Pasientsikkerhet- uønskede hendelser

Vi i helsevesenet må bli flinkere til å snakke åpent om uønskede hendelser. For de forekommer. Hvorfor? Fordi vi er mennesker. Mennesker som er slitne etter lange vakter. Mennesker som er ukonsentrerte på grunn av stress eller av private årsaker. Uønskede hendelser skjer i helsevesenet og de gir noen ganger fatale konsekvenser. Det skal ikke skje, men det er akkurat det det gjør. Og det er vanskelig å snakke om for mange. 

James Reason sier det så bra i sin bok «Human Error». Boken omhandler menneskelige feil og hele boken starter med en fortelling om da han hadde kattemat i teen sin. Hvorfor? Fordi han holdt på å lage te, så kom katten og «maste» om mat, han tok ut kattematen og hadde den oppi tekannen istedenfor.
Det er samme saken som når man ser på noe på tv, tar med fjernkontrollen på kjøkkenet fordi man skal ha noe å spise. Også legger man fjernkontrollen i kjøleskapet.

James Reason mener at slike hendelser skjer fordi hjernen går på «autopilot» som vi kan kalle det. Det er et gjøremål som er så innarbeidet i vårt dagligliv så hjernen forventer at det skal skje, på et vis. Også skal kroppen handle raskere enn hjernen klarer å prosesere informasjonen og dermed oppstår slike hendelser. James Reason peker på stress som en utløsende faktor. Og her kommer vi inn på arbeid i helsetjenesten.

Vi arbeider under stress og press. Det stilles krav til at vi er effektive og handler raskt. Det stilles strengere og strengere krav til kortere behandlingstid. Noen arbeider med akutt- og kritisk syke pasienter som krever rask behandling for å overleve.
Denne typen arbeid krever gode prosedyrer og retningslinjer. Og det har vi. Men er vi gode nok til å bruke dem? Eller støtter vi oss til kollegaen som har arbeidet i 30 år og som «helt sikkert har gjort det hundrevis av ganger»? Er vi observante på endringer i legemiddelhåndtering?
Bruker vi de hjelpemidlene som er til stede for å hindre uønskede hendelser?
Det enkle svaret er; nei.
For da hadde ikke uønskede hendelser forekommet.
«Swiss cheese model» til James Reason illustrerer dette. Kort fortalt går den ut på at hvis man har flere sikkerhetssystemer, retningslinjer, prosedyrer, dobbelkontroll av medikamenter og lignende og vi faktisk bruker dem så vil man forhindre uønskede hendelser. Hvis ikke vil alle «hullene» i osten stå i en rett linje og en uønsket hendelse vil forekomme. Se bilde nedenfor.

Hentet fra wikipedia

 

 

 

 

 

 

 

Jeg slår et slag for prosedyrer og retningslinjer og at disse oppdateres jevnlig. Vi må være flinke til å benytte oss av de hjelpemidlene vi har i hverdagen. Og er det noen som kommer og spør om noe de ikke kan, henvis til prosedyren og spill hverandre gode! Og ikke minst- er uhellet ute så må avvik skrives!

Pasientsikkerhet er i vinden for tiden. Pasientsikkerhetsprogrammet i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har vart i noen år og de har fått til veldig mye bra. Helsetjenesten utvikler seg til det bedre, hver eneste dag.

Det har vært noen store, opprivende uønskede hendelser i media siste året. Og jeg har lest kommentarfeltene til nyhetsartiklene. De er opprivende. Å snakke så nedlatende om helsepersonell og om hvor udugelige vi er hvis vi ikke klarer å utføre jobben vår, har jeg aldri sett i noen andre sammenhenger. For vi skal være ufeilbarlige, vi er jo englene som skal kurere både det ene og det andre. Og ellers var det liten forståelse for turnusordninger, lange skift, presset arbeidssituasjon og stress i kommentarfeltene. Det er trist og jeg blir oppriktig lei meg. Fordi det gir et enda større prestasjonspress til oss i helsevesenet. På en måte kan det være bra, fordi det kan føre til selvutvikling. Men for mange tror jeg det fører til økt prestasjonsangst og økt redsel for å gjøre feil.

