Rus og avhengighet- sykepleiere som stjeler medisiner

Av og til kommer det opp en eller flere saker i media som omhandler sykepleiere som har blitt tatt for stjeling av narkotiske medisiner på arbeidsplassen. Har vi enda ikke gode nok rutiner for å forhindre slikt?

Jeg leste en sak i lokalavisa her jeg bor for en tid tilbake angående en sykepleier som hadde stukket hull på en morfinampulle, trekt ut morfinen og sprøytet natriumklorid tilbake i den tomme morfinampullen. Dette var gjort med flere ampuller, noe som førte til at pasientene ikke fikk morfin, men saltvann. Og sykepleieren hadde fått lurt til seg store doser morfin. Det var en tilfeldig sykepleier som oppdaget hullene i ampullene og rapporterte til ledelsen. Kan vi ikke stole på våre kollegaer?

Vi har rutiner for uthenting av A-preparater. Dobbelkontroll ved uthenting av medisinene, men man er ikke to ved administrering av medisinene. Hvem er det som kontrollerer at man faktisk gir medikamentet til pasienten og ikke stikker det i egen lomme? Ingen. Men man stoler på hverandre, man stoler på at man gjør det riktige. Og de aller aller fleste gjør det. Men hva da, når noen ikke gjør det?

Gjennom studiet og praksis har alle sykepleiere lært at vi er der for pasienten, medisiner skal ikke tukles med og riktig administrering er alfa og omega. Vi lærer om empati, mellommenneskelige relasjoner og kommunikasjon, og det forventes at man har et rent hjerte når man starter på utdanningen.
Men kan det forventes? Jeg synes ofte det er saker i media om helsepersonell som har misbrukt sin makt eller mulighet til egen vinning. Kanskje det er på tide å få et økt fokus på misbruk og konsekvenser?

På sykehus er rutiner for medisinutlevering gode, man har alltid mange folk rundt seg og det vanskeliggjør eventuell stjeling. Men hva med på sykehjem? Der man går rundt som sykepleier, alene, ingen som spør om hvordan du har det, sjefen din aner kanskje ikke hva som rører seg i hodet ditt, fordi du er altfor travel til og snakke. Da tror jeg fristelsen kan bli stor noen ganger. Noen ganger så stor at medisiner forsvinner fra medisinrommet.

Vi må ta yrket vårt på alvor og være ærlige med oss selv. Rutinene er nok ikke gode nok, men foreløpig er de så gode som det går an. Stjeling av medisiner vil nok skje i lang tid fremover. Det er ikke noe nytt. Men vi kan tenke litt på det i hverdagen. Se oss rundt, er det noen som sliter i arbeidsmiljøet? Og ved å bry oss om hverandre kan vi kanskje forhindre mange tilfeller.

Fastlegesykepleier- en ny måte å samhandle på?

Jeg kom over en artikkel i Tidsskriftet Sykepleien som handler om en ordning som nå prøves ut i  kommunen, fastlegesykepleier. Stillingen har blitt til på bakgrunn av at man ønsket bedre samhandling mellom de kommunale tjenestene og fastlegen.
Ordningen går ut på at 1-2 faste sykepleiere knyttes til hver fastlege som har listepasienter som har kommunale tjenester. Fastlegesykepleierne fungerer dermed som et bindeledd mellom fastlegen, de som arbeider i kommunehelsetjenesten. Og får med det et overordnet ansvar for samhandlingen mellom disse aktørene.


Bildet er hentet fra google.no

Nå ser man at det er absolutt nødvendig med fastlegesykepleier. Det ble avdekket flere feil i medisinlistene og flere brukere som har tatt medisiner de ikke lenger trenger å ta ble nå tatt tak i. Fastlegesykepleieren gikk regelmessig igjennom medisinlistene og fikk de oppdatert slik at brukeren ikke ble unødvendig medisinert.

Et veldig godt tiltak! Jeg har mange ganger forundret meg over hvor mye medisiner brukere av kommunale tjenester tar. Og opptil flere ganger har jeg opplevd at opptil 50 prosent av disse medisinene har blitt tatt vekk når de har blitt innlagt i sykehus. Det er mye å gjøre i hjemmesykepleien og det er nok ikke alltid så lett og være sykepleieren som må ta telefonen til fastlegen og «renske» opp i medisinlistene. Det er tidkrevende og blir dermed ikke gjort.

Foreløpig er dette bare et prøveprosjekt én plass i landet, men jeg håper virkelig  at det bevilges mer penger til slike stillinger. Vi må sette helseomsorg i et bedre system enn det vi har nå, det er det ingen tvil om.

Like legemidler- på liv og død

Jeg leste en artikkel på NRK sine nettsider, de av dere som følger meg på facebook har sikkert sett at jeg har linket til den. Hvis ikke er linken her.

Den viser at siden i fjor sommer har det blitt innrapportert 50 hendelser der pasienter har fått feil medikament. «Dette er bare toppen av isfjellet,» sies det. Ja det tror jeg også.
Det er veldig mange like legemiddelnavn og noen ganger går det  rimelig fort i svingene og feil skjer. Men da tenker jeg det er meget viktig at man melder avvik, også på seg selv hvis nødvendig. Det er bare slik man kan gjøre systemet bedre. 50 hendelser synes jeg er lite. Det må da skje flere tilfeller enn dette? MIn arbeidsgiver oppfordrer alle til å skrive avvik, det håper jeg det gjøres andre steder også.

I noen tilfeller kan forveksling av medikamenter være livsstruende, og det må unngås at det skjer. Det foreslås bedre merking av medikamentene, jeg foreslår bedre opplæring også jeg.
Som sykepleier må du lese hva som står på medikamentet og kunne vite hva noen legemidler er for. Hvis ikke skal det undersøkes, eller dobbelsjekkes først. Det skal også sies at noen leger skriver veldig utydelig på medisinarket, og jeg opplever daglig at jeg må tyde og spørre andre om hva som egentlig står. Er det en medisin jeg er usikker på venter jeg med å gi den til legen har sett på det. En regel jeg har laget for meg selv.

Også er det dette med legemidler som det står retard på. Det er andre regler for hva som kan gjøres med medikamenter som det står retard bak, de kan f.eks ikke knuses. Noen kan f.eks ikke byttes med et synonympreparat. Mange nyutdannede er ikke klar over dette og lærer dette når de starter i jobb. Her tenker jeg skolen og praksisplassene har en jobb å gjøre. Opplæring, opplæring, opplæring.

Det aller viktigste, er som jeg har sagt, å melde avvik når de skjer. Også på seg selv. Det er kun på den måten man kan lære, og det er kun på den måten at de som sitter høyere opp i systemet ser at det er noe som må tas tak i. Uten avvik tror man jo at alt er greit. Jeg har opplevd i praksis at arbeidsgiver har sagt til sine ansatte at man ikke skal melde avvik. Jeg fikk hakeslipp. Og siden har jeg vært meget nøye under utdanning og etter jeg startet i jobb, på å melde avvik. Ingen er perfekte, vi er mennesker alle sammen. Vi må alle lære av våre feil.