Glasstaket- vanskeligere for kvinnelige ledere i helsevesenet?

Vi lever i et likestilt samfunn der både kvinner og menn er ansatt i lederstillinger. Men allikevel kan det se ut som at det er tøffere for kvinnelige ledere kontra mannlige ledere. Hvorfor?

Jeg leste en undersøkelse som var blitt gjort blant norske studenter der de fikk presentert en case med en kvinnelig og en mannlig leder. Studentene ble delt i to grupper, der den ene skulle vurdere den mannlige lederen og den andre den kvinnelige lederen.

Resultatet er oppsiktsvekkende.

Studentene vurderte den mannlige lederen som en bedre leder enn kvinnen, til tross for at den eneste forskjellen var navn og kjønn. Mer om studien kan du lese her.

I helsevesenet er det en overvekt av kvinnelige ledere, men det er også menn i lederroller her. Er det virkelig slik at vi syns at våre kvinnelige ledere gjør en dårligere jobb?
Det er ikke lett å være leder i helsevesenet i utgangspunktet. Mye å ta hensyn til og mange krav som skal oppfylles.
Jeg tror at kvinnelige ledere får et dårligere rykte fordi de må ta upopulære avgjørelser som ikke samsvarer med de verdiene samfunnet mener at kvinner skal inneha. Empati og omsorg. Mens for mannlige ledere som tar samme upopulære avgjørelser blir det annerledes da stereotypen er at en mann er handlekraftig og tar en naturlig lederrolle.

Vi snakker om «glasstaket,» en usynlig barriere som gjør det vanskelig for kvinner å nå opp i næringslivet. 

Jeg tror det er på tide å gå i oss selv. Det er mange dyktige kvinner der ute som gjør sitt ytterste for å bli en god leder. At stereotypier skal styre er gammeldags. Empati og lederskap kan også kombineres, og dette har jeg selv sett i helsevesenet. Men det er vanskelig å ta hensyn til alt og alle, det fungerer ikke slik. Våre kvinnelige ledere må være tøffe i sin jobb, at de da skal møtes med motstand er ikke riktig.
Jeg har hørt om flere kvinnelige ledere i helsevesenet som har fått et dårlig rykte. Ikke fordi de ikke gjør jobben sin, for det gjør de. Men fordi de ikke viser nok omsorg ovenfor sine ansatte. Kan dette virkelig kreves av en leder? Klart man skal vise omsorg, men i hvilken grad? Det er andre hensyn som også må tas, f.eks budsjett, arbeidstidsfordeling etc. Som igjen gjør at man må ta upopulære valg.

Selv er mitt ønske å bli en sterk kvinnelig leder, men for å komme dit vet jeg at det må hardt arbeid til. Som kvinne føler jeg at det må bevises over lang tid at jeg er god nok. Kanskje tar jeg feil, tiden for vise. Men eksperimentet jeg har linket til viser noe annet.

Det er på tide å inkludere kvinnene i «gutteklubben-grei.»

 

«Ledererfaring ønskes»

For snart ett år siden, var jeg jobbsøker. For første gang siden endt utdanning fikk jeg kjenne på kroppen at det ikke alltid er like lett å søke jobb, til tross for at man er sykepleier. Nyutdannet sådan. Innlegget jeg da skrev, kan du lese her. I søkeprosessen var jeg også innom noen lederstillinger, fordi det er leder jeg ønsker å bli. Og jeg har forutsetningene og evnene til det. Lite visste jeg at all tidligere erfaring fra lederskap, som jeg innehar ikke teller.

Jeg ser nå at jeg har startet helt på bunnen igjen etter jeg ble sykepleier. All annen erfaring jeg har, har liten eller ingen betydning lenger.

Men jobb fikk jeg til slutt, og jeg trives veldig godt bare så det er sagt. Men jeg undres fortsatt over hvorfor det skal være så innmari vanskelig å skaffe seg ledererfaring. Alle lederutdanninger som ikke er private, må man ha lederjobb for å kunne søke på. Og for alle lederjobber, man ha lederutdanning for å kunne søke på.

lederskap

Det blir jo det samme for arbeidsmarkedet for øvrig, men jeg synes det er provoserende at jeg som har rikelig med erfaring heller ikke skal få ta utdanning uten at det skal koste meg alle feriepengene og skattepengene til sammen. Nei, jeg har ikke erfaring med helseledelse, men har man kunnskap om ledelse og om helserelaterte temaer så kommer man langt.

Jeg vet at flere av dere tenker at jeg ikke må være så utålmodig, kose meg med jobben jeg har også kommer det naturlig etterhvert. Men jeg er ikke utålmodig, jeg koser meg i jobben jeg har, men utdanningsmessig kunne jeg ønske det var mer man kunne gjort selv.

Til helsefaglige videreutdanningene som er i dag, er veldig låst. For utdanningene i spesialsykepleie ser jeg at det er rett og rimelig. Men for alle de andre veiene man kan gå, synes jeg det er innskrenkende og til tider nedtrykkende.