Når alternativ medisin er foretrukket fremfor skolemedisin. Hvordan skal helsevesenet forholde seg til dette?

Visse typer alternativ medisin har fått innpass i det tradisjonelle helsevesenet. Akupunktur er et godt eksempel på dette. Akupunktur som smertelindring under fødsel er utbredt, hvorvidt det har effekt kan ikke jeg uttale meg om, men mange mener at det gjør nettopp det. Og det er flott! De lærde strides faktisk om akupunktur faktisk virker eller om det kun er placebo. Men hva med andre typer alternativ medisin som folk prøver ut? Og hvilken rolle burde vi som helsepersonell i et tradisjonelt helsevesen innta når pasienter spør om slike alternativer? 

Som sykepleier i et akuttmottak møter jeg mange forskjellige mennesketyper. Jeg treffer også på de som ikke har tro på tradisjonell medisin eller «skolemedisin» som noen velger å kalle det. Men de har blitt sendt til akuttmottaket av sin fastlege eller pårørende. Selv mener pasienten at en time hos homøopaten vil hjelpe på pasientens plager.
Noen ganger gjør slike uttalelser meg trist. Ikke fordi at det er noe galt i å prøve noe alternativt. Men fordi de nekter å ta i mot tradisjonell behandling, som er forsket på og utprøvd gjennom haugevis av år. Pasienter med kraftig lungebetennelse som nekter å ta i mot antibiotikabehandling eller pasienter som nekter å ta i mot blodfortynnende mot en lungeemboli, har jeg overvært. Tilsynelatende alvorlige tilstander som vi som skal hjelpe vedkommende, tar ytterst seriøst.
Men når pasienten kun er opphengt i hvor mange som døde under utprøvingen av antibiotikatyper opp igjennom årene eller som tenker at sølvvann er bedre, da blir det vanskelig.

placebodefektenJeg trodde vi, det norske folk var mer opplyste enn som så. Og det gjør meg trist. Selv er jeg stor tilhenger av Gunnar Tjomlid sin blogg og boken placebodefekten har blitt lest fra perm til perm. Jeg forstår jo at det er et behov for folkeopplysning enda, når Tjomlid tilsynelatende kan leve av å forelese om viktigheten av skolemedisin og hvorfor man ikke skal «la seg lure.»

Jeg blir litt forundret og lurer på hva folk egentlig vet om f.eks. homøopati og healing? Vet folk at homøopati handler om å innta kuler med en så ultra liten bestanddel legemiddel at det kan kalles vann? Vet folk at forskning viser at homøopatiske legemidler ikke har noen effekt dog heller ingen virkningsmekanismer? 

Hva med healing? Mener folk virkelig at det at noen tenker på deg, eventuelt holder en hånd på deg skal kurere deg for smerte eller lignende?

Jeg blir lei meg når en pasient som er alvorlig syk nekter å ta i mot behandling og i samme åndedrag sier at de drar hjem på eget ansvar og ringer homøopaten sin, for det hjelper hvert fall. Har tiltroen til helsevesenet sunket så dramatisk? 

Jeg prøver å fortelle disse pasientene at den behandlingen vi kan tilby, har dokumentert effekt og vil hjelpe pasienten til å komme seg på beina igjen. Men samtidig kan jeg ikke tvinge pasienten til å ta den behandlingen vi tilbyr. Selv om vi vil fraråde de fra og ikke ta i mot behandling er det jo til syvende og sist pasienten selv som bestemmer.
Men da lurer jeg jo på hvorfor pasienten oppsøkte skolemedisinen i utgangspunktet?

homøopati

Personlig synes jeg slike situasjoner er vanskelige og pasientene oppfatter oss som belærende og lite samarbeidsvillige. Men saken er jo den at hvis alternativ medisin er det pasienten er ute etter er personen på feil sted. Og da fremstår denne pasientgrupper for meg som helsepersonell, som lite opplyste. Det er en skremmende utvikling. 

Tvangsmedisinering- til pasientens beste?

Jeg ønsker aller først å påpeke at når jeg nå snakker om tvangsmedisinering, så er det tvangsmedisinering i somatisk sykehusavdeling jeg ønsker å diskutere.
Det er heldigvis sjeldent det er snakk om tvangsmedisinering i en vanlig somatisk sykehusavdeling, men det skjer av og til. Og det er vanskelig, vanskelig å bli helt sikker på at det er nødvendig for pasientens beste. 

Noen pasienter, gjerne eldre som blir innlagt i sykehus med infeksjon blir tiltagende forvirret og uklare. Noen ganger er det infeksjonsbetinget, andre ganger har pasienten en underliggende demenssykdom.
Det er heller ikke alltid at forvirringen er så stor. Noen pasienter er lettere å realitetsorientere enn andre. For andre blir forvirringen eller syns- og hørselsforstyrrelsene så kraftige at en realitetsorientering ikke fungerer.

Jeg har sett det mange ganger, og det er nok flere sykepleiere med meg. Men når er etisk riktig å benytte tvangsmedisinering? Selv synes jeg det er et veldig vanskelig spørsmål, uten noen gode svar egentlig.
Men en infeksjonsforvirret pasient som ikke lar seg realitetsorientere har det ikke godt med seg selv. Ei heller en pasient med en demensdiagnose og en infeksjon på toppen. Bare tenk hvor redde de er, jeg har selv opplevd pasienter som har trodd at jeg som sykepleier ville de vondt. At jeg ikke ville hjelpe de, eller gi behandling.

Jeg har blitt slått, sparket og spyttet på. Men de tilfellene endte ikke med tvangsmedisinering. Pasienten fikk være i fred og roet seg.

For er det hjemmel for tvangsmedisinering når pasienten ikke utagerer når de er alene? 

Selv tenker jeg at tvangsmedisinering er siste utvei. Alle andre tiltak skal være utprøvd før man går så drastisk til verks. Det tror jeg vi alle er enige om og det  er til og med lovfestet.
Men det er også viktig å tenke på hvem det er vi gjør dette for? Er det for oss selv? For å få en bedre arbeidshverdag?  Eller er det faktisk for pasientens beste? Det burde alltid være for pasientens beste. 

Men å vurdere pasientens beste er ikke så lett. Det er en individuell vurdering. Det som er det beste for én pasient er sikkert ikke det beste for den neste pasienten. Jeg tror det er viktig å huske på akkurat det.
Man reagerer ulikt på tvangsmedisinering, for noen kan det bidra til å gjøre vondt verre, for andre hjelper det faktisk. Hvert enkelt tilfelle må vurderes uavhengi av hverandre. Hadde man klart å roet ned pasienten ved tillitsskapende atferd først hvis man hadde prøvd lenge nok? Er pasienten samtykkekompetent? Er det nødvendig helsehjelp vi gir? 
Det er alle spørsmål man burde ha besvart før man setter i gang ytterligere tiltak.

Så kan man noen gang bli hundre prosent sikker på at den hjelpen vi gir er riktig? Var det til pasientens beste? 
Jeg kan bare si at det er et vanskelig, etisk dilemma.