke alltid fungerer som det skal. Og hvem går det utover? Pasienten.

I alle mine jobber og praksisplasser har det å være en god teammedarbeider et viktig moment. Og det gjelder både innad i sykepleiegruppen og med andre yrkesgrupper som leger, fysioterapeuter, assistenter og helsefagarbeidere. Det vektlegges i alle stillingsannonsene og på intervju, med god grunn. Det er livsviktig for de pasienten vi har, sammen.

Men uansett hvor man arbeider vil man møte på andre som ikke er så gode på teamarbeid. Uansett yrkestittel. Noe som i mange tilfeller fører til unødvendig liggetid for pasienten, misoppfattelse av situasjonen, oppgaver som ikke blir gjort, og kanskje til og med dobbelt arbeid, noe som igjen fører til utrygge pasienter.
Det er utrolig hva pasientene våre oppfatter, de merker det utrolig godt når vi ikke klarer å arbeide sammen som et team. De ringer i klokkene og har mange ubesvarte spørsmål, de engster seg unødig og vi bruker mye tid på å roe de ned.

Vi må være bevisste på vår egen kompetanse og utfylle hverandre. Og gi gode, gjerne skriftlige, men også muntlige beskjeder til hverandre som ikke kan misoppfattes.

teamarbeid 2

Godt teamarbeid har man hvis man alltid har kontroll og klarer å samarbeide. Og spesielt i situasjoner der det er høyt arbeidstempo og man selv føler det går litt over stokk og stein. Da er det ekstremt viktig å se sine egne begrensninger og spørre om hjelp. Men det er også viktig at teamet «ser alle» og tilbyr hjelp hvis man selv ikke har så mye å gjøre. Slik får man en god flyt i arbeidet, pasientene får den behandlingen de trenger og man skaper da samtidig tillit og trygghet ikke bare i personalgruppen, men ute hos hver enkelt pasient.
For teamarbeid er faktisk livsviktig i helsevesenet! Det tror jeg det er viktig at alle er inneforstått med.

Jeg er smertelig klar over at det er lettere sagt enn gjort, men det er viktig at vi alle tenker over det i det daglige uansett yrkestittel. Vi klarer oss ikke alene bestandig, helsevesenet er nå enda satt sammen slik.

Er teamarbeid vanskelig på din arbeidsplass? En anbefaling: dra på teambuilding, gjør noe sosialt sammen på fritiden. Dette vil styrke samholdet og «teamspiriten» på jobb. 
Ikke glem hvem vi gjør det for, pasienten. 


 

På grunn av oppstart i ny jobb har jeg vært noe fraværende, jeg skal komme tilbake for hyppigere oppdateringer nå. Jeg har virkelig savnet å blogge fra sykepleieverdenen. 

En nattevakt på sengekanten

Det er påske. Livet utenfor sykehuset er rolig, folk haster ikke avgårde i gatene. Folk har tatt pause. Ferierer med sine nærmeste på fjellet. Det er rolig på dagtid, stille på natten. Bare byens lys blinker i måneskinnet. 

Å arbeide netter er ganske annerledes enn å arbeide ellers på døgnet. Pasientene har andre bekymringer og min jobb går mest ut på å trygge pasientene, skape tillit, slik at pasientene får sove godt også denne natta. Det er stille i korridoren, ingen travle føtter som haster avgårde. Bare en jevn lyd fra ventilasjonsanlegget og sove-lyder fyller korridoren.

En pasient er urolig, får ikke sove. Det blir for mange tanker. Jeg setter meg ned hos pasienten, for denne natta har jeg faktisk tid til å sitte. Tid til å gjøre det jeg synes er viktigst av alt. Tid til å lytte.
Pasienten er alvorlig syk, en uhelbredelig sykdom. Pasienten vet det og har forsonet seg med det til en viss grad. Men tankene kommer allikevel, angsten for å være alene er der uansett. Jeg satt meg på sengekanten, strøk pasienten på ryggen og trygget.
Pasienten ønsket å starte en samtale, vi snakket om løst og fast, pasientens liv og litt om mitt. Jeg ble sittende der inne, slik, i én time. Vi pratet ikke hele tiden, i lange stunder kunne vi bare sitte der og stirre ut i natten. Stirre på lysene fra byen under oss. Stirre på det bekymringsløse livet utenfor, som pasienten min så gjerne hadde ønsket seg, men ikke fikk. Derfor var min jobb der og da, så viktig, for å kunne skape trygghet i det livet som var, være en lytter og en bauta når livet ikke ble som det ble.
Det gikk opp for meg hvor utrolig viktig den delen av jobben vår er, men hvor liten tid vi vanligvis har til den. Det blir ikke satt av tid til slike stunder, men man gjør det hvis man har tid. HVIS man har tid. I mitt tilfelle er det svært sjeldent. Det fokuseres så mye på dette under utdanningen og det er flott. Men det er fortvilende å tenke på at mine pasienter føler seg utrygge fordi jeg ikke har tid til å sette meg ned hos dem.
Jeg spør:    Driver vi virkelig helhetlig sykepleie når vi ikke har tid til slikt? 


