Den tryggende kommunikasjonen

Etter jeg startet i ny jobb har viktigheten av kommunikasjon ikke nødvendigvis endret seg, men selve kommunikasjonen har endret karakter. Før var det den gode samtalen som var viktig, nå er det den tryggende samtalen, samtalen man har med en pasient som er livredd, forvirret og engstelig.

Kommunikasjon er utfordrende uansett hvilken situasjon det er. Man skal bli fortrolig med en pasient som ikke kjenner deg, og du skal få pasienten til å høre på deg eller eventuelt følge instrukser. I min nye rolle ser jeg at tryggende kommunikasjon er det pasientene mine trenger mest av alt. Noen kommer inn etter en ulykke, andre kommer inn etter henvisning fra fastlegen. Men alle har like mange spørsmål og trenger tryggende kommunikasjon. De trenger å vite at deres problemstillinger blir tatt hånd om og at vi gir svar etter hvert som de foreligger.
Utfordringen i noen tilfeller er å være så trygg i kommunikasjonen at pasienten ikke oppfatter utrygghet i stemmen din. For vi kan være utrygge i noen situasjoner vi også, men det er en kunst å ikke vise det og samtidig svare ærlig når pasienter spør og man ikke kan svare på akkurat det, der og da.

En pasient som etter en ulykke er redd og lurer på om dette skal gå bra? Det er ikke noe godt fasitsvar på spørsmålet. Men det viktigste er at pasienten vet at nå er hjelpen her, og at hjelpen vil gjøre alt som trengs for at det skal gå bra! Informasjon om hva man gjør, er alfa og omega i slike situasjoner. Det er skummelt å havne brått på sykehus, det kan vi alle identifisere oss med. Og det burde unngås å snakke over hodet på pasienten. Det vil føre til utrygge pasienter.

Klarer man dette er jeg overbevist om at helsehjelpen vi gir blir bedre, pasienten får definitivt en god erfaring og et bedre utgangspunkt for videre helsehjelp.

Etter hvert som man har arbeidet litt utarbeider man seg noen standardfraser. Man vet hva som virker og fortsetter å bruke disse frasene. Det er nødvendigvis ikke en dum ting, men pasienter oppfatter ofte slikt ganske fort hvis kommunikasjonen går for lett. Det er hvert fall min erfaring.

Ønsker man en real utfordring er kommunikasjon med barn og foreldre noe å bryne seg på. For er det noe som krever mye av dine kommunikasjons-evner så er det barna. De spør om alt de lurer på, og så er det opp til deg som sykepleier hvordan du vil forklare. Noe av det viktigste i kommunikasjon med barn, tenker jeg, er å være ærlig. For de gjennomskuer deg så innmari lett hvis du ikke er ærlig. Og sier du at den blodprøven som må tas ikke gjør vondt, da har du ikke akkurat fått noen venn for livet.
Foreldrene til barna er ofte de som trenger mest informasjon og trygging. De er som regel ganske bekymret for avkommet sitt, naturlig nok, og har derfor en del spørsmål. Jeg tenker at det er viktig å gi gode svar, kan du ikke gi et godt svar, vær ærlig og si at du ikke vet, men at du kan finne ut av det. Det vil de aller fleste sette veldig stor pris på.

Kommunikasjon er en kunst, og det kan godt tørrtrenes. Men det aller viktigste er å komme seg ut i arbeid og praktisere faget. Man lærer så lenge man lever, og som sykepleier blir man aldri utlært.

Teamarbeid- livsviktig å være god i

I de aller fleste stillinger innenfor helsevesenet vektlegges teamarbeid som viktig. Nettopp fordi det er det vi driver med hver eneste dag på jobb. I alle helseforetak og kommuner driver vi med dette. Allikevel ser man at det ikke alltid fungerer som det skal. Og hvem går det utover? Pasienten.

I alle mine jobber og praksisplasser har det å være en god teammedarbeider et viktig moment. Og det gjelder både innad i sykepleiegruppen og med andre yrkesgrupper som leger, fysioterapeuter, assistenter og helsefagarbeidere. Det vektlegges i alle stillingsannonsene og på intervju, med god grunn. Det er livsviktig for de pasienten vi har, sammen.

