Helsehjelp på helsa løs

Jeg leste innlegget «Helseskadelig helsehjelp» på maddam.no etter nattevakt i dag. Jeg har også skrevet om temaet før og føler det er på tide å snakke om det igjen. Det er fortsatt mange som kan kjenne seg igjen i problemstillingen.

Man arbeider med mennesker, arbeidsdagen er uforutsigbar. Ting skjer, også i vaktskiftene som av og til gjør at man MÅ gå overtid. Når man da får beskjed gang på gang at man ikke får betalt for overtid, men må ta avspasering man ikke får mulighet til å benytte seg av føler man seg lurt.

Just before deadline - time, stress or rush concept.

Helsevesenet er presset fra før, dårlig bemannet på de fleste skift og stort arbeidspress på hver enkelt. At sykepleiere møter veggen etter et halvt år i arbeid, overrasker ikke meg. Jeg står i dette hver dag, ser problemene. Men problemstillingen burde overraske politikerne!
Sykepleiere som har angst for å komme på jobb, som gråter på skyllerommet fordi man ikke klarer å få endene til å møtes. Det enorme tidspresset man står ovenfor er umenneskelig og problemene tårner seg naturlig nok opp etter dag ut og dag inn med det samme presset. At sykefraværet er høyt i helsesektoren er ikke rart.

Helsepersonell som blir sykemeldt på grunn av utbrenthet er ikke en myte, det er dessverre en forferdelig sannhet.

Men jeg undres litt over dette med avspasering istedenfor lønn.
På en tidligere arbeidsplass jeg hadde var det slik at man ikke fikk godkjent overtid med mindre dette var planlagt med arbeidsgiver, god tid i forveien.
Er det noen som ser hvor rart det er?
Det går virkelig ikke an å planlegge når pasientene skal få en forverring. At tempoet var høyt, sykefraværet likeså gjorde ikke saken noe bedre. Hver eneste dag gikk jeg på akkord med meg selv. Jeg måtte være ferdig til klokken 15. Sånn var det bare. For overtidsbetalt fikk jeg uansett ikke. Og hvis jeg mot formodning skulle få det godkjent fikk jeg det som avspasering. Avspaseringstimer som bare samlet seg opp i banken. Ingen mulighet for å ta timene når jeg selv ønsket. Jeg ble påtvunget ufrivillig avspasering før jeg sluttet. Ingen mulighet for å påvirke hvilke dager, ergo ble ikke dagene brukt til noe fornuftig.

Her kommer feministen i meg frem. For i hvilket annet mannsdominert yrke er dette en realitet? Jeg klarer ikke se for meg en eneste mann som hadde funnet seg i å bli herset med slik. Hadde en arbeidsgiver sagt til sin mannlige ansatte at han ikke fikk lønn for overtid tror jeg det hadde blitt månelyst.
Jeg vet om bedrifter som har en policy der ansatte kan velge om de ønsker å ta ut overtid som lønn eller avspasering. Da er saken en annen, mener jeg. Det er valgfrihet. I helsevesenet har ikke alle denne valgfriheten. Hvorfor ikke? Er det fordi vi er kvinner som ikke sier ifra? Er vi for lette å herse med?

Når det er sagt så vil jeg poengtere hvor viktig og flott det er at man i år ser en økning blant antall søkere til helsefaglige utdanninger. Vi har stor bruk for dere! Men jeg vil også råde de av dere som har søkt om å være frempå, bry deg om arbeidstilværelsen din! Bry deg om lønn! Vis at dere ikke finner dere i hva som helst! Da tror jeg at vi kan få til et godt arbeidsliv med gode lønns- og arbeidsvilkår der økt bemanning, høyere lønn og kun faste stillinger blir et faktum.

 

 

Equal Pay Day 2015 – går NSF i syte-fella?

I morgen 21. Oktober arrangeres Equal Pay Day 2015 av Unio. Det viser seg nemlig at de som står i kvinnedominerte yrker arbeider gratis fra 21. oktober og ut året, hvis man sammenligner med andre yrker som har like lang utdanning. 
De har til og med fått med tegnehanne på laget, hun har tegnet en liten stripe om saken. Saken kan dere lese her.