Stress er en viktig faktor. Noe jeg synes det fokuseres lite på i helsevesenet. Vi må takle stress, vi må bli kjent med vårt eget stress og mestre det. God gammeldags stressmestring må til. For man blir god på å takle stressede situasjoner hvis man kjenner seg selv godt. Har man kjent hvordan kroppen reagerer i simulerte omgivelser, vil man takle reelle hendelser desto bedre.
Stressmestring i simulering er like viktig som å simulere pasientsituasjoner og teamarbeid. Det gjør det lettere å stå med rak rygg i reelle situasjoner.

Det er menneskelig å feile – det kan bare få så fatale konsekvenser i vårt yrke! Derfor er det så viktig at hver enkelt av oss tar et tak i oss selv for å gjøre noe med det. Hjelp hverandre og bruk verktøyene og hjelpemidlene vi har for å unngå dette. 
Også må vi begynne å prate om det!

Det gode teamarbeidet

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er forkjemper for et godt teamarbeid i helsesektoren. Jeg har sett i uttallige situasjoner hvor ekstremt viktig det er og hvor utrolig mye bedre hjelp pasientene våre får når alle jobber sammen.

Det har vært et fokus på at sykepleiere og leger må bli flinkere til å arbeide sammen i helsevesenet, i media den siste tiden.
Vi trener masse på godt teamarbeid med kolleger med samme bakgrunn. Men det må mer trening til på tvers av utdanning. Det nytter ikke at leger trener på teamarbeid seg imellom og sykepleiere for seg når det i svært få tilfeller kun er sykepleiere eller kun leger i en akuttsituasjon rundt en pasient.

Med tverrfaglige teamøvelser vil legene få en bedre forståelse av sykepleiernes ansvarsområder og kunnskap og sykepleierne vil få en bedre forståelse av en leges ansvar. Og det vil også sette fokus på viktigheten av riktig og konkret kommunikasjon mellom profesjonene. For det er vel en kjensgjerning at sykepleiere og leger ikke alltid har like kommunikasjonsferdigheter.

I Tidsskriftet sykepleier i dag står det om at sykepleierstudenter og legestudenter trener på å arbeide i team. Kjempeflott! Og ikke et sekund for tidlig.

Vi kan ikke godta at dårlig teamarbeid og kommunikasjon skal gå på bekostning av pasientens behandling. Og det er veldig bra at dette gjøres allerede på skolebenken. Når de endelig skal ut i arbeidslivet så skal ikke alle arbeide i ett akuttmottak, eller ved en annen akuttavdeling og da hjelper det å ha disse verktøyene fra tidligere.

samarbeid

Også vil jeg bare si at det synes ekstremt godt både når teamarbeid ikke eksisterer og når teamarbeid fungerer ekstremt godt. Når det fungerer så er det veldig gøy å arbeide med hverandre, og man blir stolt av teamets innsats i etterkant.

Vi har ingenting å tape på å bli flinkere til å samhandle med hverandre.  Bedre samhandling fører til økt selvtillit og et bedre arbeidsmiljø, det er jeg overbevist om!

 

Den tryggende kommunikasjonen

Etter jeg startet i ny jobb har viktigheten av kommunikasjon ikke nødvendigvis endret seg, men selve kommunikasjonen har endret karakter. Før var det den gode samtalen som var viktig, nå er det den tryggende samtalen, samtalen man har med en pasient som er livredd, forvirret og engstelig.

Kommunikasjon er utfordrende uansett hvilken situasjon det er. Man skal bli fortrolig med en pasient som ikke kjenner deg, og du skal få pasienten til å høre på deg eller eventuelt følge instrukser. I min nye rolle ser jeg at tryggende kommunikasjon er det pasientene mine trenger mest av alt. Noen kommer inn etter en ulykke, andre kommer inn etter henvisning fra fastlegen. Men alle har like mange spørsmål og trenger tryggende kommunikasjon. De trenger å vite at deres problemstillinger blir tatt hånd om og at vi gir svar etter hvert som de foreligger.
Utfordringen i noen tilfeller er å være så trygg i kommunikasjonen at pasienten ikke oppfatter utrygghet i stemmen din. For vi kan være utrygge i noen situasjoner vi også, men det er en kunst å ikke vise det og samtidig svare ærlig når pasienter spør og man ikke kan svare på akkurat det, der og da.

