Rett til selvbestemmelse over egen død?

For et par uker siden gikk «Brennpunkt»-dokumentaren om Siv som var alvorlig lungesyk og hadde bestemt seg for når hun skulle dø.  
Dette kommer vi til å ser mer av fremover. Debatten om eutanasi har våknet til live igjen. Den debatten må vi ta.

Jeg har alltid engasjert meg i debatten angående eutanasi. Det er et viktig samtaleemne, og for helsepersonell er det et tema det snakkes om relativt ofte. Til tross for min korte yrkeskarriere så langt, så har jeg sett mye lidelser og vært vitne til mange forskjellige dødsfall.
For alle er forskjellige.
Jeg har også vært vitne til leger som ikke tar standpunkt om det er riktig å kontinuere behandling eller ei. De aller fleste leger er dyktige her, mens andre har ting å lære.
Har kroppen bestemt seg for at nok er nok, hjelper det lite hva vi gjør. Kroppen «stenges av» uansett.

Det er heller ikke riktig å behandle folk inn i døden, mener jeg. De dør ikke av behandlingen, men den har heller ikke noe for seg.

De aller, aller fleste dør fredelig. Vi tilrettelegger godt for at dette skal bli så bra som mulig. Smertelindring og sedering er viktige og gode tiltak.
Men før man kommer så langt i prosessen er det ofte store lidelser og smerter forbundet med den underliggende sykdommen. Dette ser man også i brennpunkt-dokumentaren.
Ved alvorlig sykdom som uansett ikke har et godt utfall tenker jeg at pasienten må få bestemme om nok er nok.

Jeg lærte under utdanning at autonomi-prinsippet står sterkt, og det gjør det i all pasientbehandling. Men hva med retten til selvbestemmelse over egen død?
Noen døende er ikke i stand til å si ifra om at de ikke ønsker mer behandling, helsepersonell stoler på at pårørendes vurdering er riktig. I noen tilfeller ønsker ikke pårørende og avslutte behandling, og behandling fortsetter til «the bitter end.»
I andre tilfeller er pasienten våken og klar helt til siste slutt, og det er i disse tilfellene at behandling avsluttes til riktig tid. Pasienten har selv gjort seg opp en mening, og vi gir informasjon av konsekvensen av valget. Det er i disse tilfellene at pasienten opprettholder sin selvbestemmelsesrett.

Eutanasi er et meget vanskelig tema. Men debatten er viktig. Tidsskriftet sykepleien skriver at helsepersonell er mer kritiske til eutanasi enn folk flest. Dette er nok fordi det blir et stort press på legene ved aktiv dødshjelp. Fordi skillet mellom liv og død er så flytende. Og jeg tror mange vil vegre seg, fordi man ikke ønsker å ta livet av noen som kanskje kunne ha mange flere gode dager, uker og måneder.

Men burde man ikke ha rett til å bestemme selv når man uansett vet at det livet man har levd snart er over? 

Institusjoner driver rovdrift på helsepersonell

Dårlig bemanning i helsevesenet er ikke et nytt fenomen. Et raskt googlesøk beviser det. Det drives rovdrift på helsepersonell i hele landet. Det er uholdbart.
Alle i helsevesenet opplever det, være seg hjelpepleiere, leger og sykepleiere. Vi møter trofast opp på jobb og blir møtt med alt for mange pasienter kontra personell. Det skjer kanskje ikke hver eneste dag, men alle vil oppleve, eller har opplevd det en eller annen gang. 

Det er en stor fortvilelse for alle parter som er involvert i en slik situasjon. Legene har for mye arbeid per person og lange dager som igjen kan føre til dårlig pasientbehandling. Sykepleiere rekker ikke over alle sykepleieprosedyrene og rapportskrivingen i løpet av sin arbeidsdag, og hjelpepleierne løper som noen strikkballer for å hjelpe pasientene i stell eller lignende. Jeg opplever og ser det nesten daglig.

Dårlig bemanning vil føre til feil, det vil føre til at pasientenes sikkerhet settes på prøve. Vi strekker oss langt i vårt arbeid, og det er når det stormer som verst at uhellene skjer. Pasienter som faller eller blir feilmedisinert. Stikkskader på grunn av stress. Et raskt søk i google viser at feilmedisinering og dårlig kvalitet på pleien er normalt. Det er ikke før det skjer graverende feil at problemene tas tak i.

Ledelsene rundt om på landets institusjoner sliter med å få bemannet opp alle vaktene. Mange er sykemeldte, det er vanskelig å få tak i noen som vil arbeide ekstravakter. Og alle vet at med bare én mindre person på vakt, blir vaktene tyngre for alle. Og det igjen fører til at flere blir slitne, og i verste fall sykemelder seg. En skikkelig ond sirkel som er ekstremt vanskelig å komme ut av.