Jeg har registrert at arrangementet skal skje og jeg har lest litt om det, men jeg har litt problemer med at NSF ikke forklarer hvorfor det er slik.  For alt er slik for en grunn. Men når de ikke velger å forklare ordentlig hvorfor, så gir NSF et inntrykk til omverdenen at sykepleiere syter.
Og det siste jeg ønsker å være med på er å syte meg til høyere lønn.
Jeg har ingen problemer med å tjene mindre enn en ingeniør, jeg har valgt dette selv og jeg trives med arbeidet.

Jeg vet det er landsmøte i NSF om en måneds tid og i den forbindelse håper jeg inderlig at NSF kan ta dette med seg videre inn i neste periode. For hva er det som er viktig for oss sykepleiere? Mann som kvinne? Jo! 
Vi skal verdsettes for det arbeidet vi gjør, der vi gjør det! NSF må bli en tydeligere organisasjon som prater mindre om historie, (Florence Nightingale og de andre pionerene kan med fordel legges litt på hylla.) og mer om de virkelige oppgavene en sykepleier kommer over. Sykdomslære, anatomi, legemiddelhåndtering etc.

equal pay day 2015

De som forvalter økonomien i dette landet kan med fordel bevege seg ut av bobla si og åpne øynene, mange ganger er mitt inntrykk at det sykepleiere gjør blir ikke lagt merke til.
NSF kunne med fordel hatt en bedre forbundsleder, som ønsker å profilere yrket på en annen måte. De varme hendene og «kallet» er borte for lengst for de fleste av oss. 
Kompetansen vi innehar må komme frem i lyset for at regjering skal forstå at høyere lønninger trengs!

Med kompetanse og kunnskap, og kun dette på bordet vil pipa få en annen låt!
At en sykepleier har høy kompetanse om anatomi og fysiologi, sykdomslære, sosiale og åndelige behov, kunnskap om krise- og livsmestring og legemiddelhåndtering er det ikke en levende sjel som snakker om. 
Og nettopp det må det snakkes om! Mye! Sykepleie er ikke et nytt yrke lenger så historien må vi kunne legge litt bak oss.
Når historie legges til grunn for høyere lønn høres det ut som syting og det virker kunnskapsløst fra NSF sin side.

NSF, organisasjonen med over 100.000 sykepleiere i ryggen må virkelig fronte saker for alle disse medlemmene, hvis ikke tror jeg flere medlemmer vil falle fra underveis.

Selv er jeg lei av å bli fremstilt som ei «syte-kjærring» og jeg ser at gode lønnsforhandlinger uteblir når historie og varme hender legges til grunn. 

Sykepleie er ikke for alle. Er du villig til å gi alt, og litt til?

Vi har rundet Juli måned og om et par uker vil de som har søkt seg inn på sykepleierstudiet få svar på om de har kommet inn eller ikke. 2015 er nok ikke noe annerledes enn andre år. Mange som søker er ikke motiverte for studiet. Dessverre.
Derfor spør jeg deg, er du villig til å gi alt, og enda litt til?

For en måned siden ble innlegget «Det er ingen menneskerett å bli sykepleier!» publisert av sykepleierstudenten Kristian. Innlegget ble delt på facebook over 5000 ganger og mange, inkludert meg selv, leste det. Han trekker frem seks gode poenger som viser hvor nære relasjoner vi har til pasientene våre. Jeg ble inspirert av innlegget og ønsker også å si noe om det.
Jeg vil gjerne si litt om hva som forventes av deg på studiet og i etterkant, og med det ønsker jeg at de som starter på sykepleierstudiet til høsten er supermotiverte. Et stort frafall er ikke ønskelig, og høye krav må settes til studentene våre hvis vi skal få dedikerte og dyktige sykepleiere fremover.

studere sykepleie

Bare det teoretiske i studiet krever mye av din tid, det kreves at man følger med på forelesninger og leser mye jevnlig selv. Pensumet er stort, naturlig nok. Det er mennesket vi snakker om. Mye undervisning er også obligatorisk, det skal trenes på øvelseslaben og repeteres. Ikke bestill sydenturen når undervisning pågår. Du har all verdens av ferie ellers når du studerer. 