Den mellommenneskelige relasjonen er sterkere enn vi tror, og sjeldent har jeg tenkt over, etter ferdig utdanning, hvor utrolig viktig den er. I vår travle hverdag er det ekstremt viktig at vi ikke glemmer viktigheten av akkurat slike stunder. Det gjør noe med deg som sykepleier, og det gjør ekstremt mye for pasientene våre.  

 

Lavstatus å være sykepleier?

Jeg har mange ganger fundert over hvorfor det er slik at sykepleieryrket ofte ses på som et lavstatusyrke.  Lave lønninger og avisoppslag om hvor mye vi løper på jobb, er nok med å bidra til dette.

Men tenk litt på dette: Det er mitt fjes du møter først når du blir innlagt i sykehus, det er jeg som gir deg nødvendig medikasjon, det er jeg som ser at du ikke har det så bra en dag og tar det videre til legen. Det er jeg som strekker meg så langt, for å få deg på beina igjen.

Høres det ut som et lavstatusyrke? 

Jeg gledet meg til å bli sykepleier, for å kunne hjelpe andre, gjøre vurderinger i samarbeid med lege og til å være et medmenneske i jobben.
Jeg ble sjokkert og lei meg da jeg fant ut at sykepleie i dag betegnes som et lavstatusyrke. Ingenting har gjort meg mer opprørt enn det.
Jeg møter pasienter og pårørende i sårbare situasjoner, jeg trøster, jeg blir kjeftet på, jeg sørger for at du har rene klær og gir deg mat og drikke når du spør. Jeg tørker oppkast, slim og avføring etter deg uten spørsmål. Alt dette gjør jeg for at du skal bli frisk! Også blir jeg møtt med et slikt nedrig utsagn.
Grunnen til at det har blitt slik tror jeg, er fordi mange tar oss for gitt, og slik har det blitt.

Jeg spør igjen: I hvilken verden er det lavstatus å hjelpe andre? I hvilken verden mener du at jeg gjør en «drittjobb?»

Norsk Sykepleierforbund har det som sitt innsatsområde for denne perioden at […]sykepleieprofesjonen skal styrkes. […] 
Det er ingen lett jobb når det er gjengs over linja at yrket er lavstatus i utgangspunktet. Men jeg håper de får det til.
Hver dag føler jeg at jeg kjemper mot denne lavstatusen, ikke i form av dårlig betalt eller kjipe arbeidstider, men i form av alt vi «finner oss i». Underbemanning, tidstyver og innsparinger henger over oss hele tiden.

Det er helt tydelig at helsenorge ikke har råd til oss. Og det må prioriteres fremover nå, vi trenger trossalt flere sykepleiere og helsefagarbeidere i fremtiden.

Og nei, jeg mener ikke selv at det er lavstatus å være sykepleier. Men det kan oppfattes slik av utenforstående, og det tror jeg ikke at jeg er alene om å ha opplevd.

 

Hviletid mellom vakter, en viktig faktor for pasientsikkerheten

De fleste som arbeider turnus har kjent på søvnproblemene som oppstår når man kommer hjem fra kveldsvakt og skal på dagvakt. Det er slitsomme dager. Man kommer hjem og prøver å «ekspress-sove,» man presser hodet ned i puta, ser på klokka og ber til høyere makter om at man sovner innen en halvtime. Sjeldent fører det noe godt med seg. 

Arbeidsmiljøloven sier: […] Det kan ikke avtales kortere arbeidsfri periode enn 8 timer i løpet av 24 timer. […]
Greit nok det, men jeg føler sjeldent at jeg faktisk har arbeidsfri i denne perioden mellom kveld- og dagvakt.

Vi har en hektisk arbeidshverdag, med mange inntrykk som trenger bearbeidelse.
Kveldsvaktene, etter min erfaring er ofte de tyngste. Mange spørsmål fra pårørende og man har som oftest ansvar for flere pasienter per sykepleier, enn på dagvakt. Man føler ikke at man får fulgt opp alle pasientene sine godt nok. Alle pasientene har de samme behovene som på en dagvakt, men man har mindre tid per hode.

