Teamarbeid- livsviktig å være god i

I de aller fleste stillinger innenfor helsevesenet vektlegges teamarbeid som viktig. Nettopp fordi det er det vi driver med hver eneste dag på jobb. I alle helseforetak og kommuner driver vi med dette. Allikevel ser man at det ikke alltid fungerer som det skal. Og hvem går det utover? Pasienten.

I alle mine jobber og praksisplasser har det å være en god teammedarbeider et viktig moment. Og det gjelder både innad i sykepleiegruppen og med andre yrkesgrupper som leger, fysioterapeuter, assistenter og helsefagarbeidere. Det vektlegges i alle stillingsannonsene og på intervju, med god grunn. Det er livsviktig for de pasienten vi har, sammen.

Men uansett hvor man arbeider vil man møte på andre som ikke er så gode på teamarbeid. Uansett yrkestittel. Noe som i mange tilfeller fører til unødvendig liggetid for pasienten, misoppfattelse av situasjonen, oppgaver som ikke blir gjort, og kanskje til og med dobbelt arbeid, noe som igjen fører til utrygge pasienter.
Det er utrolig hva pasientene våre oppfatter, de merker det utrolig godt når vi ikke klarer å arbeide sammen som et team. De ringer i klokkene og har mange ubesvarte spørsmål, de engster seg unødig og vi bruker mye tid på å roe de ned.

Vi må være bevisste på vår egen kompetanse og utfylle hverandre. Og gi gode, gjerne skriftlige, men også muntlige beskjeder til hverandre som ikke kan misoppfattes.

teamarbeid 2

Godt teamarbeid har man hvis man alltid har kontroll og klarer å samarbeide. Og spesielt i situasjoner der det er høyt arbeidstempo og man selv føler det går litt over stokk og stein. Da er det ekstremt viktig å se sine egne begrensninger og spørre om hjelp. Men det er også viktig at teamet «ser alle» og tilbyr hjelp hvis man selv ikke har så mye å gjøre. Slik får man en god flyt i arbeidet, pasientene får den behandlingen de trenger og man skaper da samtidig tillit og trygghet ikke bare i personalgruppen, men ute hos hver enkelt pasient.
For teamarbeid er faktisk livsviktig i helsevesenet! Det tror jeg det er viktig at alle er inneforstått med.

Jeg er smertelig klar over at det er lettere sagt enn gjort, men det er viktig at vi alle tenker over det i det daglige uansett yrkestittel. Vi klarer oss ikke alene bestandig, helsevesenet er nå enda satt sammen slik.

Er teamarbeid vanskelig på din arbeidsplass? En anbefaling: dra på teambuilding, gjør noe sosialt sammen på fritiden. Dette vil styrke samholdet og «teamspiriten» på jobb. 
Ikke glem hvem vi gjør det for, pasienten. 


 

På grunn av oppstart i ny jobb har jeg vært noe fraværende, jeg skal komme tilbake for hyppigere oppdateringer nå. Jeg har virkelig savnet å blogge fra sykepleieverdenen. 

Glasstaket- vanskeligere for kvinnelige ledere i helsevesenet?

Vi lever i et likestilt samfunn der både kvinner og menn er ansatt i lederstillinger. Men allikevel kan det se ut som at det er tøffere for kvinnelige ledere kontra mannlige ledere. Hvorfor?

Jeg leste en undersøkelse som var blitt gjort blant norske studenter der de fikk presentert en case med en kvinnelig og en mannlig leder. Studentene ble delt i to grupper, der den ene skulle vurdere den mannlige lederen og den andre den kvinnelige lederen.

Resultatet er oppsiktsvekkende.

Studentene vurderte den mannlige lederen som en bedre leder enn kvinnen, til tross for at den eneste forskjellen var navn og kjønn. Mer om studien kan du lese her.

I helsevesenet er det en overvekt av kvinnelige ledere, men det er også menn i lederroller her. Er det virkelig slik at vi syns at våre kvinnelige ledere gjør en dårligere jobb?
Det er ikke lett å være leder i helsevesenet i utgangspunktet. Mye å ta hensyn til og mange krav som skal oppfylles.
Jeg tror at kvinnelige ledere får et dårligere rykte fordi de må ta upopulære avgjørelser som ikke samsvarer med de verdiene samfunnet mener at kvinner skal inneha. Empati og omsorg. Mens for mannlige ledere som tar samme upopulære avgjørelser blir det annerledes da stereotypen er at en mann er handlekraftig og tar en naturlig lederrolle.