Men uansett hvor man arbeider vil man møte på andre som ikke er så gode på teamarbeid. Uansett yrkestittel. Noe som i mange tilfeller fører til unødvendig liggetid for pasienten, misoppfattelse av situasjonen, oppgaver som ikke blir gjort, og kanskje til og med dobbelt arbeid, noe som igjen fører til utrygge pasienter.
Det er utrolig hva pasientene våre oppfatter, de merker det utrolig godt når vi ikke klarer å arbeide sammen som et team. De ringer i klokkene og har mange ubesvarte spørsmål, de engster seg unødig og vi bruker mye tid på å roe de ned.

Vi må være bevisste på vår egen kompetanse og utfylle hverandre. Og gi gode, gjerne skriftlige, men også muntlige beskjeder til hverandre som ikke kan misoppfattes.

teamarbeid 2

Godt teamarbeid har man hvis man alltid har kontroll og klarer å samarbeide. Og spesielt i situasjoner der det er høyt arbeidstempo og man selv føler det går litt over stokk og stein. Da er det ekstremt viktig å se sine egne begrensninger og spørre om hjelp. Men det er også viktig at teamet «ser alle» og tilbyr hjelp hvis man selv ikke har så mye å gjøre. Slik får man en god flyt i arbeidet, pasientene får den behandlingen de trenger og man skaper da samtidig tillit og trygghet ikke bare i personalgruppen, men ute hos hver enkelt pasient.
For teamarbeid er faktisk livsviktig i helsevesenet! Det tror jeg det er viktig at alle er inneforstått med.

Jeg er smertelig klar over at det er lettere sagt enn gjort, men det er viktig at vi alle tenker over det i det daglige uansett yrkestittel. Vi klarer oss ikke alene bestandig, helsevesenet er nå enda satt sammen slik.

Er teamarbeid vanskelig på din arbeidsplass? En anbefaling: dra på teambuilding, gjør noe sosialt sammen på fritiden. Dette vil styrke samholdet og «teamspiriten» på jobb. 
Ikke glem hvem vi gjør det for, pasienten. 


 

På grunn av oppstart i ny jobb har jeg vært noe fraværende, jeg skal komme tilbake for hyppigere oppdateringer nå. Jeg har virkelig savnet å blogge fra sykepleieverdenen. 

Lavstatus å være sykepleier?

Jeg har mange ganger fundert over hvorfor det er slik at sykepleieryrket ofte ses på som et lavstatusyrke.  Lave lønninger og avisoppslag om hvor mye vi løper på jobb, er nok med å bidra til dette.

Men tenk litt på dette: Det er mitt fjes du møter først når du blir innlagt i sykehus, det er jeg som gir deg nødvendig medikasjon, det er jeg som ser at du ikke har det så bra en dag og tar det videre til legen. Det er jeg som strekker meg så langt, for å få deg på beina igjen.

Høres det ut som et lavstatusyrke? 

Jeg gledet meg til å bli sykepleier, for å kunne hjelpe andre, gjøre vurderinger i samarbeid med lege og til å være et medmenneske i jobben.
Jeg ble sjokkert og lei meg da jeg fant ut at sykepleie i dag betegnes som et lavstatusyrke. Ingenting har gjort meg mer opprørt enn det.
Jeg møter pasienter og pårørende i sårbare situasjoner, jeg trøster, jeg blir kjeftet på, jeg sørger for at du har rene klær og gir deg mat og drikke når du spør. Jeg tørker oppkast, slim og avføring etter deg uten spørsmål. Alt dette gjør jeg for at du skal bli frisk! Også blir jeg møtt med et slikt nedrig utsagn.
Grunnen til at det har blitt slik tror jeg, er fordi mange tar oss for gitt, og slik har det blitt.

Jeg spør igjen: I hvilken verden er det lavstatus å hjelpe andre? I hvilken verden mener du at jeg gjør en «drittjobb?»

