Vi må kreve rammeplan til spesialiseringen i akuttsykepleie!

Det er vel ikke alle som er som meg og tenker over dette. Men de aller fleste studiene vi har tilbud om, har en fastsatt rammeplan for studiet. Men det har ikke videreutdanningen i akuttsykepleie. Og det innebærer at videreutdanningen kan arte seg veldig forskjellig, alt etter hvor du studerer den.  Og kan man da forvente at akuttsykepleiere du møter i arbeidslivet, kan det samme som deg? 

Da jeg studerte til å bli sykepleier var jeg engasjert i studentpolitikken på skolen jeg gikk på. Jeg ble skikkelig bitt av basillen kan man si, og jeg var både kulltillitsvalgt, representant i diverse styrer, råd og utvalg på skolen, engasjert i studentorganisasjonen lokalt og nasjonalt, og NSF student lokalt og nasjonalt. Jeg fartet rundt på en del møter ved siden av studiene og lærte en og annen ting om rammeplaner, økonomisk styring, akkreditering, lover og forskrifter.
Og er det noe som alltid kom opp som et spørsmål, så var det; hva sier rammeplanen om hva studenten skal lære?

Derfor ble jeg litt overrasket over at det ikke eksisterte noen rammeplan for studiet da jeg startet på akuttsykepleie.

På sykepleierstudiet var det ofte et tema at det finnes 28 ulike sykepleierutdanninger, men det er en felles rammeplan og innenfor den rammeplanen kan skolen gjøre individuelle tilpasninger. Rammeplanen fungerte som den skulle, men den ble oppfattet som alt for vid fordi det kom frem at det å studere sykepleie i Kristiansand var en ganske annen utdanning en for de som studerte sykepleie i Tromsø.

Tilbake til videreutdanning. Jeg fant en rammeplan på regjeringens side. Regjeringens definisjon av funksjonen til rammeplan sier og jeg siterer:
«Rammeplaner angir målområder og bestemmer innhold i videreutdanningene og er et nasjonalt styringsmiddel. Hovedintensjonene med rammeplaner er å sikre et ensartet faglig nivå, fremme mulighetene for fleksible utdanningsløsninger og gjøre de enkelte videreutdanningene innen hvert fagområde likeverdige i hele landet.»

Dette er tatt fra rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie men jeg sjekket de andre også og det står det samme i alle rammeplanene for de forskjellige videreutdanningene. Jeg reagerer derfor på at en utdanning som akuttsykepleie ikke er inkludert i dette. Noen vil si at utdanningen er ny. Nei, det er den ikke lenger! I Østfold har utdanningen eksistert i over ti år. Testperioden er over nå.

Jeg stiller meg undrende til at dette ikke får større fokus og kommer frem i lyset. For at jeg som fremtidig akuttsykepleier skal kunne vite at andre akuttsykepleiere, som har tatt sin utdanning andre steder i landet, også har de samme kunnskapene som meg, så kreves det en rammeplan.
Noen vil vel kanskje si at læringsgrunnlaget og kompetansemålene er de samme som for anestesi og intensiv, og derfor kan vi «bare bruke deres rammeplan,» men nei det blir faktisk feil!

Akuttmedisin og sykepleie er i vinden om dagen. Leger har endelig fått sin egne spesialisering i akuttmedisin, og alle jubler. Det blir sagt; «endelig», «det var jammen meg på tide» og «pasienten skal møte personell med den beste kompetansen først.»

Det samme blir ikke sagt om akuttsykepleie. «Hva skal man med det?» har jeg fått høre opp til flere ganger. Akuttsykepleie er ikke anerkjent som et eget fag og det provoserer meg kraftig. Og mangel på rammeplan forsterker bare det inntrykket.
Rammeplanen skal være fundamentet for enhver god utdanning. Skal faget akuttsykepleie bli anerkjent i Norge som det blir i utlandet, må det være et felles fundament for alle akuttsykepleierutdanningene i Norge. Og det må det gjøres noe med nå. Vi er på overtid.

Det er nok noen som ikke er enige med meg, noen mener kanskje at rammeplan er begrensende for utdanningsinstitusjonen. Jeg er ikke enig i det. Rammeplan er en kvalitetssikring og nettopp det burde både nåværende studenter, fremtidige studenter og arbeidsgivere kreve.
Arbeidgiver gir stipend til sine arbeidstakere for at de skal komme tilbake, kunnskapsrike og mer arbeidslystne.
Det brukes store summer på de som tar denne utdanningen og da må vi også kunne sikre oss en kvalitetsikring gjennom rammeplan. 

Korridorpasient eller pasient på feil avdeling? Hva er mest pasientsikkert?

I det siste har det vært en del saker i media om korridorpasienter og pasienter som har havnet på feil avdeling i forhold til sykdom og i verste fall dødd, på grunn av mangelfull oppfølging av riktig, kompetent personell. Dette er det ultimate skrekk-scenarioet. Det skal bare ikke skje. Pasientsikkerheten er truet. 

