Vi må kreve rammeplan til spesialiseringen i akuttsykepleie!

Det er vel ikke alle som er som meg og tenker over dette. Men de aller fleste studiene vi har tilbud om, har en fastsatt rammeplan for studiet. Men det har ikke videreutdanningen i akuttsykepleie. Og det innebærer at videreutdanningen kan arte seg veldig forskjellig, alt etter hvor du studerer den.  Og kan man da forvente at akuttsykepleiere du møter i arbeidslivet, kan det samme som deg? 

Da jeg studerte til å bli sykepleier var jeg engasjert i studentpolitikken på skolen jeg gikk på. Jeg ble skikkelig bitt av basillen kan man si, og jeg var både kulltillitsvalgt, representant i diverse styrer, råd og utvalg på skolen, engasjert i studentorganisasjonen lokalt og nasjonalt, og NSF student lokalt og nasjonalt. Jeg fartet rundt på en del møter ved siden av studiene og lærte en og annen ting om rammeplaner, økonomisk styring, akkreditering, lover og forskrifter.
Og er det noe som alltid kom opp som et spørsmål, så var det; hva sier rammeplanen om hva studenten skal lære?

Derfor ble jeg litt overrasket over at det ikke eksisterte noen rammeplan for studiet da jeg startet på akuttsykepleie.

På sykepleierstudiet var det ofte et tema at det finnes 28 ulike sykepleierutdanninger, men det er en felles rammeplan og innenfor den rammeplanen kan skolen gjøre individuelle tilpasninger. Rammeplanen fungerte som den skulle, men den ble oppfattet som alt for vid fordi det kom frem at det å studere sykepleie i Kristiansand var en ganske annen utdanning en for de som studerte sykepleie i Tromsø.

Tilbake til videreutdanning. Jeg fant en rammeplan på regjeringens side. Regjeringens definisjon av funksjonen til rammeplan sier og jeg siterer:
«Rammeplaner angir målområder og bestemmer innhold i videreutdanningene og er et nasjonalt styringsmiddel. Hovedintensjonene med rammeplaner er å sikre et ensartet faglig nivå, fremme mulighetene for fleksible utdanningsløsninger og gjøre de enkelte videreutdanningene innen hvert fagområde likeverdige i hele landet.»

Dette er tatt fra rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie men jeg sjekket de andre også og det står det samme i alle rammeplanene for de forskjellige videreutdanningene. Jeg reagerer derfor på at en utdanning som akuttsykepleie ikke er inkludert i dette. Noen vil si at utdanningen er ny. Nei, det er den ikke lenger! I Østfold har utdanningen eksistert i over ti år. Testperioden er over nå.

Jeg stiller meg undrende til at dette ikke får større fokus og kommer frem i lyset. For at jeg som fremtidig akuttsykepleier skal kunne vite at andre akuttsykepleiere, som har tatt sin utdanning andre steder i landet, også har de samme kunnskapene som meg, så kreves det en rammeplan.
Noen vil vel kanskje si at læringsgrunnlaget og kompetansemålene er de samme som for anestesi og intensiv, og derfor kan vi «bare bruke deres rammeplan,» men nei det blir faktisk feil!

Akuttmedisin og sykepleie er i vinden om dagen. Leger har endelig fått sin egne spesialisering i akuttmedisin, og alle jubler. Det blir sagt; «endelig», «det var jammen meg på tide» og «pasienten skal møte personell med den beste kompetansen først.»

Det samme blir ikke sagt om akuttsykepleie. «Hva skal man med det?» har jeg fått høre opp til flere ganger. Akuttsykepleie er ikke anerkjent som et eget fag og det provoserer meg kraftig. Og mangel på rammeplan forsterker bare det inntrykket.
Rammeplanen skal være fundamentet for enhver god utdanning. Skal faget akuttsykepleie bli anerkjent i Norge som det blir i utlandet, må det være et felles fundament for alle akuttsykepleierutdanningene i Norge. Og det må det gjøres noe med nå. Vi er på overtid.

