Korridorpasient eller pasient på feil avdeling? Hva er mest pasientsikkert?

I det siste har det vært en del saker i media om korridorpasienter og pasienter som har havnet på feil avdeling i forhold til sykdom og i verste fall dødd, på grunn av mangelfull oppfølging av riktig, kompetent personell. Dette er det ultimate skrekk-scenarioet. Det skal bare ikke skje. Pasientsikkerheten er truet. 

Både faglig og politisk har vi som mål at pasienter ikke skal ligge på korridor, men sykehusene måles ut i fra beleggsprosent. Så et fullt sykehus er positivt, det er størst produktivitet slik. Men korridorpasienter vil ingen avdelinger egentlig ha. Pasienter blir da noen ganger flyttet til andre avdelinger slik at de får et rom fremfor å beholde de på korridor på den egentlige avdelingen.
Selv har jeg gjort dette mange ganger og det er et system for at disse pasientene som flyttes rundt på andre avdelinger skal få riktig oppfølging. De blir lagt på andre avdelinger som «satellittpasienter.» Flyttes de til en annen avdeling på den måten, vil den eksisterende avdelingen fortsatt ha pasienten på sin liste, som igjen vil føre til at pasienten får riktig oppfølging.

Men som alle andre systemer så kan dette også svikte. Og det er beklagelig. Det er ikke lenge siden jeg leste om et slik avvik i lokalavisen. Det endte med døden. Dessverre.

Til hvilken pris skal pasienter flyttes rundt på andre avdelinger? Er det muligens bedre å ha en eller to korridorpasienter? 

En ting er oppfølging pasienten får av lege, men oppfølgingen av sykepleier er heller ikke god. Vi har forskjellig kunnskap på forskjellige avdelinger. En sykepleier på en gastroavdeling er ikke god på riktig behandling av thoraxdren og vise versa.

Jeg har selv blitt stående i situasjoner med pasienter som har en helt annen problemstilling enn det jeg til vanlig arbeider med. Man lærer jo, man oppsøker lærdom, ringer og spør, slår opp i kvalitetshåndboken, men det tar tid. Hadde pasienten blitt lagt på riktig avdeling i utgangspunktet så hadde man spart seg for tid og unødvendig stress for pasienten.

Nå i dag arbeider jeg i et akuttmottak. Nå sitter jeg i andre enden. Enden som bestemmer hvilken avdeling pasienten skal ligge på.
Min oppgave er å ringe og melde pasienten til avdelingen. Ofte får jeg beskjed av sykepleier i andre enden om at «det er fullt, vi har bare korridorplasser igjen.» «Eller, nei vi har ikke plass.» 
Det setter meg i en ubehagelig situasjon. Jeg som er der med pasienten i en alvorlig og kritisk fase ser at pasienten trenger plass på riktig avdeling, med riktig og kompetent oppfølging. Jeg snakker med lege i akuttmottaket, får beskjed om at pasienten  til den avdelingen, det må de bare fikse. Utfallet blir ofte sure miner, dessverre. Og jeg bruker unødig mye tid i telefonen, som jeg heller ville brukt hos pasienten.
Systemet er ikke optimalt.

Men hovedfokuset når man fordeler pasientene på de forskjellige avdelingen må være pasientsikkerhet. Pasienten skal føle seg trygg og ivaretatt uansett hvor de oppholder seg. Selv tenker jeg at det er bedre med en eller to på korridor fremfor at pasienten blir liggende på feil avdeling, uten riktig oppfølging.

Så har man jo pasienter som ikke vil legges inn på sykehus med mindre de får rom. Jeg har hørt flere si at «må jeg ligge på korridor så reiser jeg hjem.» Noen ganger tror jeg at pasienten selv har skyld i at de flyttes til andre avdelinger. Vi, meg inkludert, lar oss føye av slike «trusler.» Vi vil gjøre alle til lags, alle skal få gode erfaringer fra det norske helsevesen.
Jeg skjønner meget godt at å ligge på korridor ikke er optimalt, men hvis pasienten visste at det var på grunn av pasientsikkerhet. Og for at pasienten skal få den beste oppfølgingen så er dette nødvendig. Ville det hjulpet? Jeg tror ikke alle pasienter har tenkt i de baner.

Korridorpasienter har nok kommet for å bli, om ikke for alltid så hvert fall for lang tid fremover. Men pasienter på feil avdeling, skal og bør unngås. Riktig avdeling, riktig oppfølging. 


Så kan det jo selvfølgelig diskuteres hvor pasientsikkert det er med korridorpasienter også, men det får bli en annen gang.

Det gode teamarbeidet

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er forkjemper for et godt teamarbeid i helsesektoren. Jeg har sett i uttallige situasjoner hvor ekstremt viktig det er og hvor utrolig mye bedre hjelp pasientene våre får når alle jobber sammen.