Det er ikke rart det er så mange sykemeldinger i det norske helsevesenet. Og det er heller ikke så rart at de aller fleste er kvinner. Mest fordi 90% av de som arbeider i helsevesenet er kvinner. Og vi setter ofte ned foten litt i seneste laget. Vi sier ikke i fra før vi er utslitte, lederne våre ser det ikke før sykemeldingene ramler inn. Hvorfor ikke?  Fordi vi står i stresset helt til vi ikke takler det mer. Og da er det full stopp. Det er denne onde sirkelen, som nevnt ovenfor.
Men ansvaret for en bedre arbeidshverdag er et felles ansvar. Vi som arbeidstakere må gå i oss selv og bli flinkere å si i fra  om arbeidstilværelsen, gjerne daglig. Har dagen vært uholdbar, fortell ledelsen om det med en gang istedenfor å prate med kollegaer i korridorene.
Og ledelsen må bli flinkere til å ha en åpen dialog med sine ansatte, gjerne daglig.
De må bli bedre lyttere, mindre prating og mer handling.
Ledelsen må møte sine ansatte med en åpen holdning. Ikke glem at det er de under dere som går i stresset, som kjenner det på kroppen. Noen ledere er flinke til å være der tingene skjer sammen med sine ansatte, men det er også de som ikke er like gode på akkurat dette.

Jeg har selv opplevd å ha ansvar for ti pasienter. Medisinutlevering, sykepleieprosedyrer, stell og mobilisering er noe av mitt ansvar. Pårørende som har spørsmål de ønsker svar på og telefoner som ringer. Ofte føler jeg meg direkte dum, fordi jeg ikke har mulighet til å gi gode svar på spørsmålene. Og jeg føler meg utilstrekkelig ovenfor pasientene mine.
Det er ikke greit.

utbrent

Jeg vet det er vanskelig å få tak i flere hender i dagens helsevesen. Og det er flust av forslag til endringer, deriblant verneplikt innenfor helsesektoren. Det er et forslag, men ikke et veldig godt et spør du meg. Men det er en desperat handling fra personer som aldri har satt en fot innenfor helsevesenets mange institusjoner.
Hvis endringene i arbeidsmiljøloven blir vedtatt frykter jeg større rovdrift på helsepersonell. Lettere å arbeide overtid og igjen dårligere kvalitet på pleien som gis. Det kan ikke godtas.
For mitt vedkommende er det nok nå. Jeg orker ikke å bli nedringt om vakter, jeg orker ikke å slite meg ut i en jobb jeg skal ha i 35 (!) år til.

Men jeg har også forståelse for at kabalen om penger og bemanning ikke er enkel. Og ledelsene rundt om på de forskjellige institusjonene får en viss sum penger de skal drive for. Det inkluderer også lønningene våre. Problemet er ikke nødvendigvis hos min, eller din sjef. Nei, problemet sitter definitivt høyere opp i systemet enn som så.
Og her skulle jeg virkelig ønske at de som sitter på pengesekken kan komme seg ut på institusjonene, se med egne øyne hva som foregår.
Jeg vil at de skal se den vanvittige rovdriften som drives på helsepersonell.

Kanskje de får opp øynene.. kanskje.

For rovdrift er det, definitivt.

2014, begynnelsen på fortsettelsen

Håper julefeiringen har vært fantastisk. Selv har jeg kost meg masse til tross for arbeid i jula. Hyggelig læll. 

Men 2014 er på hell, og 2015 banker på døren. Da er det tid for en oppsummering av året!

Det har vært et utrolig spennende blogg-år for min del. Jeg opprettet bloggen på bloggplattformen blogg.no i februar og det tok ikke lang tid før bloggen fattet interesse hos leserne. Jeg startet bloggen fordi jeg ikke hadde funnet en blogg som omhandlet sykepleieryrket, og som ga helsepersonell en stemme utad. Jeg er kjent for å si det som det er, og slik skulle bloggen min også bli. Ingenting skulle legges i mellom.
Etter bare noen måneder bestemte jeg meg for å opprette mitt eget domene. www,sykepleierblogg.com ble et faktum. Faktisk har jeg et .net domene også knyttet opp til denne bloggen. Så skriver du inn www.sykepleierblogg.net havner du også her.

domene

Først vil jeg bare si at jeg har stått på for å komme dit jeg er i dag. Det ligger mye arbeid bak hvert eneste innlegg som har blitt skrevet, og jeg ser at det har gitt uttelling. Jeg har skaffet meg god publisitet. Og det på under ett år.

Raskt forsto jeg at interessen for bloggen var stor og tilbakemeldinger på mail, på bloggen og på facebook forteller det samme. Overveldende stor faktisk. I skrivende stund har jeg 162 følgere på Facebook. Så noe må det jo være. Så hva har skjedd egentlig? Jeg skal gi dere et lite tilbakeblikk. 

