Unge sykepleiere, sykt flinke piker.

For en ukes tid siden leste jeg en anonym kvinnes kronikk i aftenposten om «flink pike» syndromet.  Og det er ikke første gang jeg har lest om fenomenet i avisene i det siste. Det uroer meg.

flinkpike

Det er en hel generasjon av flinke piker. Vi har skyhøye forventninger til oss selv, og det mangler ikke på ambisjoner.  Som kvinnen i kronikken skriver, tror også jeg at dette er noe som starter allerede på barneskolen. Man har forventninger til seg selv ovenfor sine venner, ovenfor foreldre og lærere. De hjemme forventer at man gjør sitt beste på skolen, og lærere forventer det samme. Av vennegjengen forventes det at man passer inn. Man skal helst ikke være annerledes, man skal for guds skyld ikke ha egne meninger og gjør du noe «feil» så kommer du til å få høre om det, lenge.

Når jeg startet på sykepleiestudiet var det også et forventningspress fra lærere og ikke minst meg selv. Jeg skulle få det til og gode karakterer skulle jeg få. Jeg gjorde det bra.

Det var ikke før jeg startet å arbeide som sykepleier at jeg kjente ordentlig på forventningspresset. Jeg følte et enormt press til å prestere, daglig. Jeg måtte være frampå, og det var ingen som skulle ha noe å utsette på mitt arbeid. Om jeg så måtte arbeide overtid. Og jeg ser rundt meg at det er flere enn meg som har det slik. Noen til og med verre. Min arbeidsgiver har ved flere tilfeller fundert på hvorfor vi aldri synes at vi er gode nok. Svaret er nok at det er alltids noe som kunne blitt gjort bedre, i følge oss. I en travel arbeidshverdag ser jeg at det er ikke mulig, hver eneste dag å få til absolutt alt jeg skulle gjort på jobb. Da hadde jeg arbeidet meg i hjel. Tenk heller over de tingene du har gjort, for jeg er ganske sikker på at det er mer enn godt nok. 

Jeg mener at det er utdanningsinstitusjonene som skaper dette forventningspresset i utgangspunktet. Under studietiden ble jeg opplært til at f.eks. sengen skal være pent oppredd, lakenet skal ikke ha noen skrukker- stramt og fint. Putene skal ligge slik, og dynen skal brettes slik. Jeg ble fortalt at sykepleier var et serviceyrke. Du skal alltid være blid og serviceinnstilt ovenfor din pasient. Høres ikke det veldig gammeldags ut?! Det gjorde meg opprørt. Sykepleie i dag handler om å ivareta pasientens behov, sørge for at behandling blir utført og tilrettelegge for at pasienten skal kunne ha det best mulig. Klart jeg er hyggelig og imøtekommende, men ikke for enhver pris.

Jeg tror det er her mange «ender opp som flink pike.» Pasienten har en forventning til at sykepleieren skal serve en, og sykepleier føler at hun må prestere for å blidgjøre pasienten. På min arbeidsplass er det veldig travelt. Hvis jeg skulle «dullet» med alle pasienten i løpet av en arbeidsdag, hadde jeg ikke blitt ferdig.

Det må prioriteres. Og flinke piker må fortelles at selv om den ene pasienten ikke fikk vasket seg på ryggen den dagen, så har hun gjort en god jobb.
Fokuset må flyttes fra arbeidet man ikke har gjort, til det arbeidet man har gjort.
Skjer ikke det, kommer alle disse flinke pikene til å bli utbrent og lei i rimelig ung alder. Det er trist. For de er alle veldig flinke. 


Selv anser jeg meg som en flink pike, men forhåpentligvis i ordets rette forstand. Jeg har lært av tidligere erfaringer. Veggen har jeg møtt før. Det anbefales ikke.

Snart sykepleier- hva forventes av deg?

Nå er det ikke lenge før et nytt kull med nyutdannede sykepleiere skal ut i jobb. Bare siste innspurt på bacheloroppgaven, så er du overlatt til deg selv og arbeidslivet. For ett år siden var det meg. Og det var ekstremt skummelt. Derfor tenkte jeg å skrive litt om akkurat det.

De fleste starter i en sommerjobb etter endt utdanning. Det er en god måte å få en fot innenfor det fagfeltet du ønsker videre jobb i, og jeg anbefaler alle å tenke på det når det søkes sommerjobb. Tenk litt lenger enn bare sommermånedene. Prøv å finn en jobb du kan vokse i og muligens få en fast jobb i senere.

Den første anbefalingen jeg vil komme med er å starte så tidlig som mulig i den nye jobben, gjerne noen uker før du faktisk skal begynne der som sykepleier. Selv startet jeg med opplæring to uker før alle andre, fordi jeg ville være godt forberedt og fordi jeg visste at på sommeren skal de som arbeider der fast ha ferie, og det er lite sykepleierressurser da.
Mange nyutdannede er nok fulle av nerver, og forventninger. Det er skummelt og det er krevende og være ny. Det er det i alle jobber. Her er det viktig at du ber om en god og grundig opplæring, og spør alle kollegene dine, helst til de begynner å blø ut av ørene.

