Teamarbeid- livsviktig å være god i

I de aller fleste stillinger innenfor helsevesenet vektlegges teamarbeid som viktig. Nettopp fordi det er det vi driver med hver eneste dag på jobb. I alle helseforetak og kommuner driver vi med dette. Allikevel ser man at det ikke alltid fungerer som det skal. Og hvem går det utover? Pasienten.

I alle mine jobber og praksisplasser har det å være en god teammedarbeider et viktig moment. Og det gjelder både innad i sykepleiegruppen og med andre yrkesgrupper som leger, fysioterapeuter, assistenter og helsefagarbeidere. Det vektlegges i alle stillingsannonsene og på intervju, med god grunn. Det er livsviktig for de pasienten vi har, sammen.

Men uansett hvor man arbeider vil man møte på andre som ikke er så gode på teamarbeid. Uansett yrkestittel. Noe som i mange tilfeller fører til unødvendig liggetid for pasienten, misoppfattelse av situasjonen, oppgaver som ikke blir gjort, og kanskje til og med dobbelt arbeid, noe som igjen fører til utrygge pasienter.
Det er utrolig hva pasientene våre oppfatter, de merker det utrolig godt når vi ikke klarer å arbeide sammen som et team. De ringer i klokkene og har mange ubesvarte spørsmål, de engster seg unødig og vi bruker mye tid på å roe de ned.

Vi må være bevisste på vår egen kompetanse og utfylle hverandre. Og gi gode, gjerne skriftlige, men også muntlige beskjeder til hverandre som ikke kan misoppfattes.

teamarbeid 2

Godt teamarbeid har man hvis man alltid har kontroll og klarer å samarbeide. Og spesielt i situasjoner der det er høyt arbeidstempo og man selv føler det går litt over stokk og stein. Da er det ekstremt viktig å se sine egne begrensninger og spørre om hjelp. Men det er også viktig at teamet «ser alle» og tilbyr hjelp hvis man selv ikke har så mye å gjøre. Slik får man en god flyt i arbeidet, pasientene får den behandlingen de trenger og man skaper da samtidig tillit og trygghet ikke bare i personalgruppen, men ute hos hver enkelt pasient.
For teamarbeid er faktisk livsviktig i helsevesenet! Det tror jeg det er viktig at alle er inneforstått med.

Jeg er smertelig klar over at det er lettere sagt enn gjort, men det er viktig at vi alle tenker over det i det daglige uansett yrkestittel. Vi klarer oss ikke alene bestandig, helsevesenet er nå enda satt sammen slik.

Er teamarbeid vanskelig på din arbeidsplass? En anbefaling: dra på teambuilding, gjør noe sosialt sammen på fritiden. Dette vil styrke samholdet og «teamspiriten» på jobb. 
Ikke glem hvem vi gjør det for, pasienten. 


 

På grunn av oppstart i ny jobb har jeg vært noe fraværende, jeg skal komme tilbake for hyppigere oppdateringer nå. Jeg har virkelig savnet å blogge fra sykepleieverdenen. 

Kompetanseheving i kommunehelsetjenesten

Flere ganger har jeg erfart at pasienter blir innlagt, ikke fordi de er syke, men fordi kommunehelstetjenesten ikke klarer å ivareta de. 

kompetanseheving

Når samhandlingsreformen trådde i kraft ble det klart at kompetansen i kommunehelsetjenesten må styrkes. Og det ble den vel kanskje til en viss grad også, men det holder ikke.
Nå, tre år etterpå er det langt i fra godt nok. Det skrives ut til tider, ganske syke pasienter som ikke trenger mindre oppfølging hjemme eller på institusjon. Nesten tvert i mot, de er dårligere, trenger mye oppfølging og hjelp.

Det har blitt relativt vanlig at pasienter som ble sendt hjem for en uke siden kommer tilbake fort, og som innleggelsesårsak blir det brukt «hjemmesituasjonen fungerer ikke optimalt.» Det er trist å se at det sykehusene formidler av informasjon og behov, ikke blir ivaretatt. Det får meg til å tenke at sykehusene ikke formidler behovene godt nok. Det må kartlegges skikkelig hva behovet er og formidle dette så konkret og tydelig at kommunene forstår situasjonen. Først da vet sykehusene at de har gjort det de kan for at pasienten skal bli ivaretatt.