En pasient som etter en ulykke er redd og lurer på om dette skal gå bra? Det er ikke noe godt fasitsvar på spørsmålet. Men det viktigste er at pasienten vet at nå er hjelpen her, og at hjelpen vil gjøre alt som trengs for at det skal gå bra! Informasjon om hva man gjør, er alfa og omega i slike situasjoner. Det er skummelt å havne brått på sykehus, det kan vi alle identifisere oss med. Og det burde unngås å snakke over hodet på pasienten. Det vil føre til utrygge pasienter.

Klarer man dette er jeg overbevist om at helsehjelpen vi gir blir bedre, pasienten får definitivt en god erfaring og et bedre utgangspunkt for videre helsehjelp.

Etter hvert som man har arbeidet litt utarbeider man seg noen standardfraser. Man vet hva som virker og fortsetter å bruke disse frasene. Det er nødvendigvis ikke en dum ting, men pasienter oppfatter ofte slikt ganske fort hvis kommunikasjonen går for lett. Det er hvert fall min erfaring.

Ønsker man en real utfordring er kommunikasjon med barn og foreldre noe å bryne seg på. For er det noe som krever mye av dine kommunikasjons-evner så er det barna. De spør om alt de lurer på, og så er det opp til deg som sykepleier hvordan du vil forklare. Noe av det viktigste i kommunikasjon med barn, tenker jeg, er å være ærlig. For de gjennomskuer deg så innmari lett hvis du ikke er ærlig. Og sier du at den blodprøven som må tas ikke gjør vondt, da har du ikke akkurat fått noen venn for livet.
Foreldrene til barna er ofte de som trenger mest informasjon og trygging. De er som regel ganske bekymret for avkommet sitt, naturlig nok, og har derfor en del spørsmål. Jeg tenker at det er viktig å gi gode svar, kan du ikke gi et godt svar, vær ærlig og si at du ikke vet, men at du kan finne ut av det. Det vil de aller fleste sette veldig stor pris på.

Kommunikasjon er en kunst, og det kan godt tørrtrenes. Men det aller viktigste er å komme seg ut i arbeid og praktisere faget. Man lærer så lenge man lever, og som sykepleier blir man aldri utlært.

Sykepleie er ikke for alle. Er du villig til å gi alt, og litt til?

Vi har rundet Juli måned og om et par uker vil de som har søkt seg inn på sykepleierstudiet få svar på om de har kommet inn eller ikke. 2015 er nok ikke noe annerledes enn andre år. Mange som søker er ikke motiverte for studiet. Dessverre.
Derfor spør jeg deg, er du villig til å gi alt, og enda litt til?

For en måned siden ble innlegget «Det er ingen menneskerett å bli sykepleier!» publisert av sykepleierstudenten Kristian. Innlegget ble delt på facebook over 5000 ganger og mange, inkludert meg selv, leste det. Han trekker frem seks gode poenger som viser hvor nære relasjoner vi har til pasientene våre. Jeg ble inspirert av innlegget og ønsker også å si noe om det.
Jeg vil gjerne si litt om hva som forventes av deg på studiet og i etterkant, og med det ønsker jeg at de som starter på sykepleierstudiet til høsten er supermotiverte. Et stort frafall er ikke ønskelig, og høye krav må settes til studentene våre hvis vi skal få dedikerte og dyktige sykepleiere fremover.

studere sykepleie

Bare det teoretiske i studiet krever mye av din tid, det kreves at man følger med på forelesninger og leser mye jevnlig selv. Pensumet er stort, naturlig nok. Det er mennesket vi snakker om. Mye undervisning er også obligatorisk, det skal trenes på øvelseslaben og repeteres. Ikke bestill sydenturen når undervisning pågår. Du har all verdens av ferie ellers når du studerer. 