Både faglig og politisk har vi som mål at pasienter ikke skal ligge på korridor, men sykehusene måles ut i fra beleggsprosent. Så et fullt sykehus er positivt, det er størst produktivitet slik. Men korridorpasienter vil ingen avdelinger egentlig ha. Pasienter blir da noen ganger flyttet til andre avdelinger slik at de får et rom fremfor å beholde de på korridor på den egentlige avdelingen.
Selv har jeg gjort dette mange ganger og det er et system for at disse pasientene som flyttes rundt på andre avdelinger skal få riktig oppfølging. De blir lagt på andre avdelinger som «satellittpasienter.» Flyttes de til en annen avdeling på den måten, vil den eksisterende avdelingen fortsatt ha pasienten på sin liste, som igjen vil føre til at pasienten får riktig oppfølging.

Men som alle andre systemer så kan dette også svikte. Og det er beklagelig. Det er ikke lenge siden jeg leste om et slik avvik i lokalavisen. Det endte med døden. Dessverre.

Til hvilken pris skal pasienter flyttes rundt på andre avdelinger? Er det muligens bedre å ha en eller to korridorpasienter? 

En ting er oppfølging pasienten får av lege, men oppfølgingen av sykepleier er heller ikke god. Vi har forskjellig kunnskap på forskjellige avdelinger. En sykepleier på en gastroavdeling er ikke god på riktig behandling av thoraxdren og vise versa.

Jeg har selv blitt stående i situasjoner med pasienter som har en helt annen problemstilling enn det jeg til vanlig arbeider med. Man lærer jo, man oppsøker lærdom, ringer og spør, slår opp i kvalitetshåndboken, men det tar tid. Hadde pasienten blitt lagt på riktig avdeling i utgangspunktet så hadde man spart seg for tid og unødvendig stress for pasienten.

Nå i dag arbeider jeg i et akuttmottak. Nå sitter jeg i andre enden. Enden som bestemmer hvilken avdeling pasienten skal ligge på.
Min oppgave er å ringe og melde pasienten til avdelingen. Ofte får jeg beskjed av sykepleier i andre enden om at «det er fullt, vi har bare korridorplasser igjen.» «Eller, nei vi har ikke plass.» 
Det setter meg i en ubehagelig situasjon. Jeg som er der med pasienten i en alvorlig og kritisk fase ser at pasienten trenger plass på riktig avdeling, med riktig og kompetent oppfølging. Jeg snakker med lege i akuttmottaket, får beskjed om at pasienten  til den avdelingen, det må de bare fikse. Utfallet blir ofte sure miner, dessverre. Og jeg bruker unødig mye tid i telefonen, som jeg heller ville brukt hos pasienten.
Systemet er ikke optimalt.

Men hovedfokuset når man fordeler pasientene på de forskjellige avdelingen må være pasientsikkerhet. Pasienten skal føle seg trygg og ivaretatt uansett hvor de oppholder seg. Selv tenker jeg at det er bedre med en eller to på korridor fremfor at pasienten blir liggende på feil avdeling, uten riktig oppfølging.

Så har man jo pasienter som ikke vil legges inn på sykehus med mindre de får rom. Jeg har hørt flere si at «må jeg ligge på korridor så reiser jeg hjem.» Noen ganger tror jeg at pasienten selv har skyld i at de flyttes til andre avdelinger. Vi, meg inkludert, lar oss føye av slike «trusler.» Vi vil gjøre alle til lags, alle skal få gode erfaringer fra det norske helsevesen.
Jeg skjønner meget godt at å ligge på korridor ikke er optimalt, men hvis pasienten visste at det var på grunn av pasientsikkerhet. Og for at pasienten skal få den beste oppfølgingen så er dette nødvendig. Ville det hjulpet? Jeg tror ikke alle pasienter har tenkt i de baner.

Korridorpasienter har nok kommet for å bli, om ikke for alltid så hvert fall for lang tid fremover. Men pasienter på feil avdeling, skal og bør unngås. Riktig avdeling, riktig oppfølging. 


Så kan det jo selvfølgelig diskuteres hvor pasientsikkert det er med korridorpasienter også, men det får bli en annen gang.

Høsten er rundt hjørnet, og det betyr nye studenter! I år er jeg også en av dem.

Det er nok mange som sitter med sommerfugler i magen i disse dager. Juli er godt i gang og det er kun noen få uker igjen til høstens studenter skal tusle inn dørene på landets institusjoner for første gang. Noen skal ta bachelor, andre skal ta master eller videreutdannning. I år er jeg også en av disse! Jeg skal nemlig studere akuttsykepleie!

Det siste året har jeg arbeidet ved et akuttmottak, og funnet meg godt til rette der med tiden. Så godt til rette at jeg ønsket å starte på en videreutdanning i akuttsykepleie. Å utdanne seg i dette faget tror jeg er lurt for alle som arbeider i akuttmottak. Man får stor breddekunnskap om diverse lidelser og tilstander og blir, etter min mening, en mer kompetent sykepleier for et akuttmottak.