Det har vært et fokus på at sykepleiere og leger må bli flinkere til å arbeide sammen i helsevesenet, i media den siste tiden.
Vi trener masse på godt teamarbeid med kolleger med samme bakgrunn. Men det må mer trening til på tvers av utdanning. Det nytter ikke at leger trener på teamarbeid seg imellom og sykepleiere for seg når det i svært få tilfeller kun er sykepleiere eller kun leger i en akuttsituasjon rundt en pasient.

Med tverrfaglige teamøvelser vil legene få en bedre forståelse av sykepleiernes ansvarsområder og kunnskap og sykepleierne vil få en bedre forståelse av en leges ansvar. Og det vil også sette fokus på viktigheten av riktig og konkret kommunikasjon mellom profesjonene. For det er vel en kjensgjerning at sykepleiere og leger ikke alltid har like kommunikasjonsferdigheter.

I Tidsskriftet sykepleier i dag står det om at sykepleierstudenter og legestudenter trener på å arbeide i team. Kjempeflott! Og ikke et sekund for tidlig.

Vi kan ikke godta at dårlig teamarbeid og kommunikasjon skal gå på bekostning av pasientens behandling. Og det er veldig bra at dette gjøres allerede på skolebenken. Når de endelig skal ut i arbeidslivet så skal ikke alle arbeide i ett akuttmottak, eller ved en annen akuttavdeling og da hjelper det å ha disse verktøyene fra tidligere.

samarbeid

Også vil jeg bare si at det synes ekstremt godt både når teamarbeid ikke eksisterer og når teamarbeid fungerer ekstremt godt. Når det fungerer så er det veldig gøy å arbeide med hverandre, og man blir stolt av teamets innsats i etterkant.

Vi har ingenting å tape på å bli flinkere til å samhandle med hverandre.  Bedre samhandling fører til økt selvtillit og et bedre arbeidsmiljø, det er jeg overbevist om!

 

Tvangsmedisinering- til pasientens beste?

Jeg ønsker aller først å påpeke at når jeg nå snakker om tvangsmedisinering, så er det tvangsmedisinering i somatisk sykehusavdeling jeg ønsker å diskutere.
Det er heldigvis sjeldent det er snakk om tvangsmedisinering i en vanlig somatisk sykehusavdeling, men det skjer av og til. Og det er vanskelig, vanskelig å bli helt sikker på at det er nødvendig for pasientens beste. 

Noen pasienter, gjerne eldre som blir innlagt i sykehus med infeksjon blir tiltagende forvirret og uklare. Noen ganger er det infeksjonsbetinget, andre ganger har pasienten en underliggende demenssykdom.
Det er heller ikke alltid at forvirringen er så stor. Noen pasienter er lettere å realitetsorientere enn andre. For andre blir forvirringen eller syns- og hørselsforstyrrelsene så kraftige at en realitetsorientering ikke fungerer.

Jeg har sett det mange ganger, og det er nok flere sykepleiere med meg. Men når er etisk riktig å benytte tvangsmedisinering? Selv synes jeg det er et veldig vanskelig spørsmål, uten noen gode svar egentlig.
Men en infeksjonsforvirret pasient som ikke lar seg realitetsorientere har det ikke godt med seg selv. Ei heller en pasient med en demensdiagnose og en infeksjon på toppen. Bare tenk hvor redde de er, jeg har selv opplevd pasienter som har trodd at jeg som sykepleier ville de vondt. At jeg ikke ville hjelpe de, eller gi behandling.

Jeg har blitt slått, sparket og spyttet på. Men de tilfellene endte ikke med tvangsmedisinering. Pasienten fikk være i fred og roet seg.

For er det hjemmel for tvangsmedisinering når pasienten ikke utagerer når de er alene? 

Selv tenker jeg at tvangsmedisinering er siste utvei. Alle andre tiltak skal være utprøvd før man går så drastisk til verks. Det tror jeg vi alle er enige om og det  er til og med lovfestet.
Men det er også viktig å tenke på hvem det er vi gjør dette for? Er det for oss selv? For å få en bedre arbeidshverdag?  Eller er det faktisk for pasientens beste? Det burde alltid være for pasientens beste. 

Men å vurdere pasientens beste er ikke så lett. Det er en individuell vurdering. Det som er det beste for én pasient er sikkert ikke det beste for den neste pasienten. Jeg tror det er viktig å huske på akkurat det.
Man reagerer ulikt på tvangsmedisinering, for noen kan det bidra til å gjøre vondt verre, for andre hjelper det faktisk. Hvert enkelt tilfelle må vurderes uavhengi av hverandre. Hadde man klart å roet ned pasienten ved tillitsskapende atferd først hvis man hadde prøvd lenge nok? Er pasienten samtykkekompetent? Er det nødvendig helsehjelp vi gir? 
Det er alle spørsmål man burde ha besvart før man setter i gang ytterligere tiltak.

Så kan man noen gang bli hundre prosent sikker på at den hjelpen vi gir er riktig? Var det til pasientens beste? 
Jeg kan bare si at det er et vanskelig, etisk dilemma. 