Vi snakker om «glasstaket,» en usynlig barriere som gjør det vanskelig for kvinner å nå opp i næringslivet. 

Jeg tror det er på tide å gå i oss selv. Det er mange dyktige kvinner der ute som gjør sitt ytterste for å bli en god leder. At stereotypier skal styre er gammeldags. Empati og lederskap kan også kombineres, og dette har jeg selv sett i helsevesenet. Men det er vanskelig å ta hensyn til alt og alle, det fungerer ikke slik. Våre kvinnelige ledere må være tøffe i sin jobb, at de da skal møtes med motstand er ikke riktig.
Jeg har hørt om flere kvinnelige ledere i helsevesenet som har fått et dårlig rykte. Ikke fordi de ikke gjør jobben sin, for det gjør de. Men fordi de ikke viser nok omsorg ovenfor sine ansatte. Kan dette virkelig kreves av en leder? Klart man skal vise omsorg, men i hvilken grad? Det er andre hensyn som også må tas, f.eks budsjett, arbeidstidsfordeling etc. Som igjen gjør at man må ta upopulære valg.

Selv er mitt ønske å bli en sterk kvinnelig leder, men for å komme dit vet jeg at det må hardt arbeid til. Som kvinne føler jeg at det må bevises over lang tid at jeg er god nok. Kanskje tar jeg feil, tiden for vise. Men eksperimentet jeg har linket til viser noe annet.

Det er på tide å inkludere kvinnene i «gutteklubben-grei.»

 

Samhandlingsreformen- et tilbakeblikk

Samhandlingsreformen (st.meld. nr. 47) ble innført 1. Januar 2012 og er en av de viktigste reformene i helsevesenet her til lands i nyere tid. Reformen omfatter både kommunehelsetjenesten og sykehusdriften og baserer seg på at pasienter som blir innlagt i sykehus skal ha færre liggedøgn, og man skal under oppholdet kartlegge behov for videre oppfølging av kommunehelsetjenesten ved utskrivelse. Ikke alle er ferdig behandlet når de reiser fra sykehuset, og trenger videre oppfølging og behandling.

Når reformen kom var det mye skepsis knyttet til den, men også et håp for fremtiden. Nå har det kun gått to år siden den ble innført, og per nå ser man kanskje ikke de store endringene fordi ting tar tid. Og tregheter i systemet bidrar til at det tar enda lenger tid.

Fra sykehusets side meldes pasienten utskrivingsklar når legen ser at det ikke er behov for behandling av spesialisthelsetjenesten lenger. Da meldes pasienten til kommunen, er det en pasient med store behov for tilrettelegging eller kanskje en sykehjemsplass, er det kommunens ansvar at pasienten får denne plassen så fort som mulig. Klarer de ikke det fra dagen pasienten er utskrivingsklar må kommunen betale for å ha pasienten liggende på sykehus frem til de har plass. Dette kan fort bli store summer, så her legges det et stort press på kommunen for å finne plass.

I en undersøkelse gjort av bladet sykepleien ser man at i løpet av første driftsår, i Østfold fylke, har klar å redusere overliggerdøgn med 97%, og det med det har blitt en effektivisering av sykehussengene. Flere kan legges inn, og kommunen har også overtatt en del av «sykehusbefolkningen», som de kaller de i undersøkelsen. Det ligger et stort press på kommunene i hele landet etter innføringen av samhandlingsreformen, men dette har de stor grad mestret.

Man ser at antall overliggerdøgn går gradvis ned etterhvert som vi lærer.  For det er ingen tvil om at her må vi lære mens vi går langs veien. Ikke alt går som smurt fra første stund, men det går bedre og bedre, og man ser at det er en positiv endring.

Det gikk fra skepsis til fryd. Jeg kan forstå at det for den litt eldre garde som ikke har vært vant med denne fra tidligere, at det kan være en stor omstilling. Personlig er jeg positiv til samhandlingsreformen, men jeg har også fått kommet inn i den under utdanning, fått den inn i blodet om du vil. Det har mye og si.

Har du egne erfaringer? Kommenter gjerne under.

Jeg vil senere komme med et innlegg om hvordan arbeidshverdagen påvirkes av samhandlingsreformen. Stay tuned! 

#samhandlingsreformen #kommune #helsevesen #sykehus