Norsk Sykepleierforbund har det som sitt innsatsområde for denne perioden at […]sykepleieprofesjonen skal styrkes. […] 
Det er ingen lett jobb når det er gjengs over linja at yrket er lavstatus i utgangspunktet. Men jeg håper de får det til.
Hver dag føler jeg at jeg kjemper mot denne lavstatusen, ikke i form av dårlig betalt eller kjipe arbeidstider, men i form av alt vi «finner oss i». Underbemanning, tidstyver og innsparinger henger over oss hele tiden.

Det er helt tydelig at helsenorge ikke har råd til oss. Og det må prioriteres fremover nå, vi trenger trossalt flere sykepleiere og helsefagarbeidere i fremtiden.

Og nei, jeg mener ikke selv at det er lavstatus å være sykepleier. Men det kan oppfattes slik av utenforstående, og det tror jeg ikke at jeg er alene om å ha opplevd.

 

Gledelig jul! Det er tid for å spre glede

Lille julaften er på hell, og om bare noen timer er det julaften. For meg har jula alltid handlet om familien og vennene jeg har rundt meg. Men de siste årene har julen handlet om mer enn det. Nå handler den også om pasientene og om sykepleierrollen. 

god-jul

Jeg skal arbeide julaften i år og det skal bli en fantastisk arbeidsdag. Jeg gleder meg til og spre glede rundt til pasientene mine. Noen skal sikkert på permisjon for å feire jul hjemme hos sine, andre kommer seg ikke ut og har pårørende som kommer til seg, i finstasen og med presanger. De aller fleste har et stort ønske om og komme hjem til jul, men det er dessverre ikke alle som klarer det. Da er jeg der, til å spre litt glede og skape en god jul til tross for et dårlig utgangspunkt. Det er den viktigste jobben jeg gjør i morgen.

For noen er det kanskje deres siste jul, og for mange er det sårt. Det skjønner jeg godt. Men hvis jeg kan bidra til å gjøre den siste jula så god som mulig, så har jeg hvertfall oppnådd noe viktig for noen.

I morgen skal jeg dra på jobb med et smil om munnen og skape en fin ramme rundt dagen. Mine egne tradisjoner for jula må vike, de er ikke viktige. Men denne dagen kan være den viktigste av alle, for noen, eller én av mine pasienter. 

God Jul til alle mine lesere!

Og en fin arbeidsdag til alle som arbeider i disse dager. Spre glede rundt dere.


Hvert år må mange små og store kreftpasienter tilbringe julen på sykehus. Ønsker du å bidra til at flere kan komme hjem? Gi en julegave til kreftforeningen, og en stjerne blir hengt opp på et sykehus som en hilsen. Jeg har gitt mitt bidrag! 

Å etterlate gamle på institusjoner, er det riktig av oss?

Før i tiden levde vi våre liv slik at uventede vendinger passet mer eller mindre inn i vår hverdag. At foreldrene våre ble syke og gamle hadde ikke så mye å si for vår livsstil. Det var noe i oss som sa at vi skal ta vare på de gamle, slik som i andre kulturer nå i dag. 
Etter å ha arbeidet en stund som sykepleier har jeg sett at vi er mye dårligere til å ta vare på våre gamle, nettopp fordi det gjør en så stor inngripen i vårt dagligliv. 

Derfor spør jeg: Har vi blitt for egoistiske?

eldre etterlates

En liten historie helt i starten.
En pårørende ringer og forteller at der er vanskelig å ha far hjemme, for mor orker ikke lenger. Pårørende lurer så på om, siden det er ferie, om ikke far kan være innlagt hos oss til ferien er over slik at de kan reise på ferie med hele familien, uten bekymringer? Det blir så vanskelig når far er hjemme, sier pårørende.

Jeg kommer tilbake til dette senere.

