Helsefagarbeidere- en viktig ressurs

Den siste uken som har vært, har jeg lest og hørt flere snakke om situasjonen om helsefagarbeiderne. Saken er at færre og færre velger å bli helsefagarbeidere, men de trengs sårt i arbeidslivet.

Helsefag_button

Det blir stadig mindre attraktivt og bli helsefagarbeidere. Jeg har lyst til å slå et slag for helsefagarbeiderne. Det er et stort behov som skal dekkes i fremtiden og det er ikke bare helsefagarbeidere det vil være lite av, dette gjelder også sykepleiere. Men det vil være størst mangel på helsefagarbeidere, hele 57000 i underdekning, innen 2035, i følge Helsedirektoratet. Helse og sosialfag er et ettertraktet fag både på videregående- og høyskole- nivå, men man ser at flere fra videregående ikke fullfører lærlingetiden for å bli helsefagarbeider. Det er synd. Flere av disse starter kanskje heller på sykepleierutdanningen senere.

Men det er ikke ettertraktet å bli helsefagarbeider. Små stillinger, lav lønn og et inntrykk av lav status bidrar til at elevene hopper av i lærlingetiden. Dagens ungdom er nemlig blitt meget bevisst på akkurat disse tingene. Mulighetene er større hvis man heller velger å bli sykepleier.

Men i fremtidens helsevesen trenger vi sykepleiere og helsefagarbeidere. Det holder ikke med bare en av yrkesgruppene. For sammen utfyller yrkesgruppene hverandre veldig godt. Jeg har gleden av å arbeide sammen med flere hjelpepleiere (samme som helsefagarbeider.) og de er noen driftige og arbeidsomme medarbeidere alle sammen. De bidrar til at jeg kan få gjort de administrative arbeidsoppgavene som hoper seg opp i løpet av en dag, og de er vel så dyktige som meg i det kliniske arbeidet. De dagene jeg arbeider sammen med helsefagarbeidere er blant de beste, for da kan vi alle sitte med følelsen av at vi har fått gjort en god jobb. Det er en god følelse. De er en viktig og god ressurs å ha med seg i arbeidshverdagen, og det er viktig at alle helsefagarbeidere er klar over at de settes meget stor pris på. Vet de ikke det, så burde noen si det til de nå.

Men jeg forstår også helsefagarbeiderne. De ønsker å ha muligheten til og velge, derfor søker de sykepleierutdanningen istedenfor. Det åpnes for at helsefagarbeidere kan ta «y-veien» inn i sykepleierutdanningen. For så vidt en god løsning, men allikevel mener jeg at generell studiekompetanse er en rett du opparbeider deg ved å ta allmennfaglig studieretning på videregående. Men jeg er litt delt om dette, fordi jeg ser også hensikten kunnskapsdepartementet har, nemlig å sikre at flere fullfører yrkesfag på videregående.

I det lange løp er jeg redd vi blir sittende igjen med alt for mange sykepleiere, som skal ta over flere og flere oppgaver fra legene og ingen som blir igjen til å ta over sykepleiernes oppgaver.
Det må også tenkes på.

Tidstyver- rer senger istedenfor å være sykepleier

En arbeidsdag som sykepleier består av mange arbeidsoppgaver. Man skal ha pasientansvar for en gruppe pasienter med alt det innebærer. Alt fra medisiner og stell til undersøkelser og kartlegginger. Dette er vi opplært til, det er dette vi har brukt tid på under utdanning til å lære oss.
I tillegg kommer arbeid som å re senger, i verste fall vaske senger, ta telefoner til pårørende, telefoner til andre instanser, dokumentere, formidle behov videre til kommunen, sende rekvisisjoner osv. Listen over andre gjøremål er utømmmelig og jeg legger ikke skjul på at de ikke-pasientnære oppgavene opptar store deler av arbeidsdagen.

Jeg er absolutt  ikke alene om å ha denne oppfatningen av arbeidsdagen. I denne artikkelen forteller en sykepleier om hvordan arbeidsdagen ofte er.

Jeg er ganske sikker på at vår dårlige samvittighet for alt det vi ikke har rukket å gjøre, oppstår på grunn av slike tidstyver. Tidstyvene gir oss mindre tid til pasientene, mer av arbeidsdagen brukes på vaktrommet, skyllerommet eller andre steder enn inne hos pasienten. Det liker jeg dårlig. Hvordan skal jeg kunne gi den gode pleien og omsorgen ovenfor mine pasienter hvis jeg også må gjøre ikke sykepleierfaglige oppgaver? Greit, noen av oppgavene er helt ok, og til og med nødvendige. Men hvorfor skal jeg bruke min dyrebare arbeidstid på å re senger? Jeg vet av erfaring at andre sykehus har egne sengesentraler man sender sengene til etter bruk, der blir de vasket og redd opp på nytt. Her henter man også nye senger. Og har man det slik bytter en pasient sjeldent seng, sengen pasienten ligger i ved innkomst følger pasienten fram til utskrivelse.
En slik ordning ved alle sykehus hadde bidratt til færre tidstyver. Garantert.