Jeg har snakket med diverse mennesker som synes denne utdanningsretningen er noe overflødig. Jeg har hørt uttalelser som at «en erfaren sykepleier kan like mye som en akuttsykepleier.» Jeg er til dels enig. Ja, en sykepleier som har arbeidet i 15 år i faget har kanskje mer erfaring, men det er stort sett ikke disse sykepleierne som tar en slik utdanning heller. Man kan forsåvidt si det samme om en intensivsykepleier også, men på intensiv arbeider det som regel kun intensivsykepleiere, så da har man ingen å sammenligne kunnskap med. I den grad det går an.
De som vil bli akuttsykepleiere i dag er ofte unge sykepleiere i akuttmottak. Og det er en god utvikling. Unge sykepleiere som etterspør mer kunnskap å henge erfaringene sine på er positivt. Og betryggende for pasienter og kolleger.

En akuttsykepleier skal mestre alt av medisinsk- teknisk utstyr. En akuttsykepleier skal kunne noe om alt, man skal kunne noe om hjertesykdommer, lungesykdommer, nyresykdommer, gastrosykdommer, ortopedi, infeksjoner etc. Pensumet er med andre ord stort!

«Akuttsykepleieren skal kunne yte helsehjelp til akutt og/eller kritisk syke pasienter i alle aldre.» «Faglig forsvarlig akuttsykepleie innebærer å handle raskt og riktig på basis av faglig vurdering av en pasients situasjon.»

Sitat tatt fra Høgskolen i Østfolds studieplan

Når jeg kikker på studieplanen blir jeg bare mer og mer overbevist om at dette er riktig. Landets akuttmottak trenger flere akuttsykepleiere. Pasientene burde møte faglig sterke sykepleiere slik at riktig behandling gis fra første stund. Selv om det er legen som bestemmer behandling, spiller sykepleierne en stor rolle i starten av behandlingskjeden. 

Jeg er også heldig og får utdanningsstilling til dette studiet. Lønn ved siden av studiet, mot at jeg arbeider noen helger og om sommeren. En mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og en god sjef som ser viktigheten av akuttsykepleiere i mottak.
Jeg gleder meg! 

 

Er det noen andre som skal starte på denne utdanningen til høsten? Selv skal jeg gå i Fredrikstad. Hvor skal du eventuelt gå? Send meg en melding da vel!

Kompetanseheving i kommunehelsetjenesten

Flere ganger har jeg erfart at pasienter blir innlagt, ikke fordi de er syke, men fordi kommunehelstetjenesten ikke klarer å ivareta de. 

kompetanseheving

Når samhandlingsreformen trådde i kraft ble det klart at kompetansen i kommunehelsetjenesten må styrkes. Og det ble den vel kanskje til en viss grad også, men det holder ikke.
Nå, tre år etterpå er det langt i fra godt nok. Det skrives ut til tider, ganske syke pasienter som ikke trenger mindre oppfølging hjemme eller på institusjon. Nesten tvert i mot, de er dårligere, trenger mye oppfølging og hjelp.

Det har blitt relativt vanlig at pasienter som ble sendt hjem for en uke siden kommer tilbake fort, og som innleggelsesårsak blir det brukt «hjemmesituasjonen fungerer ikke optimalt.» Det er trist å se at det sykehusene formidler av informasjon og behov, ikke blir ivaretatt. Det får meg til å tenke at sykehusene ikke formidler behovene godt nok. Det må kartlegges skikkelig hva behovet er og formidle dette så konkret og tydelig at kommunene forstår situasjonen. Først da vet sykehusene at de har gjort det de kan for at pasienten skal bli ivaretatt.

Nå høres jeg sikkert krass ut, men kommunene har en stor jobb foran seg når det gjelder kompetanseheving. Mitt inntrykk er at pasienter blir sendt på sykehus så fort pasienten er en smule dårligere enn de var for et døgn siden. Og dette skjer ikke kun fra hjemmesykepleien, det skjer også fra institusjoner rundt om i landet.
I hjemmesykepleien er det ikke alltid like greit, pasienten bor hjemme, kanskje alene og sykepleierne som går dit vet ikke alltid diagnosen til pasienten og andre underliggende sykdommer. Dermed har de også lavere terskel for å ringe sykehuset.
Men noen institusjoner sender pasienter tilbake til sykehus i hytt og pine noen ganger. En sykepleier på en institusjon vet stortsett all bakgrunnsinformasjon om pasienten. Og dermed forventes det at de tar kloke og faglig gode vurderinger. Og det gjør de nok, men at en pasient skal sendes til sykehus fordi institusjonen ikke følger de instruksene de har fått fra sykehuset i forbindelse med oppholdet til pasienten, er ikke godt samhandlingsarbeid.

kompetanse

Det må definitivt en kompetanseheving til i kommunene, pasientene blir bare sykere og sykere. Jeg tror at sykepleiere med forskningskompetanse i kommunene er alfa og omega. Og med enda bedre samhandling mellom instansene kan sykehusene trygge kommunene på at de gjør det som er rett og da får muligens også sykehusene færre «svingdørpasienter».