Det er mye praksis. Mye. Du skal innom alle praksisfelt der sykepleie har en rolle. Fra sykehjem til psykiatri. Du vil nok finne ut av i løpet av denne tiden hvor det vil passe best for akkurat deg å arbeide senere, men ikke ta lett på noen praksisperioder. Det får du lite igjen for. Vær dedikert, hvis interesse, bruk det du har lært på forelesning og les pensum i praksisperiodene også. Gjør du ikke det vil du i verste fall ikke bestå praksis. Praksis er ingen hvilepute!

Medikamentregning er vel det faget alle gruer seg litt til. For å bestå må du ha hundre prosent rett. Ikke slurv. Les godt og regn mange oppgaver. Du skal helst regne så mange oppgaver at du helst vil kaste opp. Og da skal du regne enda litt til. Det skal sitte i ryggmargen. Det burde sitte så godt at du kan ta det kjapt i hodet eller på en kalkulator lynraskt i en akuttsituasjon. Mange tenker at de bare kan ta den på nytt hvis de ikke står. Men det er kun tre forsøk, og det er ikke kult å måtte bruke det tredje forsøket sitt.

Du må like å snakke med mennesker, et av fagene på studiet er kommunikasjon. Vær aktiv og du vil lære noen tips og triks. Faget er ikke et tullefag, du vil få bruk for det igjen og igjen og igjen. Men vær frampå i praksisperiodene i forhold til dette også, og du vil få verdifull lærdom med deg videre. Synes du det er kjipt å snakke med mennesker? Da er ikke sykepleie noe for deg.

En stor del av sykepleiefaget er teamarbeid, du skal kunne arbeide sammen med leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, andre sykepleiere, psykiatere, psykologer, hjelpepleiere/helsefagarbeidere og portører. Mange sykepleiere har en hektisk hverdag og da er det viktig at man ser hverandre. Du kan lese mer om det i mitt forrige innlegg om teamarbeid og viktigheten av det. Trives du best i din egen boble? Da finnes det mange andre ting du heller kan bli enn sykepleier.

Du vil nok oppleve ett og annet i praksisperiodene. Du vil nok se betente trykksår, alle mulige kroppsvæsker, terminale pasienter, pårørende i krise, stomier, kateter, slim, kanskje en hjertestans? Er du klar for det?
Å tømme en stomipose eller et urinkateter er også en viktig arbeidsoppgave, man ser på farge, lukt og konsistens for å avgjøre sykdom hos pasienten. Et betent trykksår vil gjøre pasienten dårlig, såret må stelles daglig for at pasienten skal bli frisk.
Pårørende til en terminal pasient skal snakkes med. Hvordan skal man håndtere en vanskelig samtale? Her kommer lærdommen fra faget kommunikasjon godt med.

Også vil jeg poengtere dette med turnus. Alt for mange som får en bachelorgrad i hånden er overbevist om at de skal klare å få en 8-16 jobb rett etter endt utdanning. Urealistiske forventninger. Det er få dagjobber som sykepleier og turnusarbeid er forventet. Det medfører dag-,kveld- og nattarbeid hele uken, uansett om det er helligdag eller ikke. Og selvfølgelig hver tredje helg. Er du klar for å gi litt slipp på friheten? Er det greit for deg å arbeide en julaften når du helst skulle reist hjem til familien? Sjansen for at det blir en høytid alene er tilstede. Sjansen for lite søvn mellom en kvelds- og dagvakt etter hverandre er også tilstede. Men det er sånn det er å arbeide turnus. Og er du motivert vil du se gleden av å arbeide til ugunstige tider, for det medfører fri i andre perioder igjen.

Etter endt utdanning venter et krevende første år i arbeid som sykepleier. Forvent en bratt læringskurve og vær på! Les deg opp jevnlig. Å tilegne seg ny kunnskap så lenge man er sykepleier er livsviktig! Det kommer nye retningslinjer og nye behandligsmetoder hele tiden, les deg opp og hold deg oppdatert. Det får du mye igjen for. Vi skal alltid arbeide kunnskapsbasert!