Bildet er hentet fra artikkelen hos NRK. 

På grunn av tidstyver rapporteres det om at sykepleiere ikke får fulgt opp pasientene sine slik de ønsker, det tar lengre tid før de får stelt seg, og blir i mindre grad aktivisert i løpet av dagen. Det er i aller høyeste grad frustrerende.
Er det en ting vi sykepleiere vet, så er det at aktivitet og ernæring er viktige momenter for at en pasient skal komme seg raskt etter en infeksjon. Og dermed kortere liggetid. 

Ressursene må brukes riktig og sykepleiekompetansen må brukes til det den faktisk skal brukes til. Det får vi mye igjen for. Jeg sier ikke at jeg absolutt ikke skal re senger mer, men det finnes andre måter å løse problemet på. Og jeg kan få brukt den kompetansen jeg har på riktig måte.

Livsforlengende behandling, hvor går grensen?

Det finnes flere former for livsforlengende behandling, men hvor går egentlig grensen for hva som er etisk riktig? Når er nok, nok? 

Noen leger er flinke til å avslutte all form for behandling når man tydelig ser at det går mot slutten. Andre har større problemer med å ta standpunktet. Jeg tror det er fordi de ikke ønsker og gjøre noe feil.

Oksygenbehandling har jeg opplevd har blitt brukt alt for lenge på døende pasienter. Jeg har også hørt det har blitt sagt at oksygenbehandling ikke er livsforlengende behandling. Hvis du har sett og erfart hvor lite oksygen det er som skal til for at en pasient kan leve i dagesvis, så hadde man nok tenkt om igjen. Man kan få forskjellig type oksygenbehandling, noen bare oksygen i nesa, andre trenger trykkluft støtte (CPAP, BiPAP, google det). Det er skremmende hvor mye lenger en pasient kan leve med slik behandling, og det rapporteres om tilfeller der pasienter har gått bort med en slik maske på seg til siste slutt. Hva er det vi driver med egentlig? Vi er ikke guder som kan overgå kroppens egne mekanismer, bestandig. Når kroppen sier at nok er nok, så er det faktisk ikke mer å gjøre.
Kroppen går også inn i en avsluttende prosess, og når denne prosessen er i gang er det lite man kan gjøre. Kroppen er utslitt, la den få hvile.

En annen ting man kanskje ikke tenker over er de som får operert inn pacemaker eller hjertestarter (ICD). Dette er også en form for livsforlengende behandling. Og her tenker jeg det er viktig å tenke på hvor gammel pasienten er og hvilken livskvalitet man gir før man setter det inn. Det er klart mange får det tidlig, og har nytte av den i mange, mange år. Men jeg har vært med på eldre mennesker som har rundet 80 og vel så det, som har fått dette.
En ting er å få det implantert, en annen ting er når noen som har det implantert har kommet til livets slutt. Hva gjør man da? Når alt kommer til alt, vil man uansett gå bort. Men det er rapportert om hendelser der pasienter som ligger for døden lider fordi pacemaker eller ICD’en slår inn når kroppen prøver å gi opp. Det går an og deaktivere den, men dette har man ikke utstyr til overalt og det må gjøres på et sykehus. Da er plutselig de pasientene som ønsker å dø hjemme utelukket for deaktivering. Trist. Og uetisk spør du meg. Vi lindrer så godt vi bare kan med medikamenter, men forkorte prosessen går ikke. Og mye av det nye tekniske utstyret vi bruker kan også forhindre at dødsprosessen går sin naturlige gang.

Vi må tenke mer over hva det faktisk er vi utsetter pasientene våre for, og hvilke konsekvenser det kan få.  Vi må tørre og ta kampen, kjempe for pasientene våre. Kjempe for en verdig og fin avslutning på et ellers bra liv. Og disse behandlingene er også en del av det.

Avvik- viktig med god meldekultur

Man hører under studietiden at avvik skal meldes, hver gang.

Uten avviksmeldinger blir det heller ingen endringer på arbeidsplassen, var det en lærer som sa, aller siste timen vi hadde på studiet.

