En nattevakt på sengekanten

Det er påske. Livet utenfor sykehuset er rolig, folk haster ikke avgårde i gatene. Folk har tatt pause. Ferierer med sine nærmeste på fjellet. Det er rolig på dagtid, stille på natten. Bare byens lys blinker i måneskinnet. 

Å arbeide netter er ganske annerledes enn å arbeide ellers på døgnet. Pasientene har andre bekymringer og min jobb går mest ut på å trygge pasientene, skape tillit, slik at pasientene får sove godt også denne natta. Det er stille i korridoren, ingen travle føtter som haster avgårde. Bare en jevn lyd fra ventilasjonsanlegget og sove-lyder fyller korridoren.

En pasient er urolig, får ikke sove. Det blir for mange tanker. Jeg setter meg ned hos pasienten, for denne natta har jeg faktisk tid til å sitte. Tid til å gjøre det jeg synes er viktigst av alt. Tid til å lytte.
Pasienten er alvorlig syk, en uhelbredelig sykdom. Pasienten vet det og har forsonet seg med det til en viss grad. Men tankene kommer allikevel, angsten for å være alene er der uansett. Jeg satt meg på sengekanten, strøk pasienten på ryggen og trygget.
Pasienten ønsket å starte en samtale, vi snakket om løst og fast, pasientens liv og litt om mitt. Jeg ble sittende der inne, slik, i én time. Vi pratet ikke hele tiden, i lange stunder kunne vi bare sitte der og stirre ut i natten. Stirre på lysene fra byen under oss. Stirre på det bekymringsløse livet utenfor, som pasienten min så gjerne hadde ønsket seg, men ikke fikk. Derfor var min jobb der og da, så viktig, for å kunne skape trygghet i det livet som var, være en lytter og en bauta når livet ikke ble som det ble.
Det gikk opp for meg hvor utrolig viktig den delen av jobben vår er, men hvor liten tid vi vanligvis har til den. Det blir ikke satt av tid til slike stunder, men man gjør det hvis man har tid. HVIS man har tid. I mitt tilfelle er det svært sjeldent. Det fokuseres så mye på dette under utdanningen og det er flott. Men det er fortvilende å tenke på at mine pasienter føler seg utrygge fordi jeg ikke har tid til å sette meg ned hos dem.
Jeg spør:    Driver vi virkelig helhetlig sykepleie når vi ikke har tid til slikt? 


Den mellommenneskelige relasjonen er sterkere enn vi tror, og sjeldent har jeg tenkt over, etter ferdig utdanning, hvor utrolig viktig den er. I vår travle hverdag er det ekstremt viktig at vi ikke glemmer viktigheten av akkurat slike stunder. Det gjør noe med deg som sykepleier, og det gjør ekstremt mye for pasientene våre.  

 

En nattevaktskildring

Jeg har skrevet noen generelle innlegg om nattevakter. Det har blitt etterspurt et innlegg om hvordan jeg synes det er å arbeide natt. Her kommer det!

 Personlig synes jeg det er ålreit å jobbe netter. Det er stille og alt går i et roligere tempo. Nå er jeg et skikkelig ordentlig B-menneske, noe jeg er ganske sikker på er en stor fordel.
Å starte på jobb i ni-ti-tiden er etter min mening ganske deilig. Da har jeg fått hele dagen til å sove lenge, gjøre husarbeid, spise middag og ha en rolig ettermiddag/kveld med samboeren. Da er alle mine sosiale parametre fylt opp og klar til å brukes opp i løpet av natta. En nattevakt er vanligvis litt lenger enn en normal dagvakt. I mitt tilfelle er den på ti timer. Det høres nok mye ut, det synes jeg også at det var i starten. Men når klokka runder midnatt, går tida så fort at du knapt rekker å knipse med fingrene før klokka er syv. Slik føles det.
Det aller beste med å jobbe natt, er den ufattelig fantastiske følelsen man får i kroppen når det er tid for å overlate skiftet til dagvaktene. Jeg sitter i bilen på vei hjem, sliten og litt trøtt med en euforisk følelse av frihet. Det gjør meg lykkelig å se alle bilene som er på vei til arbeid, som står i kø, har dårlig tid og generelt stresser. I motsatt retning er jeg, med et smil om munnen, ingen kø foran meg. Kan bare tøffe hjem i eget tempo.  Deilig.

Så kommer man hjem, litt mat i kroppen før man hopper til sengs. Klokke setter jeg sjeldent på, for skal jeg på ny nattevakt, sover jeg til jeg våkner. Jeg synes både en og to netter er behagelig, og plager meg ikke nevneverdig. Men natt nummer tre kjenner jeg på kroppen at alt den helst vil i hele verden er å sove. Derfor er min grense på tre netter etter hverandre.

Her burde man sette en grense for seg selv. Jeg var åpen og ærlig om det på intervju, og det godtas veldig ofte. Arbeidsgiver er ikke interessert i at arbeidstaker skal slite seg ut. Er det en arbeidsplass med godt miljø og en god ledelse så blir det satt pris på at man sier i fra.

Hvordan synes du det er å jobbe netter?

Nattevaktshelg

I morgen kveld starter nattevaktshelga mi, og jeg kom til å tenke på Tegnehanne sin skildring av hvordan det er å jobbe netter. Hun har jobbet netter litt lengre enn meg, men allikevel kjenner jeg meg så godt igjen.

Første nattevakt er jeg alltid skikkelig gira og klar for en natts arbeid. Og derfra, går det bare nedover. Siste nattevakta er definitivt verst, øya går i kryss og kroppen har så inderlig lyst til å dra hjem å legge seg. Jeg skal ikke utbrodere så mye mer om hvordan det føles, bare les Tegnehannes skildring så skjønner du hva jeg mener.