Helsehjelp på helsa løs

Jeg leste innlegget «Helseskadelig helsehjelp» på maddam.no etter nattevakt i dag. Jeg har også skrevet om temaet før og føler det er på tide å snakke om det igjen. Det er fortsatt mange som kan kjenne seg igjen i problemstillingen.

Man arbeider med mennesker, arbeidsdagen er uforutsigbar. Ting skjer, også i vaktskiftene som av og til gjør at man MÅ gå overtid. Når man da får beskjed gang på gang at man ikke får betalt for overtid, men må ta avspasering man ikke får mulighet til å benytte seg av føler man seg lurt.

Just before deadline - time, stress or rush concept.

Helsevesenet er presset fra før, dårlig bemannet på de fleste skift og stort arbeidspress på hver enkelt. At sykepleiere møter veggen etter et halvt år i arbeid, overrasker ikke meg. Jeg står i dette hver dag, ser problemene. Men problemstillingen burde overraske politikerne!
Sykepleiere som har angst for å komme på jobb, som gråter på skyllerommet fordi man ikke klarer å få endene til å møtes. Det enorme tidspresset man står ovenfor er umenneskelig og problemene tårner seg naturlig nok opp etter dag ut og dag inn med det samme presset. At sykefraværet er høyt i helsesektoren er ikke rart.

Helsepersonell som blir sykemeldt på grunn av utbrenthet er ikke en myte, det er dessverre en forferdelig sannhet.

Men jeg undres litt over dette med avspasering istedenfor lønn.
På en tidligere arbeidsplass jeg hadde var det slik at man ikke fikk godkjent overtid med mindre dette var planlagt med arbeidsgiver, god tid i forveien.
Er det noen som ser hvor rart det er?
Det går virkelig ikke an å planlegge når pasientene skal få en forverring. At tempoet var høyt, sykefraværet likeså gjorde ikke saken noe bedre. Hver eneste dag gikk jeg på akkord med meg selv. Jeg måtte være ferdig til klokken 15. Sånn var det bare. For overtidsbetalt fikk jeg uansett ikke. Og hvis jeg mot formodning skulle få det godkjent fikk jeg det som avspasering. Avspaseringstimer som bare samlet seg opp i banken. Ingen mulighet for å ta timene når jeg selv ønsket. Jeg ble påtvunget ufrivillig avspasering før jeg sluttet. Ingen mulighet for å påvirke hvilke dager, ergo ble ikke dagene brukt til noe fornuftig.

Her kommer feministen i meg frem. For i hvilket annet mannsdominert yrke er dette en realitet? Jeg klarer ikke se for meg en eneste mann som hadde funnet seg i å bli herset med slik. Hadde en arbeidsgiver sagt til sin mannlige ansatte at han ikke fikk lønn for overtid tror jeg det hadde blitt månelyst.
Jeg vet om bedrifter som har en policy der ansatte kan velge om de ønsker å ta ut overtid som lønn eller avspasering. Da er saken en annen, mener jeg. Det er valgfrihet. I helsevesenet har ikke alle denne valgfriheten. Hvorfor ikke? Er det fordi vi er kvinner som ikke sier ifra? Er vi for lette å herse med?

Når det er sagt så vil jeg poengtere hvor viktig og flott det er at man i år ser en økning blant antall søkere til helsefaglige utdanninger. Vi har stor bruk for dere! Men jeg vil også råde de av dere som har søkt om å være frempå, bry deg om arbeidstilværelsen din! Bry deg om lønn! Vis at dere ikke finner dere i hva som helst! Da tror jeg at vi kan få til et godt arbeidsliv med gode lønns- og arbeidsvilkår der økt bemanning, høyere lønn og kun faste stillinger blir et faktum.

 

 

Institusjoner driver rovdrift på helsepersonell

Dårlig bemanning i helsevesenet er ikke et nytt fenomen. Et raskt googlesøk beviser det. Det drives rovdrift på helsepersonell i hele landet. Det er uholdbart.
Alle i helsevesenet opplever det, være seg hjelpepleiere, leger og sykepleiere. Vi møter trofast opp på jobb og blir møtt med alt for mange pasienter kontra personell. Det skjer kanskje ikke hver eneste dag, men alle vil oppleve, eller har opplevd det en eller annen gang. 