Før var det helt normalt at slekta tok vare på sine gamle, hjemme. Slik er det ikke lenger, og det er helt greit. Vi har mange flotte institusjoner rundt om i landet, med god kompetanse. Det er også mange flotte helsearbeidere i hjemmesykepleien. Disse bidrar til at pårørende kan fortsette sine liv, og heller være pårørende i ordets rette forstand. De kan komme på besøk og ha det hyggelig i den stunden, uten og måtte ha  masse ærender hjemme hos dem.
Men for noen skal institusjoner fungere som oppbevaringsplass når det ikke passer for pårørende å ha de hjemme. Og dette er jeg sterkt i mot. 

Jeg har hørt historier om pårørende som har satt sin gamle mor  eller far utenfor akuttmottaket og forlatt de der i håp om at de blir innlagt, og at de får en sykehjemsplass i kommunen ved utskrivelse.
Hva er det som får oss til å gjøre dette? Har vi blitt så selvsentrerte? Aldri i min villeste fantasi ville jeg forlatt en av mine foreldre på trappen til et sykehus!

Tilbake til historien i starten av innlegget.
Det har faktisk skjedd. Den samtalen skjedde meg.  Å fortelle pårørende at et sykehus ikke er en oppbevaringsplass og at pasienten blir skrevet ut når behandlingen er over, føltes unødvendig. Men det måtte til. Pårørende skjønte ikke hvorfor og ble sint, fordi jeg tydeligvis ikke brydde meg om pårørendes familie.
Noen ganger må man bare telle til ti og puste rolig. 
For jo jeg bryr meg, jeg bryr meg om pasientene mine. Det er for dem jeg er på jobb.
Pårørende la på røret etter at jeg hadde fortalt at pasienten ville nok bli utskrevet innen noen få dager.

Jeg undres over hva det er som gjør at vi ikke lenger klarer å bry oss om de gamle? Er vi for opptatte av oss selv?

Jeg tror det er på tide at vi tar et tak i oss selv og behandler de gamle slik vi ønsker å bli behandlet når det er vår tur. De gamle er ikke søppel som kan etterlates på dørstokken. De er mennesker, selvstendige individer som oss.
Kanskje har de noen handikap, dårlige til bens eller kanskje deres hukommelse ikke er som før. Bare husk at det kan skje oss alle, og ingen fortjener å bli behandlet slik som jeg har sett at noen blir.

Hovedpårørende- overholder du taushetsplikten?

Hovedpårørende. Ofte står det mer enn en pårørende oppført. Legger du merke til hvem det er som står oppført som hovedpårørende?

A-løpet-stor-taushet

Jeg har hatt litt fokus på dette for min egen del i det siste. Man er på jobb, pårørende kommer og går. Man tenker kanskje ikke så mye over det når en pårørende kommer og spør om hvordan deres kjære har det. En ting er når man er der, hos pasienten. Men på telefonen, det er verre.

Ganske ofte ringer det pårørende, som lurer på hvordan deres kjære har det. «Er du hovedpårørende» har jeg spurt. «Nei, men jeg er jo (datter, mor, sønn, svigerdatter, sett inn det som passer) så jeg er jo pårørende.»
For det første, så hører jeg i røret at de ikke forstår hvorfor jeg spør. De synes det er et rart spørsmål. For det andre blir de irriterte når jeg sier; «dere kan vel ringe på deres kjære sin mobiltelefon, så kan du snakke med h*n selv.» Mange ganger har jeg hørt flere unnskyldninger om at de egentlig ikke vil at deres kjære skal vite at de har ringt osv. Og jeg skjønner det jo, når de ringer på arbeidsplassens telefoner, at de ikke vil at vedkommende skal vite at de har ringt. Vi lever jo i 2014, alle har mobiltelefon i dag.

pårørende 1
Vi har snakket om disse situasjonene på jobb, og de er vanskelige. Men det er lovstridig å gi ut informasjon til andre enn hovedpårørende. Dette gjelder også ved andre situasjoner, f.eks ved dødsfall. Da ringer vi hovedpårørende, som da skal varsle videre til de andre pårørende i familien. Dette skal gjøres slik, fordi hvis ikke, hadde vi ikke gjort annet enn å sitte i telefonen.
Jeg har nok av arbeid, så telefonsamtaler med alle ti pårørende til samme pasient har jeg faktisk ikke tid til.