Det er mye praksis. Mye. Du skal innom alle praksisfelt der sykepleie har en rolle. Fra sykehjem til psykiatri. Du vil nok finne ut av i løpet av denne tiden hvor det vil passe best for akkurat deg å arbeide senere, men ikke ta lett på noen praksisperioder. Det får du lite igjen for. Vær dedikert, hvis interesse, bruk det du har lært på forelesning og les pensum i praksisperiodene også. Gjør du ikke det vil du i verste fall ikke bestå praksis. Praksis er ingen hvilepute!

Medikamentregning er vel det faget alle gruer seg litt til. For å bestå må du ha hundre prosent rett. Ikke slurv. Les godt og regn mange oppgaver. Du skal helst regne så mange oppgaver at du helst vil kaste opp. Og da skal du regne enda litt til. Det skal sitte i ryggmargen. Det burde sitte så godt at du kan ta det kjapt i hodet eller på en kalkulator lynraskt i en akuttsituasjon. Mange tenker at de bare kan ta den på nytt hvis de ikke står. Men det er kun tre forsøk, og det er ikke kult å måtte bruke det tredje forsøket sitt.

Du må like å snakke med mennesker, et av fagene på studiet er kommunikasjon. Vær aktiv og du vil lære noen tips og triks. Faget er ikke et tullefag, du vil få bruk for det igjen og igjen og igjen. Men vær frampå i praksisperiodene i forhold til dette også, og du vil få verdifull lærdom med deg videre. Synes du det er kjipt å snakke med mennesker? Da er ikke sykepleie noe for deg.

En stor del av sykepleiefaget er teamarbeid, du skal kunne arbeide sammen med leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, andre sykepleiere, psykiatere, psykologer, hjelpepleiere/helsefagarbeidere og portører. Mange sykepleiere har en hektisk hverdag og da er det viktig at man ser hverandre. Du kan lese mer om det i mitt forrige innlegg om teamarbeid og viktigheten av det. Trives du best i din egen boble? Da finnes det mange andre ting du heller kan bli enn sykepleier.

Du vil nok oppleve ett og annet i praksisperiodene. Du vil nok se betente trykksår, alle mulige kroppsvæsker, terminale pasienter, pårørende i krise, stomier, kateter, slim, kanskje en hjertestans? Er du klar for det?
Å tømme en stomipose eller et urinkateter er også en viktig arbeidsoppgave, man ser på farge, lukt og konsistens for å avgjøre sykdom hos pasienten. Et betent trykksår vil gjøre pasienten dårlig, såret må stelles daglig for at pasienten skal bli frisk.
Pårørende til en terminal pasient skal snakkes med. Hvordan skal man håndtere en vanskelig samtale? Her kommer lærdommen fra faget kommunikasjon godt med.

Også vil jeg poengtere dette med turnus. Alt for mange som får en bachelorgrad i hånden er overbevist om at de skal klare å få en 8-16 jobb rett etter endt utdanning. Urealistiske forventninger. Det er få dagjobber som sykepleier og turnusarbeid er forventet. Det medfører dag-,kveld- og nattarbeid hele uken, uansett om det er helligdag eller ikke. Og selvfølgelig hver tredje helg. Er du klar for å gi litt slipp på friheten? Er det greit for deg å arbeide en julaften når du helst skulle reist hjem til familien? Sjansen for at det blir en høytid alene er tilstede. Sjansen for lite søvn mellom en kvelds- og dagvakt etter hverandre er også tilstede. Men det er sånn det er å arbeide turnus. Og er du motivert vil du se gleden av å arbeide til ugunstige tider, for det medfører fri i andre perioder igjen.

Etter endt utdanning venter et krevende første år i arbeid som sykepleier. Forvent en bratt læringskurve og vær på! Les deg opp jevnlig. Å tilegne seg ny kunnskap så lenge man er sykepleier er livsviktig! Det kommer nye retningslinjer og nye behandligsmetoder hele tiden, les deg opp og hold deg oppdatert. Det får du mye igjen for. Vi skal alltid arbeide kunnskapsbasert!