Dette er de kravene og forventningene jeg har til høstens sykepleierstudenter. Jeg forventer at dere er motiverte og at sykepleieryrket er noe dere virkelig ønsker. Arbeidet vi gjør er livsviktig for våre pasienter og det nytter ikke å hvile på lauvbæra.
Det aller meste kan læres, men motivasjonen må dere selv stå for. Ingen motivasjon, ingen lærdom.

Hvis dere kan svare ja på flere av punktene ovenfor er dere nok klare for det som venter. Vær med og gi samfunnet dedikerte sykepleiere i fremtiden som alltid vil det beste for pasienten. 
Hvis noen av dere rynket litt på nesa når dere leste innlegget, finn noe annet å utdanne dere til. 

 

– Hilsen en tydelig, modig og stolt sykepleier

 

Teamarbeid- livsviktig å være god i

I de aller fleste stillinger innenfor helsevesenet vektlegges teamarbeid som viktig. Nettopp fordi det er det vi driver med hver eneste dag på jobb. I alle helseforetak og kommuner driver vi med dette. Allikevel ser man at det ikke alltid fungerer som det skal. Og hvem går det utover? Pasienten.

I alle mine jobber og praksisplasser har det å være en god teammedarbeider et viktig moment. Og det gjelder både innad i sykepleiegruppen og med andre yrkesgrupper som leger, fysioterapeuter, assistenter og helsefagarbeidere. Det vektlegges i alle stillingsannonsene og på intervju, med god grunn. Det er livsviktig for de pasienten vi har, sammen.

Men uansett hvor man arbeider vil man møte på andre som ikke er så gode på teamarbeid. Uansett yrkestittel. Noe som i mange tilfeller fører til unødvendig liggetid for pasienten, misoppfattelse av situasjonen, oppgaver som ikke blir gjort, og kanskje til og med dobbelt arbeid, noe som igjen fører til utrygge pasienter.
Det er utrolig hva pasientene våre oppfatter, de merker det utrolig godt når vi ikke klarer å arbeide sammen som et team. De ringer i klokkene og har mange ubesvarte spørsmål, de engster seg unødig og vi bruker mye tid på å roe de ned.

Vi må være bevisste på vår egen kompetanse og utfylle hverandre. Og gi gode, gjerne skriftlige, men også muntlige beskjeder til hverandre som ikke kan misoppfattes.

teamarbeid 2

Godt teamarbeid har man hvis man alltid har kontroll og klarer å samarbeide. Og spesielt i situasjoner der det er høyt arbeidstempo og man selv føler det går litt over stokk og stein. Da er det ekstremt viktig å se sine egne begrensninger og spørre om hjelp. Men det er også viktig at teamet «ser alle» og tilbyr hjelp hvis man selv ikke har så mye å gjøre. Slik får man en god flyt i arbeidet, pasientene får den behandlingen de trenger og man skaper da samtidig tillit og trygghet ikke bare i personalgruppen, men ute hos hver enkelt pasient.
For teamarbeid er faktisk livsviktig i helsevesenet! Det tror jeg det er viktig at alle er inneforstått med.

Jeg er smertelig klar over at det er lettere sagt enn gjort, men det er viktig at vi alle tenker over det i det daglige uansett yrkestittel. Vi klarer oss ikke alene bestandig, helsevesenet er nå enda satt sammen slik.

Er teamarbeid vanskelig på din arbeidsplass? En anbefaling: dra på teambuilding, gjør noe sosialt sammen på fritiden. Dette vil styrke samholdet og «teamspiriten» på jobb. 
Ikke glem hvem vi gjør det for, pasienten. 


 

På grunn av oppstart i ny jobb har jeg vært noe fraværende, jeg skal komme tilbake for hyppigere oppdateringer nå. Jeg har virkelig savnet å blogge fra sykepleieverdenen. 