Men vi kan nok skylde oss selv litt her. Jeg vet at det mange steder ikke er like stort fokus på at informasjon kun skal gis til hovedpårørende, og da med pasientens samtykke. Vi må bli flinkere til å si nei i telefonen, be de om å ringe pasienten selv eller hovedpårørende. Og ikke minst spørre vedkommende før vi sier noe, hvilken relasjon de har.

Og til dere som er pårørende. Et lite hjertesukk. Vær klar over at det er kun nærmeste pårørende/hovedpårørende vi kan gi informasjon til, og forhold dere til dette. Det gjør det så mye enklere for oss og overholde taushetsplikten vår.

Kommunikasjon som arbeidsverktøy

Som student var kommunikasjon noe av det første vi lærte om, og det er nok det viktigste verktøyet til en sykepleier i arbeidshverdagen. Vi hadde kommunikasjonsøvelser og eksamen i kommunikasjon. Det høres kanskje rart ut for noen, men for meg er det helt naturlig. Sånn skal det være. Mange tar det for gitt, men uten kommunikasjon kunne vi ikke gitt god og forsvarlig sykepleie.

I mitt arbeid med alvorlig syke mennesker benyttes det veldig mye. Jeg sier ikke at det benyttes mindre andre plasser, men det er denne arbeidsplassen jeg kjenner til og tar dermed erfaringer derfra. Det skal kommuniseres beskjeder til legen fra pasient, fra lege til pasient, fra en institusjon til en annen, fra sykepleier til sykepleier, og sånn kunne jeg bare fortsatt.
En ting er at det er viktig og nødvendig at pasienten forstår informasjonen som blir gitt og at forløp og utskrivelse blir planlagt. I slike situasjoner bruker man én type kommunikasjon.

Men kommunikasjonen mellom sykepleier og pårørende ser jeg på som den aller viktigste. Pårørende har ofte mange spørsmål, og at vi som helsepersonell kan ta oss tid til en liten samtale vet jeg de setter stor pris på. Jeg vet at sykepleiere rundt om i landet kanskje ikke alltid har tid til akkurat dette, og en del av oss går stadig hjem fra jobb med dårlig samvittighet fordi man ikke har hatt tid til å snakke med pårørende. Det gjør jeg, av og til også.
Men en liten samtale, til de pårørende som trenger det mest, må nødvendigvis ikke ta så lang tid.

Det handler om å si de riktige tingene.

Jeg bruker å forberede meg mentalt på hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Jeg vil ikke utelate viktig informasjon, og jeg vil heller ikke skremme noen i verste fall. Noe jeg har lært meg er å ikke svare på spørsmål med en eneste gang, men bruke noen sekunder på å tenke ut hvilke ord jeg skal bruke. Det virker mer profesjonelt, fordi det fjerner usikkerhet i stemmen, og jeg unngår å si noe på feil måte. Men man må ikke glemme at noen ganger holder det å være stille. Det er ikke alltid ord trengs.

Det burde være kurs for alle ansatte med pasientkontakt å ta kurs i kommunikasjon, og jevnlig holde det ved like. Her er det store variasjoner.

En liten digresjon:
Mange eldre er dessverre ensomme, og trenger noen å prate med. Jeg har vært hos mange pasienter som kun ønsker at jeg setter meg ned hos de for en prat. Og nesten like mange ganger har jeg måttet si at «jeg har ikke tid, dessverre.» Det knyter seg i magen når jeg gjør det, men jeg vet at setter jeg meg ned, så ryker tidsplanen min for resten av dagen. I kommunene har man noen steder kapasitet, andre steder ikke. Oftest ikke, på grunn av strenge tidsrammer. På sykehus løper sykepleierene skoene av seg fordi de skal rekke alt innen dagen er omme. Men på sykehus er heller ikke pasienten innlagt på grunn av at h*n trenger å prate. Der er det medisinske årsaker, andre får ta seg av kosepraten. Det skal prioriteres og det skal prioriteres beinhardt. Synd, men sant.