Det er nok en individuell vurdering. Alt fra hvilken arbeidsplass man arbeider ved, til den enkeltes kapasitet. Men på kveldsvaktene har pasientene ofte behov for samtaler, råd og veiledning, noen mer enn andre. Uforutsette ting oppstår, man hjelper, fikser og trøster før man går videre til neste.
Når jeg da drar hjem fra kveldsvakt har jeg ofte mange tanker, tanker som jeg må bearbeide, jeg må få «stresset» ut av kroppen før jeg sovner. Så «ekspress-soving» fungerer relativt dårlig.
Man kommer seg stort sett alltid i seng med en gang man kommer hjem, men det er en sjeldenhet at man sovner innen én time. Jeg kan bare snakke for meg selv, men på det verste sovner jeg ikke før langt på natt. Og da vet jeg at jeg skal opp igjen om kun få timer og fungere som en profesjonell sykepleier, med alt det innebærer.
Da er det sjeldent det blir en god, dyp, kvalitetsøvn.

Og er det god pasientsikkerhet? Kan jeg ikke forestille meg.
Men vi finner oss i det. For slik er det bare.
Jeg vil gjerne dra frem Vi, kinesere som er det mest leste innspillet på sykepleien.no. For det er så tatt på kornet. Det handler ikke bare om julebord eller skifting før arbeidstiden vår, det stikker dypere enn som så. Og den lovlige hviletiden mellom vakter er også en av de tingene som bare er sånn. Slik har det vært i årevis og det er ingen tegn som tyder på at det vil bli en endring til det bedre på det området med det første.

Endringene i AML som nå ligger på bordet sier ingen ting om hviletiden. Men de sier veldig mye om arbeidstiden.
Lengre arbeidsdager og mer overtid bidrar ikke til bedre hvileperioder heller. Ved å arbeide lengre vakter, vil man også sitte igjen med flere inntrykk som må bearbeides og vanskeligere å stresse ned etter endt arbeidsdag. Man blir fortere sliten og ukonsentrert og dessverre er det da avvikene oppstår.

Dette er også en grunn til at vi i morgen 28. Januar må stå opp for Arbeidsmiljøloven, verne om den slik den er. Vi arbeider i Norge, et av verdens beste helsevesen.
Derfor kan vi ikke tillate at det skal drives enda større rovdrift på helsepersonell enn det allerede gjør.
Vi kan ikke tillate at pasientene våre skal få ukonsentrerte og slitne sykepleiere i arbeid.
For det er pasientene det vil gå utover til syvende og sist.

En ekstremt uheldig ringvirkning som unngås.

politisk streik

Finn et arrangement nær deg her og støtt opp om arbeidsmiljøloven vår!

 

 

Follow my blog with Bloglovin

Brillebruk- utfordrer det smittevernet?

For en tid tilbake leste jeg en undersøkelse gjort av noen operasjonssykepleiere som kartla bruken av briller på operasjonsstuen. Det fikk meg til å tenke på egen bruk av briller i pasientnært arbeid. 

briller hygiene

I utdanningen lærer man hvordan man skal vaske hender på best mulig måte og man lærer hvordan man skal håndtere smitte.
Da jeg stilte spørsmålet om jeg kunne ha på meg brillene når jeg skulle inn på et smitterom, fikk jeg et uforstående blikk tilbake. Selvfølgelig kan du det! Du må jo se hva du gjør.
Når jeg prøvde meg på å si at de måtte vel desinfiseres de også på lik linje med hendene mine, fikk jeg beskjed om at det ikke var så nøye. Rart, tenkte jeg.

Da jeg leste undersøkelsen jeg har linket til over tenkte jeg, ikke ett minutt for tidlig. Det er på høy tid at det påpekes.
Jeg har stilt meg undrende til at det ikke er innarbeidet en rutine for desinfeksjon av briller tidligere.

Selv har jeg brukt briller fast i fem år, og det blir nok mange år til. Som alle vet blir ikke synet akkurat bedre med tiden.  Linser har jeg forsøkt på jobb, men på grunn av tørr luft er det uaktuelt.

Nå ser ikke jeg så dårlig at jeg ikke klarer meg uten. Så siden jeg startet som sykepleier har jeg lagt fra meg brillene mine på utsiden av smitterommet. Et greit tiltak for meg, da vet jeg at det hvertfall ikke er brillene mine som fører med seg smitte fra det rommet. Jeg gjør det nesten uavhengi av hvilken smitte det er. Jeg har ingen garantier for at brillene mine blir uberørte når jeg er der inne.

Jeg stiller samme spørsmålene som forfatterne i undersøkelsen. Det er utarbeidet smittevernrutiner for bruk av arbeidstøy, smykker og piercing. Det er bestemmelser for negler, hår og skjegg. Alt er tenkt på, bortsett fra briller. Hvorfor ikke? Er det fordi det er en nødvendighet og noe man ikke kan pålegge noen og ikke bruke?
Har man bare lukket øynene for brillebruken?