Det er en stor fortvilelse for alle parter som er involvert i en slik situasjon. Legene har for mye arbeid per person og lange dager som igjen kan føre til dårlig pasientbehandling. Sykepleiere rekker ikke over alle sykepleieprosedyrene og rapportskrivingen i løpet av sin arbeidsdag, og hjelpepleierne løper som noen strikkballer for å hjelpe pasientene i stell eller lignende. Jeg opplever og ser det nesten daglig.

Dårlig bemanning vil føre til feil, det vil føre til at pasientenes sikkerhet settes på prøve. Vi strekker oss langt i vårt arbeid, og det er når det stormer som verst at uhellene skjer. Pasienter som faller eller blir feilmedisinert. Stikkskader på grunn av stress. Et raskt søk i google viser at feilmedisinering og dårlig kvalitet på pleien er normalt. Det er ikke før det skjer graverende feil at problemene tas tak i.

Ledelsene rundt om på landets institusjoner sliter med å få bemannet opp alle vaktene. Mange er sykemeldte, det er vanskelig å få tak i noen som vil arbeide ekstravakter. Og alle vet at med bare én mindre person på vakt, blir vaktene tyngre for alle. Og det igjen fører til at flere blir slitne, og i verste fall sykemelder seg. En skikkelig ond sirkel som er ekstremt vanskelig å komme ut av.

Det er ikke rart det er så mange sykemeldinger i det norske helsevesenet. Og det er heller ikke så rart at de aller fleste er kvinner. Mest fordi 90% av de som arbeider i helsevesenet er kvinner. Og vi setter ofte ned foten litt i seneste laget. Vi sier ikke i fra før vi er utslitte, lederne våre ser det ikke før sykemeldingene ramler inn. Hvorfor ikke?  Fordi vi står i stresset helt til vi ikke takler det mer. Og da er det full stopp. Det er denne onde sirkelen, som nevnt ovenfor.
Men ansvaret for en bedre arbeidshverdag er et felles ansvar. Vi som arbeidstakere må gå i oss selv og bli flinkere å si i fra  om arbeidstilværelsen, gjerne daglig. Har dagen vært uholdbar, fortell ledelsen om det med en gang istedenfor å prate med kollegaer i korridorene.
Og ledelsen må bli flinkere til å ha en åpen dialog med sine ansatte, gjerne daglig.
De må bli bedre lyttere, mindre prating og mer handling.
Ledelsen må møte sine ansatte med en åpen holdning. Ikke glem at det er de under dere som går i stresset, som kjenner det på kroppen. Noen ledere er flinke til å være der tingene skjer sammen med sine ansatte, men det er også de som ikke er like gode på akkurat dette.

Jeg har selv opplevd å ha ansvar for ti pasienter. Medisinutlevering, sykepleieprosedyrer, stell og mobilisering er noe av mitt ansvar. Pårørende som har spørsmål de ønsker svar på og telefoner som ringer. Ofte føler jeg meg direkte dum, fordi jeg ikke har mulighet til å gi gode svar på spørsmålene. Og jeg føler meg utilstrekkelig ovenfor pasientene mine.
Det er ikke greit.

utbrent

Jeg vet det er vanskelig å få tak i flere hender i dagens helsevesen. Og det er flust av forslag til endringer, deriblant verneplikt innenfor helsesektoren. Det er et forslag, men ikke et veldig godt et spør du meg. Men det er en desperat handling fra personer som aldri har satt en fot innenfor helsevesenets mange institusjoner.
Hvis endringene i arbeidsmiljøloven blir vedtatt frykter jeg større rovdrift på helsepersonell. Lettere å arbeide overtid og igjen dårligere kvalitet på pleien som gis. Det kan ikke godtas.
For mitt vedkommende er det nok nå. Jeg orker ikke å bli nedringt om vakter, jeg orker ikke å slite meg ut i en jobb jeg skal ha i 35 (!) år til.

Men jeg har også forståelse for at kabalen om penger og bemanning ikke er enkel. Og ledelsene rundt om på de forskjellige institusjonene får en viss sum penger de skal drive for. Det inkluderer også lønningene våre. Problemet er ikke nødvendigvis hos min, eller din sjef. Nei, problemet sitter definitivt høyere opp i systemet enn som så.
Og her skulle jeg virkelig ønske at de som sitter på pengesekken kan komme seg ut på institusjonene, se med egne øyne hva som foregår.
Jeg vil at de skal se den vanvittige rovdriften som drives på helsepersonell.

Kanskje de får opp øynene.. kanskje.

For rovdrift er det, definitivt.