Og han har helt rett. Men det er ikke alle arbeidsplasser som har en like god meldekultur. I praksistiden var jeg utplassert flere steder der man ikke hadde noen rutine for melding av avvik. En praksisplass jeg var på ba til og med de ansatte om heller snakke med avdelingsleder fremfor å skrive avviksmelding.  Jeg har alltid vært opptatt av at feil og avvik skal meldes, og ikke ties om. Så jeg måtte selvfølgelig forhøre meg om hvorfor de hadde det slik. Det kom frem at fordi avdelingsleder hadde hatt tidligere episoder med sinne og lite forståelse ovenfor melder, har de måttet ha det slik.

Men, et avvik er ikke et personrettet angrep mot avdelingsleder, men et avvik mot en feil i systemet. Det var hvertfall min tanke, så for meg hang det ikke på grep. Og vi som jobber i helsevesenet har da et ansvar ovenfor våre pasienter også. Og det er ved flere anledninger med pasient et avvik har oppstått. Skal vi ikke skrive avvik for pasientens beste? Hva hvis det kommer frem at noe har skjedd med en inneliggende pasient og avvik ikke er skrevet, hvilke konsekvenser vil det få?
Langt større konsekvenser enn hvis avviket var blitt meldt, tror jeg.

Jeg må berømme ledelsen på min arbeidsplass for og legge så stor vekt på avvikshåndtering. Nesten hver fagdag eller annet møte er dette et tema, og stadige påminnelser om at avvik skal meldes. Uansett. En ledelse som har evne til å ta i mot kritikk så vel som ros er en god ledelse. Jeg kan også se for meg at en ledelse som er positive til melding av avvik også har en visjon eller en drivkraft til å starte endringsprosesser. Får man avvik på samme hendelse om og om igjen, så får man lyst til å skape endringer!

Og da har jeg kommet dit jeg startet. Meldes ikke avvikene blir det heller ingen endringer.

Jeg har også et ønske om at de som arbeider steder som ikke har god meldekultur, har evne til å gå mot strømmen og starte en god meldekultur. Noen vil kanskje si at de ikke vil fordi de er redde for hva ledelsen vil mene. (Dette har jeg hørt noe faktisk si.) Vet du, tåler ikke ledelsen at du som sykepleier eller annen helsearbeider ønsker å skape en bedre arbeidsplass, da er nok ikke det en arbeidsplass du vil arbeide på heller. Det skaper misfornøyde ansatte som føler de ikke kan prate åpent om arbeidet sitt, og det blir det dårlig arbeidsmiljø av.

Skap god meldekultur, skriv avvik, om ikke for deg så hvertfall for pasientens skyld.

Taushetsplikt- tidvis en utfordring

I dag kom jeg over denne artikkelen fra NRK.

Det er nok flere der ute med meg, som vet at det ikke alltid er like lett å holde taushetsplikten. Dette gjelder nok spesielt i sykehus med flersengsstuer, men sikkert også andre steder.


Bildet er fra google.no

Der jeg arbeider har det vært et stort tema hvordan vi skal kunne ivareta taushetsplikten under legevisitten til alle pasienter. Det er ikke så vanskelig og skjønne at en gardin i mellom sengene ikke er lydisolerende, og andre nysgjerrige pasienter har ingen problemer med å høre hva som blir sagt.

Et alternativ er selvfølgelig å ta pasientene inn på et samtalerom, men det tar unødvendig mye tid og hva med de pasientene som ikke kan gå?

Universitetssykehuset i Stavanger (SUS) hadde løsningen. Øreklokker med radio. Og dette er et tiltak vi har benyttet oss av der jeg arbeider også. Det ser sikkert litt teit ut, men det virker som bare det. Personlig har jeg bare godt å si om disse. Noen pasienter liker det ikke, men de aller fleste pasientene stiller seg også positive til tiltaket. Jeg har opplevd at pasienter forteller mer om seg selv og sin sykdom på legevisitten, kontra tidligere da sykepleierne sto for videreformidlingen av den informasjonen.

Jeg stiller meg positiv til tiltaket, og håper flere kan adoptere det til sin arbeidsplass!

Hva gjør dere på din arbeidsplass for å ivareta taushetsplikten? Svar gjerne i kommentarfeltet! 

Antibiotikaresistens- en skummel utvikling

I media den siste uken har det vært mye skriverier om antibiotikaresistens, og WHO har også lansert en global strategi for hvordan man skal få bukt med problemet.