For alt jeg vet kan brillene mine bære på like mange bakterier som både neglene og smykkene mine. 

Jeg forstår at man må bruke briller, og jeg forstår at man må bruke sine private briller. Men et så enkelt tiltak som å desinfisere brillene, på samme måte som hendene må da gå an. Det er billig og kan muligens forhindre unødvendige infeksjoner.
Noen har også snor på brillene sine. I mine øyne hører det ikke hjemme i pasientnært arbeid. Tar du av deg brillene og lar de henge rundt halsen er det nesten bombesikkert at de kommer borti pasient eller utstyr.

Jeg er ikke i tvil om at briller må være en smittekilde. Og jeg skulle ønske at hygienesykepleierne gjennomførte noen undersøkelser på akkurat dette. Det er fortsatt mange sykehusinfeksjoner og briller er nok ikke den aller største smittekilden. Men det er en smittekilde mange bærer med seg i dagens helsevesen. Og det finnes tiltak. Man kan ikke bare lukke øynene for muligheten for smitte, selv om brillene er en nødvendighet for mange.

Gjør heller det beste ut av det.

briller

Desinfiserer du brillene dine etter du har vært inne på smitterom? Finnes det bedre tiltak for å forhindre smitte? 
Tenker du over hvor ofte du egentlig dytter brillene lenger inn på nesa i løpet av en arbeidsdag? 

 

 

Pasient og sykepleier- forholdet

Vi har jo alle hørt det at forholdet mellom pasient og sykepleier, er vel så viktig som pleien vi gir. Vi er trossalt mennesker alle mann, og noen passer bare ikke sammen. 

sykepleier pasient

Under utdanning husker jeg det var et tema. Man skulle ikke ta seg nær av situasjoner der pasienten ikke ønsket å ha deg tilstede, eller omvendt. Selv har jeg alltid sett på det som en selvfølge. Alle er forskjellige. 
Men jeg tror at det har lett for at det bare går en vei. Altså at sykepleieren ikke går overens med pasienten, sjeldent at det går andre veien. Jeg tror nok de fleste pasienter tenker at de ikke har noe valg, de må bare tolerere.

Men for noen uker siden var det en pasient som ikke ønsket å ha en spesifikk sykepleier. Pasienten fortalte meg det i fortrolighet og ønsket at jeg brakte det videre. Det gjorde jeg jo, men allikevel følte jeg at det var jeg som gjorde noe galt. Det var jo ikke verre enn at akkurat den sykepleieren og den pasienten ikke hadde kjemi sammen, og klarte dermed ikke å snakke sammen. Sånn er det jo noen ganger. For alt jeg vet har det sikkert skjedd meg og. Men jeg fikk en følelse av å «svikte» min egen kollega.
Men det ordnet seg uansett, jeg var ansvarlig for pasienten videre under oppholdet og det funket veldig bra.

Etter hendelsen kom jeg til å tenke på hvor ufattelig viktig akkurat den kjemien er. Vi skal jo formidle problemer og ønsker fra pasient til lege. Vi skal tale pasientes sak, men stemmer ikke kjemien mellom partene blir det vanskelig. For og kunne få frem de riktige ønskene og behovene pasienten har, må man kunne snakke sammen på et dypere nivå enn man gjør med hvem som helst. Og dit kommer man ikke med bare overfladisk snikk snakk. Som sykepleier må man kunne spille på pasientens lag, samtidig som pasienten må kunne spille på sykepleiers lag.

Jeg har bare vært ute i jobb ett år nå, men allikevel hadde jeg glemt det vi snakket om på skolen om kjemi og samarbeid. Det måtte en situasjon til på jobb for at jeg skulle tenke; selvfølgelig!
For det er nettopp det, det er, en selvfølge at pasienten skal kunne si i fra hvis det er en pleier man ikke kommer overens med.
Det må oppfordres, tror jeg, til at pasientene skal si i fra om det. Det vil skape bedre pleie og omsorg og et bedre opphold for pasienten. Pasienten vil nok føle seg mer ivaretatt og man som pasient vil føle seg sikker på at sykepleieren tar tak i de riktige tingene.

Herved oppfordrer jeg alle pasienter til å si ifra når noe ikke føles riktig. Uansett. Men vær klar over at ønsket kanskje ikke alltid kan etterkommes. Og vi sykepleiere må bli mer bevisst på om kjemien stemmer mellom pasient og sykepleier, og heller si ifra når man ser at en selv ikke går overens med en pasient.

Tror vi vil spare tid på det.