Nå høres jeg sikkert krass ut, men kommunene har en stor jobb foran seg når det gjelder kompetanseheving. Mitt inntrykk er at pasienter blir sendt på sykehus så fort pasienten er en smule dårligere enn de var for et døgn siden. Og dette skjer ikke kun fra hjemmesykepleien, det skjer også fra institusjoner rundt om i landet.
I hjemmesykepleien er det ikke alltid like greit, pasienten bor hjemme, kanskje alene og sykepleierne som går dit vet ikke alltid diagnosen til pasienten og andre underliggende sykdommer. Dermed har de også lavere terskel for å ringe sykehuset.
Men noen institusjoner sender pasienter tilbake til sykehus i hytt og pine noen ganger. En sykepleier på en institusjon vet stortsett all bakgrunnsinformasjon om pasienten. Og dermed forventes det at de tar kloke og faglig gode vurderinger. Og det gjør de nok, men at en pasient skal sendes til sykehus fordi institusjonen ikke følger de instruksene de har fått fra sykehuset i forbindelse med oppholdet til pasienten, er ikke godt samhandlingsarbeid.

kompetanse

Det må definitivt en kompetanseheving til i kommunene, pasientene blir bare sykere og sykere. Jeg tror at sykepleiere med forskningskompetanse i kommunene er alfa og omega. Og med enda bedre samhandling mellom instansene kan sykehusene trygge kommunene på at de gjør det som er rett og da får muligens også sykehusene færre «svingdørpasienter».

Samhandlingsreformen- et tilbakeblikk

Samhandlingsreformen (st.meld. nr. 47) ble innført 1. Januar 2012 og er en av de viktigste reformene i helsevesenet her til lands i nyere tid. Reformen omfatter både kommunehelsetjenesten og sykehusdriften og baserer seg på at pasienter som blir innlagt i sykehus skal ha færre liggedøgn, og man skal under oppholdet kartlegge behov for videre oppfølging av kommunehelsetjenesten ved utskrivelse. Ikke alle er ferdig behandlet når de reiser fra sykehuset, og trenger videre oppfølging og behandling.

Når reformen kom var det mye skepsis knyttet til den, men også et håp for fremtiden. Nå har det kun gått to år siden den ble innført, og per nå ser man kanskje ikke de store endringene fordi ting tar tid. Og tregheter i systemet bidrar til at det tar enda lenger tid.

Fra sykehusets side meldes pasienten utskrivingsklar når legen ser at det ikke er behov for behandling av spesialisthelsetjenesten lenger. Da meldes pasienten til kommunen, er det en pasient med store behov for tilrettelegging eller kanskje en sykehjemsplass, er det kommunens ansvar at pasienten får denne plassen så fort som mulig. Klarer de ikke det fra dagen pasienten er utskrivingsklar må kommunen betale for å ha pasienten liggende på sykehus frem til de har plass. Dette kan fort bli store summer, så her legges det et stort press på kommunen for å finne plass.

I en undersøkelse gjort av bladet sykepleien ser man at i løpet av første driftsår, i Østfold fylke, har klar å redusere overliggerdøgn med 97%, og det med det har blitt en effektivisering av sykehussengene. Flere kan legges inn, og kommunen har også overtatt en del av «sykehusbefolkningen», som de kaller de i undersøkelsen. Det ligger et stort press på kommunene i hele landet etter innføringen av samhandlingsreformen, men dette har de stor grad mestret.

Man ser at antall overliggerdøgn går gradvis ned etterhvert som vi lærer.  For det er ingen tvil om at her må vi lære mens vi går langs veien. Ikke alt går som smurt fra første stund, men det går bedre og bedre, og man ser at det er en positiv endring.

Det gikk fra skepsis til fryd. Jeg kan forstå at det for den litt eldre garde som ikke har vært vant med denne fra tidligere, at det kan være en stor omstilling. Personlig er jeg positiv til samhandlingsreformen, men jeg har også fått kommet inn i den under utdanning, fått den inn i blodet om du vil. Det har mye og si.

Har du egne erfaringer? Kommenter gjerne under.

Jeg vil senere komme med et innlegg om hvordan arbeidshverdagen påvirkes av samhandlingsreformen. Stay tuned! 

#samhandlingsreformen #kommune #helsevesen #sykehus