Noe jeg hørte ofte i fjor var at: Du er ny, og vi forventer ikke at du kan alt, men vi forventer at du spør og prøver å finne ut av ting. Og det vil jeg at dere nyutdannede også skal huske på fremover. Det er nå du virkelig skal lære. Og læringskurven er ofte bratt. 

Noe virker kanskje dumt å spørre om, om igjen og om igjen, men er det, det som skal til for å gjøre deg trygg så er man nødt.

En annen anbefaling jeg har er å lese seg opp på de sykdommene og situasjonene man har størst sjanse for å komme i nærheten av. Selv jobbet jeg på en hjerteavdeling etter utdanningen, så da leste jeg meg opp på hjertesykdommer, diverse inngrep som gjøres og situasjoner som kunne oppstå. Det trygget meg veldig i yrkesutøvelsen min, for jeg hadde fersk basiskunnskap.

Og en siste ting. Be om å få være med på inngrep, når du har en pasient som skal til en undersøkelse eller hva det måtte være. Min opplevelse er at arbeidsgiver ser på det som utelukkende positivt at man vil være med, og aldri har jeg opplevd at de sier nei. Viser man interesse har man også større kjangs for å bli tilbudt jobb på samme arbeidsplass etter sommerferien er slutt.

Og med det vil jeg ønske alle lykke til som sykepleiere! Dere vil gjøre en storartet jobb. Gleder meg til å bli kjent med flere av dere.

Bare jobb, eller fritid også?

Som en oppfølger til mitt første innlegg.

En liten måned etter jeg skrev det forrige innlegget, på min daværende blogg, hadde det seg nemlig slik at jeg fikk meg jobb. Min samboer og jeg hadde pratet litt om at jeg skulle flytte til han snart. Så da startet jeg å søke jobber i distriktet, og i løpet av fire timer hadde jeg jobb. Jeg søkte på jobb, var på intervju og ble ansatt samme dag. Det innebar at jeg måtte flytte, men jeg var lykkelig. Og ikke minst, jeg hadde fast stilling. Kan vel ikke si annet enn at jeg var veldig fornøyd.

Det vanket en del spørsmål om det var 100% fast stilling jeg hadde fått. Jeg merket jeg ble litt forlegen av spørsmålet, men måtte ærlig si at nei, det er bare 75%. Hvorfor føltes det som et nederlag? Det er da en stor stilling?
I løpet av det siste året har det vært mange diskusjoner rundt arbeidstid og at nyutdannede og unge ønsker seg 100% stillinger, ikke 75% eller mindre. Jeg var en av de som slo et slag for flere 100% stillinger for nyutdannede under studietiden. Og nå, ett år senere ser jeg meg ganske fornøyd med 75%. Det føltes som at jeg motsa meg selv. Så dypt engasjert som jeg hadde vært, også nøyde jeg meg med en redusert stilling? Ikke rart jeg følte spørsmålet over, som et nederlag.

Jeg fant ut at grunnen til at jeg var fornøyd, var pga jeg hadde et ønske om et liv ved siden av arbeidet. I en full stilling arbeider man fem dager i uka, tredelt turnus (dvs dag, kveld og natt.) og tredje hver helg. Da er det ikke mange fridager igjen å ta av. Nå, i 75% stilling jobber jeg sjeldent mer enn fire ganger per uke, litt lengre friperioder og tredje hver helg. Det er mer enn nok. En stressende og krevende arbeidsdag krever sitt. Noen vil kanskje kalle meg lat, kanskje si at jeg har dårlig arbeidsmoral.
Jeg ønsker å påpeke at det ikke har noe med denne saken å gjøre. Jeg har funnet ut at hvis jeg skal klare å være i dette yrket til den dagen jeg går av med pensjon, må jeg jobbe i redusert stilling. Det er vel en ærlig sak.

Så på grunn av siste årenes mas om fulle stillinger, og at sykepleiere ikke skal jobbe ufrivillig deltid, har det blitt tabu for de som ønsker å jobbe redusert, å si at de trives med det.
Klart, ufrivillig deltid er ikke ønskelig. Men det er allikevel så mange som ønsker dette frivillig,  og som ikke får en stemme i denne saken.

Jeg trives med deltid, gjør du?

Og har du fått med deg lovendringen fra nyttår, om at sykepleiere som har jobbet utover stillingsprosenten i tolv måneder kan kreve økt stilling? Artikkel fra bladet Sykepleien om saken kan leses her

#sykepleier #faststilling #arbeid #stoltsykepleier #nyutdannet