Det gode teamarbeidet

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er forkjemper for et godt teamarbeid i helsesektoren. Jeg har sett i uttallige situasjoner hvor ekstremt viktig det er og hvor utrolig mye bedre hjelp pasientene våre får når alle jobber sammen.

Det har vært et fokus på at sykepleiere og leger må bli flinkere til å arbeide sammen i helsevesenet, i media den siste tiden.
Vi trener masse på godt teamarbeid med kolleger med samme bakgrunn. Men det må mer trening til på tvers av utdanning. Det nytter ikke at leger trener på teamarbeid seg imellom og sykepleiere for seg når det i svært få tilfeller kun er sykepleiere eller kun leger i en akuttsituasjon rundt en pasient.

Med tverrfaglige teamøvelser vil legene få en bedre forståelse av sykepleiernes ansvarsområder og kunnskap og sykepleierne vil få en bedre forståelse av en leges ansvar. Og det vil også sette fokus på viktigheten av riktig og konkret kommunikasjon mellom profesjonene. For det er vel en kjensgjerning at sykepleiere og leger ikke alltid har like kommunikasjonsferdigheter.

I Tidsskriftet sykepleier i dag står det om at sykepleierstudenter og legestudenter trener på å arbeide i team. Kjempeflott! Og ikke et sekund for tidlig.

Vi kan ikke godta at dårlig teamarbeid og kommunikasjon skal gå på bekostning av pasientens behandling. Og det er veldig bra at dette gjøres allerede på skolebenken. Når de endelig skal ut i arbeidslivet så skal ikke alle arbeide i ett akuttmottak, eller ved en annen akuttavdeling og da hjelper det å ha disse verktøyene fra tidligere.

samarbeid

Også vil jeg bare si at det synes ekstremt godt både når teamarbeid ikke eksisterer og når teamarbeid fungerer ekstremt godt. Når det fungerer så er det veldig gøy å arbeide med hverandre, og man blir stolt av teamets innsats i etterkant.

Vi har ingenting å tape på å bli flinkere til å samhandle med hverandre.  Bedre samhandling fører til økt selvtillit og et bedre arbeidsmiljø, det er jeg overbevist om!

 

Sykepleier- arbeidsledig

Dette innlegget er tatt fra min forrige blogg og revidert noe. Slik var den brutale virkeligheten for meg høsten 2013. En måned senere fikk jeg meg fast jobb i en annen del av landet. 

En ny blogg trenger en «flying start.» Nå settes standarden. 

Du rynket sikkert litt på nesa av den overskriften. Det er jo ikke dette bildet man får gjennom media. At det fins sykepleiere som er arbeidsledige?! Sant skal sies at jeg tar ekstravakter der jeg hadde sommerjobb, men utenom de vaktene, har jeg hverken vikariat, deltid eller fast stilling.

Man hører ikke stort om de nyutdannede sykepleierne som ikke får seg jobb rett etter endt studie. Det er litt rart, for det er faktisk en del av de. Mange lever på ekstravakter opptil ett år etter endt utdannelse. Forutsigbart? Stabilt? Neppe.

Og allikevel hører vi alt for mye i media om at det er mangel på sykepleiere. Og det er det forsåvidt også, noen steder. Skal ikke undergrave det.

Jeg har nå vært jobbsøker i snart to måneder. Søkt totalt mellom 8-10 stillinger. Det er både kommunale stillinger og stillinger på sykehuset. Det høres sikkert ikke så mye ut, men det er de stillingene som det går an for meg som sykepleier å søke på. Ikke ett eneste napp å få noen plass her i området. Om jeg er lei? JA.

Jeg vet at jeg er en flink nyutdannet sykepleier, som gjerne vil lære masse masse mer. I samtlige stillingsannonser jeg har lest, står det følgende: » sykepleier med inntil to års erfaring foretrekkes.» Og dermed havner jeg fort etter disse i bunken.

Teller ikke sykepleierpraksisen noe? Mitt inntrykk er nei, det gjør ikke det.

Etter å ha saumfart alle sykehusene og kommunene i nærheten etter ledige stillinger, begynner jeg å se litt på muligheten for jobb innen salg av medisinsk utstyr. Jeg begynner å slippe opp for ideer på steder å søke. Men det er ikke det jeg primært ønsker meg som jobb.

Jeg vil jo aller helst jobbe med pasienter, det trives jeg utrolig godt med! Bare å kunne se at man kan bidra til å gjøre en forskjell for pasientene er utrolig motiverende og jeg gleder meg til hver eneste ekstravakt jeg får muligheten til å jobbe!

Men nå har jeg kommet til et punkt at jeg må ha en jobb for å kunne tjene til livets opphold. Få hjulene til å gå rundt. Endene til å møtes. Du vet. Og i en desperat situasjon gjør man nesten hva som helst.

Å være jobbsøker er ikke en dans på roser, det er lite motiverende og bruke mye tid på søknadene sine og ikke få noe positivt igjen. Jeg hadde et håp om å få en halv stilling ihvertfall, og kanskje få mer etterhvert. Sånn at jeg hadde muligheten til å spesialisere meg om ett år eller to. Jeg har nemlig et brennende ønske om å bli anestesisykepleier!

Jeg har sett litt på muligheten for videreutdanning på østlandet, den er der. Men… det er et stort men. Det er kun inntak annenhvert år. Det er inntak nå våren 2014, neste inntak er dermed våren 2016. Og det er jo ikke sikkert jeg kommer inn da. Kanskje jeg må vente til 2018?

Samtidig står det store oppslag i media om at det er mangel på spesialsykepleiere og mangelen vil bli større med årene. Det vil ikke ansettes flere pga at det kun er opptak annenhvert år. Hva med å ha inntak en gang i året, som til grunnutdanningene? Da vil flere få muligheten til å utdanne seg fortere og helseforetakene vil få flere de kan ansette.

Jeg oppfordrer til å sette nyutdannede sykepleiere på agendaen. Hvordan få de inn i arbeidslivet på en bra måte, og hvordan få de som virkelig ønsker det inn på videreutdannning fortere! Kjære Bent Høie, du er faktisk vår helseminister. Gjør noe!

 Edit: 11:56