Dette er de kravene og forventningene jeg har til høstens sykepleierstudenter. Jeg forventer at dere er motiverte og at sykepleieryrket er noe dere virkelig ønsker. Arbeidet vi gjør er livsviktig for våre pasienter og det nytter ikke å hvile på lauvbæra.
Det aller meste kan læres, men motivasjonen må dere selv stå for. Ingen motivasjon, ingen lærdom.

Hvis dere kan svare ja på flere av punktene ovenfor er dere nok klare for det som venter. Vær med og gi samfunnet dedikerte sykepleiere i fremtiden som alltid vil det beste for pasienten. 
Hvis noen av dere rynket litt på nesa når dere leste innlegget, finn noe annet å utdanne dere til. 

 

– Hilsen en tydelig, modig og stolt sykepleier

 

Mastersyke- et sykepleiefenomen

Til stadighet leser jeg om «mastersyken» som overtar sykepleieryrket. «Vi trenger flere hender, ikke flere hoder» har jeg lest. Jeg er overrasket, overrasket over negativiteten rundt høyere utdanning. Hvorfor så mye negativitet?

Jeg har alltid vært opptatt av høyere utdanning, så jeg ble mildt sagt overrasket når det gikk opp for meg at mange sykepleiere synes det er unødvendig med en mastergrad.
«Vi må slutte å tenke lønn» har jeg hørt bli sagt.
Jeg tenker ikke nødvendigvis lønn når jeg sier at jeg skal ha master. Jeg tenker flere muligheter i arbeidslivet, større forutsetninger for god kvalitet i mitt arbeid, og bedre forutsetninger for å arbeide kunnskapsbasert.

En mastergrad handler ikke om at flere skal sitte bak et skrivebord, eller at flere nødvendigvis må forske. Men det gir oss muligheten. Det er en vesentlig forskjell. Selv om man får en master i anestesisykepleie, er sjansen fortsatt relativt stor for at den sykepleieren fortsatt vil arbeide «på gulvet» i etterkant.
For det er nettopp der de fleste sykepleiere trives best.

Karriere
På grunn av all negativiteten rundt denne påståtte «mastersyken» så føler jeg meg som et utskudd.
Et utskudd som tok sykepleierutdanningen for morroskyld. Jeg har blitt spurt om hvorfor jeg ble sykepleier, når jeg uansett skal ta en masterutdanning. Vel, svaret er enkelt det. Jeg ble sykepleier fordi det er et interessant yrke som jeg trives godt i, og en master vil føre meg videre inn i yrket og vil gi meg flere muligheter i yrkeslivet.
Det må være lov å ha drømmer og et ønske om en karriere selv om man «bare» er sykepleier?

Kvalitetssikring av yrkesutøvelsen
En mastergrad i sykepleie er ikke negativt! Det det handler om er at man ønsker at flere skal arbeide kunnskapsbasert, og det lærer man når man tar en mastergrad. Vi arbeider i et pasientnært yrke, et yrke som stadig er i endring. Kan man arbeide kunnskapsbasert har man også større forutsetninger for å oppsøke ny kunnskap.

En mastergrad bidrar til en kvalitetssikring av yrkesutøvelsen vår! Er det negativt? 
De som mener master er unødvendig må nok svelge stoltheten sin og innse at erfaringsbasert kunnskap er ikke nødvendigvis den beste formen for kunnskap.

Andre yrkesgrupper
Jeg har mange venner og bekjente med høyere utdanning. Og de aller fleste har andre yrker enn meg selv.
Der i blant: lærer, ingeniør, grafisk designer, statsviter og mediautvikler. Alle innenfor nevnte kategorier har femårig utdanning. Ingen som stiller spørsmålstegn ved det. Nettopp fordi det er helt normalt. Flere av nevnte yrkesgrupper må ha det for i det hele tatt få seg arbeid.
Det er flust av arbeid for sykepleiere. Men vi kan ikke alle være generalister. Og som vi alle vet, helsevesenet vil bli mer og mer spesialisert i tiden fremover.
Så hvorfor skal vi ikke ta i mot masterutdanninger med åpne armer, når det egentlig bare har fordeler? Man ser jo at det har en positiv virkning på andre yrker, så hvorfor ikke vårt eget?  Jeg stiller meg undrende til det hele.