Menneskelig svikt- er roboter løsningen?

I nyere tid har det vært stor diskusjon rundt implementering av roboter i helsevesenet. Vi lever i en ny tid, så det er en legitim diskusjon. Men er det løsningen på bemanningsproblemene og hever det kvaliteten i arbeidet? 

robot

Det snakkes om at roboter skal erstatte helsepersonell i stellsituasjoner og at roboter skal ta over i operasjonssalen, det er gode intensjoner bak disse forslagene som kan bidra til et mer effektivt helsevesen. Men er det så enkelt?
Det er ingeniører som utvikler disse robotene og jeg tviler ikke på at intensjonen er god. Men jeg får en følelse av at det er mer ingeniørenes våte drøm, og det mellommenneskelige aspektet er fraværende.

Roboter kan være hendige i noen tilfeller. Jeg ser for meg at litt hjelp til tunge forflytninger hadde spart mange rygger, men det må fungere som et supplement. Ikke en erstatning. 

Når jeg hører at roboter skal overta arbeid til helsepersonell, føler jeg det litt som et hån. Det gir et inntrykk av at en robot kan gjøre den jobben vi gjør, mange ganger bedre enn oss.
Selv har jeg opplevd en ingeniør fortelle meg at maskinene de utviklet til bruk i helsevesenet, at det var maskinene som gjorde jobben, ikke oss helsepersonell. Fins ikke noe annet som provoserer mer for en sykepleier.

Det er flott å ha tanker for fremtiden og jeg støtter utviklingen av et moderne helsevesen, men det må ikke utvikles med tanke på erstatning av menneskelig kontakt. Men som en hjelp i hverdagen.
Jeg så et nyhetsinnslag i forrige uke der noen forskere utviklet en operasjonsrobot som skulle overta jobben på operasjonsstuen. Ingen tvil om at det er en hjelp under store operasjoner som tar flere timer. Men realiteten er en annen.
Jeg vil tippe at disse robotene vil brukes til mindre rutineinngrep, og ikke der de kanskje faktisk trengs. Nemlig hos en utslitt kirurg som opererer på åttende timen.

Også lurer jeg på: vil det kunne redusere menneskelig svikt? Eller vil det kunne bidra til større komplikasjoner? Komplikasjoner som oppstår under en operasjon, vil roboten selv kunne fikse opp i det? Større uforutsette blødninger for eksempel?

robotnurse

Det snakkes om at i livet på sykehjem vil roboter ta over stellsituasjoner slik at helsepersonell kan bruke tiden på det de faktisk skal. Men stell er en del av vår jobb.
Kan man regne med at roboter kan ta høyde for alle observasjonene vi gjør i stell? Trykksår, underernæring, vitale tegn, smerter, obstipasjon, retensjon… listen er lang. Det tror jeg ikke.
Dermed var det plutselig ikke så enkelt allikevel å implementere roboter i vårt arbeid.

Jeg ser også for meg en robot som skal ha en samtale med pårørende til en pasient. Det går jo ikke. Seriøst.
Det går sikkert an å lage en robot som kan gi faktaopplysninger rundt sykdom, prognose og behandling. Det har kanskje til og med ingeniørene tenkt på.  Men det vil by på problemer.
En del av helsepersonells utdanning er mellommenneskelige relasjoner og kommunikasjon. En stor del faktisk.
Vi må være der for å skape tillit og trygghet i yrkesutøvelsen. Se for deg situasjonen der en robot kommer inn til en dement eldre person for å foreta et stell. Jeg hadde blitt livredd. Og det er jeg nok ikke alene om. 

Empati, forståelse trygghet, tillit og kunnskap går hånd i hånd i vårt yrke. La det være som det er også må vi heller jobbe for økt rekruttering i helsevesenet.
Et menneske uten menneskelig kontakt, vil ikke ha god livskvalitet. Kvaliteten i pleien vil bli dårligere, og på lang sikt tror jeg det vil komme fler avvik, ikke færre.