Det er nok noen som ikke er enige med meg, noen mener kanskje at rammeplan er begrensende for utdanningsinstitusjonen. Jeg er ikke enig i det. Rammeplan er en kvalitetssikring og nettopp det burde både nåværende studenter, fremtidige studenter og arbeidsgivere kreve.
Arbeidgiver gir stipend til sine arbeidstakere for at de skal komme tilbake, kunnskapsrike og mer arbeidslystne.
Det brukes store summer på de som tar denne utdanningen og da må vi også kunne sikre oss en kvalitetsikring gjennom rammeplan. 

Å forme fremtidens sykepleiere – et felles ansvar

Det er behov for strengere opptakskrav til sykepleierutdanningen. Og i den forbindelse har det vært mye snakk om karakterkravet i matte som ønskes. Ikke alle ser behovet for et karakterkrav i dette faget. Selv er jeg litt usikker på hva jeg mener om saken. Jeg forstår hensikten, men kun et karakterkrav i matte vil ikke gi noen endring, tror jeg.

Vi har alle et felles ansvar for at fremtidens sykepleiere skal bli gode. Og jeg er redd vi begynner i feil ende når vi starter med å sette opptakskrav til studiet. Det argumenteres med at lærerutdanningen har karakterkrav i matte, ja de har det, men de har også en gjennomgående bedre kvalitetsikring av studiet generelt. De som ikke er egnet til å bli lærer, blir faktisk veiledet ut av studiet i mye større grad enn ved sykepleierutdanningen. Veilederne i praksis er også i mye større grad erfarne lærere. Ikke som i helsevesenet, nyutdannede sykepleiere som akkurat har startet i jobb.

Som sykepleier er det viktig å kunne matte,  ikke å være god. Så et krav i matte trengs neppe. De som ikke fikser legemiddelregning på tre forsøk, må veiledes ut av studiet. De må ikke oppfordres til å forsøke ved en annen høyskole. Disse studentene er faktisk ikke skikket til å bli sykepleiere.

Angående krav til mattekunnskaper.
Det finnes gode rutiner innenfor legemiddelhåndtering og de fleste medisiner er enkelt dosert på grunn av dette. I løpet av mine to år som sykepleier har jeg måttet bruke mine regnekunnskaper omtrentlig tre ganger.
Verre er det med språket vårt og de i helsevesenet som ikke har norsk som morsmål. Vi må kunne være sikre på at alle rundt oss forstår beskjedene våre og at misforståelser unngås. I dag skjer misforståelser stort sett daglig. Det kan være skummelt.

Er alle egnet til jobben da?
En sykepleier som i utgangspunktet ikke var skikket for utdanningen, men som allikevel slapp i gjennom kan  gjøre vel så store feil og overtramp. Og det kun på grunn av manglende interesse.
Så hvor skal kvalitetsikringen av studiet starte? Vi må vurdere skikketheten til studentene! I 2013 var det kun en eneste student som ble vurdert til ikke skikket. Jeg har vanskelig for å tro at dette stemmer, og det er ikke minst bekymringsverdig.

 

learning by doing

Et felles ansvar altså å utdanne gode sykepleiere. Hva mener jeg med det? Learning by doing er det noe som heter. Det er praksisperiodene og veilederne jeg tenker på.
Studentene må ha gode veiledere som utfordrer studentene og studentene bør få veiledere som ønsker å veilede!
Det er et enormt ansvar å veilede en sykepleierstudent. Jeg har selv gjort det. Og det er på denne arenaen man danner gode sykepleiere. De skal lære rutiner, hvordan prioritere og hvordan legemiddelhåndtering fungerer i praksis. Og de skal møte en vennlig veileder som synes det gir en ekstra piff i arbeidshverdagen å ha student.

Så fremt studentene blir utfordret i praksisperiodene vil man fort se hvem som er egnet for yrket og ikke. Og skolene må være flinkere til å ta tak når veileder ringer til skolen for å fortelle at studenten ikke er skikket for yrket. Det skal tas på alvor! Skolen må også gjøre det de sier at de gjør, nemlig en løpende skikkethetsvurdering gjennom hele studieløpet. Da har man gode forutsetninger for å luke ut de som ikke er skikket.
Når de rammene er på plass og vi starter med å  gi oss selv de beste sykepleierne, er jeg sikker på at karakterkrav er overflødig.

En liten oppsummering helt til slutt.
Kvalitetssikring av studiet, med gjennomgående god oppfølging av studentene, samt økt fokus på skikkethet vil også gi økt kvalitet på våre fremtidige sykepleiere.