mastersyke 2
Mastergrad- nytt fenomen innenfor sykepleie
Det er kun innenfor sykepleie at en mastergrad ses på som noe negativt. Det er en merkelig utvikling. Ønsker vi ikke det beste for våre pasienter?
Man vet at en sykepleier med mastergrad har større forutsetninger for å oppsøke riktig kunnskap, på rett sted. Nettopp fordi man selv har arbeidet med en masteroppgave, er man mer kildekritisk og man evner å sortere god og dårlig informasjon.
Helsevesenet får nye retningslinjer til stadighet. Disse må oppsøkes. Jo flinkere man er til å oppsøke slik informasjon, jo bedre kvalitet blir det i arbeidet som gjøres pasientnært.

Når det er sagt, må jeg understreke at mastergrad innenfor sykepleierfaget er enda et nytt fenomen. Gi det litt tid, og det vil gå opp for de fleste at det er en nødvendighet. Skal sykepleieryrket fremmes som et yrke man kan vokse i, denne utviklingen skje. Vi rekrutterer ikke flere til yrket ved å være negative til masterutdanning.
Kanskje  kan vi bli pionerer innenfor sykepleierforskning.
Eller kanskje sykepleiere kan få større slagkraft ved politiske eller organisatoriske spørsmål.
Det er vel det vi ønsker, er det ikke? Og tenk så gøy det hadde vært! Jeg blir ihvertfall fra meg av begeistring når jeg tenker tanken.

florence nightFlorence Nightingale var en stor pioner.
Hvem blir den neste?


Pasienter krever god kvalitet i pleien
Jeg sier ikke at det er nødvendig at alle sykepleiere tar en mastergrad, men ikke svartmal de som faktisk gjør det.
Jeg tror ikke det vil føre til at flere sitter bak et skrivebord, jeg tror det vil føre til flere dyktige mennesker på gulvet. Og det er jo det vi trenger i helsevesenet.

Og våre pasienter krever god kvalitet.

Ungdommer i fremtiden, blir ikke sykepleiere

I Tidsskriftet Sykepleien for snart to uker siden var denne artikkelen på trykk; Jenter kommer og jenter går.  Her belyses lønnssituasjonen for dagens sykepleiere og settes opp mot «menn i industrien» med like lang utdanning. En «mann i industrien»  tjener 150.000 kroner mer enn en sykepleier. Verdsettes ikke sykepleieryrket nok?


Illustrasjonsfoto, hentet fra Google. 

Sykepleiere er hardtarbeidende mennesker som finner seg i turnusarbeid, pasienter som klager og lav lønn. Er det en av de tingene jeg virkelig ikke finner meg i, så er det lav lønn. Slik som jeg ser det, er det ingen fordeler med å bli sykepleier, sett fra et overfladisk nivå. Vi har like lang utdanning som ingeniører etter tre år, og allikevel spriker lønnsnivået. Det ligger nok mer til grunn enn bare tre års høyere utdanning, ingeniører har helt andre arbeidsoppgaver, en helt annen generell standard i samfunnet og en super fagforening. Ingeniører har aldri hatt lav lønn, de har tronet på toppen i årevis allerede. Sykepleieryrket har alltid vært et kvinnedominert yrke og som alle vet var det ikke de som hadde best råd for 50 år siden heller.

Det er tid for handling. Skal det rekrutteres flere til sykepleieryrket må det gjøres noe med lønnen. Det er spådd en eldrebølge i 2020, innen den tid må vi ha veldig mange flere sykepleiere. Så mange at det må et mirakel til for at det skal gå. Jenter som velger utdanning nå i dag er mer lønnsbevisste enn det de var for bare 20 år siden. Selv var jeg veldig opptatt av lønn før jeg valgte utdanning, men valgte likevel etter hjertet. Nå  jeg ha videreutdanning for å komme meg dit jeg vil, lønnsmessig. For jeg ønsker å møte fremtiden med god råd, og en følelse av frihet. Uansett hvor mye man vrir og vender på det, så er det til syvende og sist penger som står i veien for lykke. Sånn har det blitt.