Jeg ser dette problemet hver eneste dag i min jobb. Vi får flere og flere pasienter med resistens, flere må isoleres på enerom. Det er en skremmende utvikling. Og dette er fra Norge, landet medminst antibiotikaresistens i hele verden.
Noen ganger synes jeg at vi er alt for slepphendte med antibiotika. Pasienter får store doser med antibiotika under et opphold, så reiser de hjem og er tilbake to uker senere med enda en ny hestekur med antibiotika. Jeg ser også fastleger som pøser på med antibiotika til pasientene sine uten en gang å spørre seg om det er nødvendig. Noen ganger ordner faktisk kroppen opp selv. Vi trenger ikke kurer for absolutt alt. Men selvfølgelig, har det gått for lang tid uten at kroppen har ordnet opp selv er det nødvendig med antibiotika.

Ofte ser jeg at det er den eldre generasjonen som står for størstedelen av antibiotikabruken. Og da må jeg spørre; Har de en fremtid når de må ha gjentatte doser med antibiotika? Eller er det kroppen som prøver å fortelle oss at nok er nok? Det er nok kynisk av meg å si, men mange eldre er så syke i utgangspunktet, at jeg synes det blir feil å behandle de med antibiotika gang på gang. Noen ganger er det naturlig å dø av en lungebetennelse. 

Vi unge må også bli mer bevisst på hva vi putter i oss. Selv har jeg kun brukt antibiotika to ganger i mitt 27 år lange liv. Men det er ikke tilfelle for alle, dessverre. Alt for mange går til fastlegen med en infeksjon og får antibiotikakurer gang på gang. Noen har kanskje ti kurer i løpet av et par år. Det er mye. Men vi er så vant med at legen fikser det. 

Vi tør knapt være syke. Vi ønsker mirakelkurer som får oss på beina med en gang. Tidsklemma er noe av årsaken tror jeg.

En ting er sikkert, hvis vi ikke tar innover oss den globale strategien til WHO så kommer vi igjen til å dø av lungebetennelse og bihulebetennelse, slik vi gjorde før. Det er en skummel utvikling. Og er det noen som må ta grep så er det legene som praktiserer rundt om i verdens land, både på sykehus og andre steder. Og vi som vokser opp nå, burde bli flinkere til oftere stille spørsmålet; Er det nødvendig, denne gangen? 

 

Gjør vi ikke det, kommer dette til å være en bidragsyter til vår undergang. 

Effektivisering, legger fagligheten under press.

Jeg spør deg som er helsepersonell.Går du hjem fra jobb med en følelse av at du har gitt faglig og god omsorg til dine pasienter?
– Jeg kan svare for meg: Ikke alltid, noen ganger føler jeg at jeg kunne gjort så inderlig mye mer. 

Jeg jobber i en veldig travel sykehusavdeling, og det trives jeg med. Men jeg føler også at jeg ikke alltid gjør en tilstrekkelig god jobb, og jeg må hele tiden prioritere hva som må gjøres nå. MIsforstå meg rett, prioriteringer må til, men det er på bekostning av noe annet.

I studietiden ble vi opplært til at faglig god omsorg krever kommunikasjon mellom pasient og pleier. Og er det noe det er lite tid til ofte, så er det kommunikasjon med pasient. Helsevesenet skal effektiviseres så mye at vi må prioritere kommunikasjonen bort. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke noen gang har satt meg ned på sengekanten til en pasient for å høre hvordan personen har det den dagen. Jeg gjør flere ting på en gang, gir medisiner, henger opp væske, gir frokost samtidig som jeg stiller spørsmålene som er relevante for legevisitten. Og så fort jeg har de svarene jeg trenger, og mine gjøremål er ferdige, er jeg ute av døra.

Vi presses til randen av prioriteringer. Ikke lenge siden jeg hørte at «pasienten er inne for behandling, ikke den dype samtalen.» Greit nok det, men en litt dypere samtale enn kun det vi må vite kunne vært greit. Da kunne man sikret seg en større forståelse av sykdommen og fått i gang kanskje relevant behandling før utskrivelse.  Senest i dag opplevde jeg dette. Fikk vite veldig relevant info fra en pasient, som skal reise i morgen. Pasienten har vært innlagt hvertfall én uke.

Vi bruker også mye tid foran dataen. Dette må prioriteres, både pga dokumentasjonsplikten, samhandlingsreformen og for at neste skift skal kunne gi like faglig forsvarlig pleie som det jeg har gitt. Og nå er det i tillegg slutt med muntlig rapport, stortsett overalt. Ergo økt ressursbruk på riktig dokumentasjon.

Presset ovenfra er stort, det være seg fra helseforetaket eller kommunen, som storting og regjering. Alt skal effektiviseres, helt til bristepunktet. Snart brister det, det er jeg sikker på.