Arbeidstid på helsa løs- arbeidsmiljøloven trues

Vi er godt inne i 2015 og det som møter oss er en politisk streik mot forslaget om endringer i arbeidsmiljøloven. Det er ingen tvil om at arbeidsmiljøloven er truet, men hva innebærer endringene? Hvilke konsekvenser vil det få for oss sykepleiere? 

politisk streikBIldet er lånt fra LO sine sider

Jeg er ikke så sikker på at alle er klar over endringene som er foreslått i arbeidsmiljøloven, og hva endringene innebærer. Jeg vil forsøke å forklare disse for dere. Jeg vil også poengtere at endringene vil påvirke alle yrkesgrupper, men jeg vil kun ta for meg min egen yrkesgruppe her.

Arbeidsdagene kan bli lengre
Dere har sikkert sett listene som henges opp på vaktrommene når ny turnus er ferdig laget.  En liste man må skrive under på for at ledelsen skal få lov til og gjennomsnittsberegne arbeidstiden din.  Gjennomsnittsberegning innebærer at man i perioder kan arbeide mer enn normal arbeidsuke, mot at man i andre perioder arbeider mindre. I gjennomsnitt skal ikke arbeidstiden overstige lovens grenser. Med dagens arbeidsmiljølov innebærer det 9 timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av 7 dager. Det er dette vi skriver under på, på listene. Jeg anbefaler at dere leser på  Arbeidstilsynets sider for utfyllende informasjon.

Med de nye endringene vil regjeringen øke gjennomsnittsberegningen av arbeidstid til 10 timer istedenfor 9 timer. Og ved lokal avtale med tillitsvalgt øke timeantallet fra 10 til 12,5 timer. Dette vil innebære et økt press på tillitsvalgte til godkjenning av arbeidsdager og det vil kanskje medføre lengre arbeidsdager for vår del.

Mer overtid
Arbeidsgiver kan i dag pålegge deg å arbeide inntil 10 timer overtid per uke og 25 timer per måned. Forslaget regjeringen nå kommer med er 12 timer per uke og 30 timer per måned.  Grensen for lokalt avtalt overtid økes fra 15 til 20 timer per uke og fra 40 til 50 timer per måned.
Dette er dog en forhandling som må tas lokalt, men hvis flertallet på arbeidsplassen ønsker forslaget vil dette også ramme de som ikke ønsker økt overtid

Forslaget innebærer at økt arbeidsbelastning én periode skal kompenseres med lavere arbeidsbelastning en annen periode. Men selv om det er flott, kommer man ikke unna at økt arbeidstid fortsatt er en sikkerhetsrisiko for deg som sykepleier, pasientene eller andre det måtte ramme. tidstyver

Mindre overtidsbetaling
Siden grensene for normalarbeidstid forskyves vil også grensene for overtidsbetaling endres. Penger spart for noen, penger tapt for andre.

Det å arbeide turnus, helgearbeid, nattevakter og lengden på vaktene spiller inn på helse og sikkerhet. Det spiller inn i vårt daglige arbeide med pasienter, og risikoen for feil blir større.  STAMI (Statens Arbeidsmiljøinstitutt) har utført en rekke studier som viser at arbeid over åtte timer øker risikoen for ulykker med femti prosent.
En arbeidstid over tolv timer vil fordoble faren for ulykker.
STAMI har samlet mye dokumentasjon som viser at turnusarbeid og nattarbeid har negativ innvirkning på søvnen vår som igjen kan føre til psykiske plager, eller negative effekter med tanke på hjerte- og karsykdommer, kreft og fertilitet. Jeg anbefaler dere å lese noe av dokumentasjonen. 

Sykepleiere er allerede med dagens arbeidsbelastning livredde for å gjøre feil, og noen er utslitte etter åtte timers arbeidsdag. Det er en stor arbeidsbelastning i dette yrket. Å være «bautaen» til våre pasienter er en belastende, men viktig oppgave. Ved å godta at arbeidstidsbestemmelsene økes godtar vi også at arbeidsgiver har større makt i forhold til arbeidstiden vår.
Vi må kunne fortsette å være «bauta» og fremdeles ha et rikt og sosialt privatliv. Økt arbeidstid er ikke løsningen, la arbeidsmiljøloven være som den er!

Den 28. Januar blir det politisk streik mot endringene i Arbeidsmiljøloven. Møt opp og vis din støtte du også.
Du kan klikke her for å finne et arrangement nær deg.