Lønn og status henger nøye sammen. Ingeniører har høy status i samfunnet, ergo høy lønn. Sykepleier er ikke et statusyrke, dessverre. Hvorfor skal ikke jeg som sykepleier få føle på kroppen at jeg har et yrke som betyr noe for samfunnet? I mine øyne er det å være sykepleier, status. Jeg gjør jobben veldig mange ikke takler, jeg står ved sengen til en døende, jeg renser sår, trøster pårørende og pasienter, og er pasientens støttepillar når det trengs. Hvorfor skal jeg som behandler ingeniørene når de er syke, ikke få noe tilbake når jeg har klart å stable de på beina etter et sykehusopphold? Alt jeg får er et klapp på skulderen og et «takk for hjelpen.» Jeg skulle gjerne sett at den jobben jeg gjør blir satt mer pris på, og et lønnsløft hadde vært på sin plass.

Er det ikke status å være medmenneskelig og «pasientens advokat?» 

Sykepleieryrket er en profesjonsutdanning, jeg har en autorisasjon som sier at jeg kan utøve den jobben jeg gjør. Burde ikke det veie tyngre enn et vitnemål med gode karakterer? Det må bli større fokus på profesjonsutdanninger med lav lønn. Vi må tørre å si akkurat det vi mener. For gjør vi det ikke nå, blir det aldri noe av.

Hvis jeg mot alle odds ikke får startet med en videreutdanning/spesialisering kommer jeg til å finne meg noe annet å gjøre. Dessverre.

#utdanning #lønn #status #sykepleier #ungdom

Har du en meningsfull arbeidshverdag, hver dag?

Tegnehanne hadde et innlegg på Lørdag, «en revurdering av sykepleieryrket». Jeg fikk den tilsendt på facebook og leste den når jeg kom hjem fra jobb. Sliten og trøtt som jeg var, endte det med en tåre i øyekroken etterpå.

Når jeg startet å lese, merket jeg at jeg ble provosert. Enda er det mennesker som ikke forstår at sykepleieryrket er så mye mer enn å «vaske rumper.» Hva er det med sykepleieryrket som folk ikke forstår? Er det virkelig så vanskelig og skjønne hva en sykepleier gjør?
Jeg har opplevd det selv, å bli spurt om hva en sykepleier egentlig driver med. «Er det bare stell og sånt eller?» Den har jeg hørt mange ganger. Når jeg forteller at jeg gjør så mye mer enn det, og legger fram en arbeidsdag for de, får de store øyer og kommer kanskje med en uttalelse om at det hørtes mye og krevende ut. Flott at du skjønner at arbeidsdagen min er krevende. Men jeg synes det er litt nedlatende å anta at en sykepleier bare «vasker rumper.» Naivt.

Tegnehanne har satt seg opp en liste over fordeler og ulemper. Noe lignende gjorde også jeg når jeg studerte. Og ja det er ulemper, men har man litt empati og medfølelse så klarer man å se hele bildet. For det er så mye mer enn tømming av kateterposer, innleggelses av venefloner, stell, mat, smertestillende og respirasjonsfrekvens. Dette er ting som må gjøres. Resultatet man sitter igjen med er en frisk pasient, som har gjennomgått noen personlige triumfer underveis. Og det er disse triumfene, små gledene om du vil, som er viktige å holde fokus på.  Det er disse stundene som rører meg dypt inn i hjerterota.

En takknemlig og fornøyd pasient, skaper en stolt sykepleier.

Sykepleierene er deres bauta når de har det som verst, deres advokat inn til legen. Vi sloss for de, for at de skal ha best mulig utgangspunkt når de reiser hjem, og best mulig tilbud i hjemmet. Og når man ser at det går veien, da er jeg lykkelig. Lykkelig over at jeg valgte dette yrket. At jeg kan være med å bidra.

Det er ikke alltid det er slik, noen dager er triste og tunge også. Men det skal ikke mer til enn en liten positiv ting før hele arbeidsdagen min føles mye bedre.

Derfor er jeg sykepleier, ikke på grunn av lønn eller arbeidstid, men fordi det gir meg som menneske den ekstra gode følelsen av å gjøre noe verdifullt for andre. Jeg gjør noe meningsfullt for andre, hver eneste dag på jobb jeg. Gjør du?