Med mennesker involvert vil det alltid komme avvik. Derfor arbeides det med rutiner og risikovurderinger i dagens helsevesen. Vi må heller være åpne for at alle vil gjøre feilvurderinger en eller annen gang. Og at vi må ta lærdom av disse og lage bedre rutiner og systemer.

Så kort fortalt. Roboter trenger ikke være en dårlig ting, men ingeniørene må stagge entusiasmen sin litt og ta med helsepersonell på laget.

Måtte man velge mellom mellommenneskelige relasjoner fra en sykepleier, eller et følelsesløst forhold og faktabaserte opplysninger fra en robot vet jeg hva jeg ville valgt…. 

Se NSF sin video Robonurse som handler om det samme.

Finnes det vanskelige pårørende?

Jeg leste artikkelen En vanskelig pårørende? i Tidsskriftet Sykepleien for en ukes tid siden. En interessant artikkel sett fra pårørendes standpunkt. Når jeg leser artikkelen prøver jeg å tenke over om jeg ville oppfattet henne som vanskelig. Jeg kommer frem til at nei, det ville jeg ikke.
Hun oppfattes av meg som nysgjerrig og spørrende. Det er hennes sønn det er snakk om, selvfølgelig har hun spørsmål.

Hospital violence

På vaktrommet snakkes det ofte om vanskelige pårørende. Men jeg har aldri opplevd at en spørrende og nysgjerrig pårørende har blitt oppfattet som vanskelig.
Det er vi som behandler pasienten som skal ha svar på spørsmålene til disse pårørende, selvfølgelig vil de spørre. Men det virker som at (utifra artikkelen) vi bare skal gjøre de sykepleiefaglige oppgavene også er det liksom nok. Det virker for meg som at det har gått flere hus forbi at en veldig viktig oppgave vi har er å informere pårørende og være deres ventil når de har det tungt.

Jeg og sikkert flere med meg har opplevd virkelige vanskelige pårørende. De er fortvilte. Fortvilte over situasjonen og at de som pårørende står helt hjelpesløse på sidelinjen, uten noen form for kontroll. Jeg har blant annet blitt kjeftet på og blitt kalt inkompetent.  Da må det være lov og ventilere seg på vaktrommet.

Jeg er utdannet sykepleier. Det er min jobb. Det er ikke min identitet. Det må også disse vanskelige pårørende huske på. Jeg prøver så godt jeg kan og ikke ta med meg jobben hjem. Av og til skjer det. Og alle burde vite at det ikke er noe hyggelig.

Det er ikke alltid like lett å få luftet disse tankene om vanskelige pårørende i en travel arbeidshverdag, og min oppfatning er at det er derfor de blir kalt vanskelige. I en hektisk arbeidshverdag har vi ikke alltid tid til å svare på utallige spørsmål fra pårørende. Hvis alle pårørende til mine pasienter skulle gjort det i løpet av en dag, hadde jeg ikke hatt tid til annet. Derfor tror jeg at pårørende oppfatter oss som lite villige til å svare på spørsmål.
Vi må sette grenser for oss selv i vårt arbeid, men det er måten det gjøres på som er viktig.

Vær ærlig med pårørende og forklar at du ikke har tid til å svare på alle spørsmålene, men at du kan besvare de på et senere tidspunkt. Eller avtal en tid der du ser at du har mulighet til og sette deg ned med pårørende for en lengre prat. Det vil de sette pris på, og kanskje vil de heller ikke oppfattes som vanskelige lenger.

For oss som arbeider med pårørende, er det ekstremt viktig med refleksjon når man havner i vanskelige situasjoner. Uansett hva det måtte være. Men jeg vet veldig godt at det er mange arbeidsplasser som ikke har tilbud om refleksjonsgrupper. Det burde være på plass på alle arbeidsplasser. Hvis ikke skal det være høy takhøyde på vaktrommet. Og da uten at noen skal dømme en for sine utsagn.
VI må bli flinkere til å stresse ned, stole på kunnskapen vi har og de gode formidlingsevnene våre. Men noen ganger er en pårørende vanskelig og da må det være lov å søke hjelp av medkollega.