Institusjoner driver rovdrift på helsepersonell

Dårlig bemanning i helsevesenet er ikke et nytt fenomen. Et raskt googlesøk beviser det. Det drives rovdrift på helsepersonell i hele landet. Det er uholdbart.
Alle i helsevesenet opplever det, være seg hjelpepleiere, leger og sykepleiere. Vi møter trofast opp på jobb og blir møtt med alt for mange pasienter kontra personell. Det skjer kanskje ikke hver eneste dag, men alle vil oppleve, eller har opplevd det en eller annen gang. 

Det er en stor fortvilelse for alle parter som er involvert i en slik situasjon. Legene har for mye arbeid per person og lange dager som igjen kan føre til dårlig pasientbehandling. Sykepleiere rekker ikke over alle sykepleieprosedyrene og rapportskrivingen i løpet av sin arbeidsdag, og hjelpepleierne løper som noen strikkballer for å hjelpe pasientene i stell eller lignende. Jeg opplever og ser det nesten daglig.

Dårlig bemanning vil føre til feil, det vil føre til at pasientenes sikkerhet settes på prøve. Vi strekker oss langt i vårt arbeid, og det er når det stormer som verst at uhellene skjer. Pasienter som faller eller blir feilmedisinert. Stikkskader på grunn av stress. Et raskt søk i google viser at feilmedisinering og dårlig kvalitet på pleien er normalt. Det er ikke før det skjer graverende feil at problemene tas tak i.

Ledelsene rundt om på landets institusjoner sliter med å få bemannet opp alle vaktene. Mange er sykemeldte, det er vanskelig å få tak i noen som vil arbeide ekstravakter. Og alle vet at med bare én mindre person på vakt, blir vaktene tyngre for alle. Og det igjen fører til at flere blir slitne, og i verste fall sykemelder seg. En skikkelig ond sirkel som er ekstremt vanskelig å komme ut av.

Det er ikke rart det er så mange sykemeldinger i det norske helsevesenet. Og det er heller ikke så rart at de aller fleste er kvinner. Mest fordi 90% av de som arbeider i helsevesenet er kvinner. Og vi setter ofte ned foten litt i seneste laget. Vi sier ikke i fra før vi er utslitte, lederne våre ser det ikke før sykemeldingene ramler inn. Hvorfor ikke?  Fordi vi står i stresset helt til vi ikke takler det mer. Og da er det full stopp. Det er denne onde sirkelen, som nevnt ovenfor.
Men ansvaret for en bedre arbeidshverdag er et felles ansvar. Vi som arbeidstakere må gå i oss selv og bli flinkere å si i fra  om arbeidstilværelsen, gjerne daglig. Har dagen vært uholdbar, fortell ledelsen om det med en gang istedenfor å prate med kollegaer i korridorene.
Og ledelsen må bli flinkere til å ha en åpen dialog med sine ansatte, gjerne daglig.
De må bli bedre lyttere, mindre prating og mer handling.
Ledelsen må møte sine ansatte med en åpen holdning. Ikke glem at det er de under dere som går i stresset, som kjenner det på kroppen. Noen ledere er flinke til å være der tingene skjer sammen med sine ansatte, men det er også de som ikke er like gode på akkurat dette.

Jeg har selv opplevd å ha ansvar for ti pasienter. Medisinutlevering, sykepleieprosedyrer, stell og mobilisering er noe av mitt ansvar. Pårørende som har spørsmål de ønsker svar på og telefoner som ringer. Ofte føler jeg meg direkte dum, fordi jeg ikke har mulighet til å gi gode svar på spørsmålene. Og jeg føler meg utilstrekkelig ovenfor pasientene mine.
Det er ikke greit.

utbrent

Jeg vet det er vanskelig å få tak i flere hender i dagens helsevesen. Og det er flust av forslag til endringer, deriblant verneplikt innenfor helsesektoren. Det er et forslag, men ikke et veldig godt et spør du meg. Men det er en desperat handling fra personer som aldri har satt en fot innenfor helsevesenets mange institusjoner.
Hvis endringene i arbeidsmiljøloven blir vedtatt frykter jeg større rovdrift på helsepersonell. Lettere å arbeide overtid og igjen dårligere kvalitet på pleien som gis. Det kan ikke godtas.
For mitt vedkommende er det nok nå. Jeg orker ikke å bli nedringt om vakter, jeg orker ikke å slite meg ut i en jobb jeg skal ha i 35 (!) år til.

Men jeg har også forståelse for at kabalen om penger og bemanning ikke er enkel. Og ledelsene rundt om på de forskjellige institusjonene får en viss sum penger de skal drive for. Det inkluderer også lønningene våre. Problemet er ikke nødvendigvis hos min, eller din sjef. Nei, problemet sitter definitivt høyere opp i systemet enn som så.
Og her skulle jeg virkelig ønske at de som sitter på pengesekken kan komme seg ut på institusjonene, se med egne øyne hva som foregår.
Jeg vil at de skal se den vanvittige rovdriften som drives på helsepersonell.

Kanskje de får opp øynene.. kanskje.

For rovdrift er det, definitivt.