Tidlig i forløpet fikk jeg kontakt med en medblogger. Gro-Jeanette har fungert som en bloggvenn, og som en som kan gi meg gjennomtenkte tilbakemeldinger på godt og vondt. Hun er en dyktig blogger og har sett helsevesenet fra den andre siden, som pasient.

Jeg har fått være med på å teste ut en helt ny løsning som heter SHB-Sykepleiehåndboken som gis ut av Gyldendal Akademiske etter hvert. Foreløpig er den kun betatesting. Men den har jeg fått være med å forme og  bidratt med innspill. Og det har vært meget gøy. Men ferdig er den nok ikke helt enda. Det blir noe å glede seg til for alle og en hver.

shb

Jeg har blitt invitert på førpremieren til filmen «Flink pike» produsert av Solveig Melkeraaen i Oslo, jeg hadde ikke mulighet til å komme, men allikevel artig og bli invitert. Har du ikke sett den? Se den. Den har nå kommet ut på dvd vet jeg.

Flink pike - plakat

Noen har kanskje fått med seg at jeg har startet «Refleksjonsforum for helsepersonell», dette startet jeg opp i høst da jeg innså at det trengtes en plattform, et forum, der man kan reflektere over arbeidssituasjoner som oppstår i vårt yrke. Mange har ikke tilbud om refleksjonsgrupper på sin arbeidsplass og tanken var at dette forumet kunne, ikke fullt erstatte det tilbudet, men hvertfall fungere som et supplement. Foreløpig er det ikke så stor aktivitet, men jeg ønsker meg det til jul og nyttår nå. Det må brukes, da vi alt for sjeldent får muligheten til å reflektere på vår arbeidsplass.

Ut på senhøsten fikk jeg endelig en mail jeg hadde lengtet etter. Jeg fikk mail fra redaksjonen i bladet Sykepleien.
De ytret et ønske om å publisere et av mine innlegg. Jeg ble i ekstase. Endelig skulle mange mange sykepleiere få muligheten til å lese mine meninger. Allikevel, litt skummelt var det jo. Meningene mine var ikke lenger kun for venner og familie, men plutselig kunne alle mene noe om mine meninger. Men som sagt, jeg sa til meg selv tidlig at jeg ikke ville legge noe i mellom på denne bloggen. Og sånn ble det. Med min tillatelse fikk redaksjonen i Sykepleien publisere innlegget «Finnes det vanskelige pårørende?»
Responsen var ikke enorm, men den var der. Jeg var fornøyd. Jeg hadde endelig oppnådd en av mine mål med denne bloggen. Og det var gøy. Veldig koselig med alle tilbakemeldingene jeg fikk fra både fjern og nær.

sykepleien bladet

Også skjer det igjen… Jeg ble kontaktet av bladet Sykepleien i starten av Desember. Enda en gang ønsket de å publisere en av mine tidligere skrevne innlegg. Endelig, nå har de lagt merke til meg tenkte jeg. Det var en fryd. Jeg fortet meg å sende tilbakemelding om at det var greit, på visse premisser. Jeg fikk positive tilbakemeldinger fra redaksjonen, og en uke etter var innlegget «Unge sykepleiere, sykt flinke piker» på trykk i sykepleien på nett.
Og her lot ikke responsen vente på seg. Det flommet nesten over. Nesten litt overveldende husker jeg. Jeg har jo bare skrevet innlegget mest for min egen del og litt for de jeg har rundt meg som føler på de samme tingene. Så når kommentarene begynte å hagle i kommentarfeltet på facebook ble jeg fornøyd. Stortsett utelukkende positivt også. Jeg gav meg selv et klapp på skuldra og tenkte at jeg skulle leve lenge på den, for det ble nok en stund til neste gang.

Men bare noen dager senere fikk jeg en telefon. Fra NRK Vestfold. Jeg satt og så på tv, ante fred og ingen fare. Jeg skulle på nattevakt, så jeg hadde en rolig kveld.  Samtalen foregikk cirka sånn her:
«Hei, det er … fra NRK Vestfold, er det du som er Ann Iren og som er sykepleier?»

«Ehh, ja?»

«Vi har lest innlegget ditt unge sykepleiere, sykt flinke piker og lurte på om du ville snakke om det her hos oss? Er det mulig å få til, i morgen?»

«Jeg skal på nattevakt, men hvis det kan foregå etter halv fire så?»

«Jada, passer det halv fem, i morgen?»

Jeg kunne jo ikke si nei. Hvordan si nei til og være på radioen? Så det gikk som det burde gå. Jeg dro på nattevakt, gruet meg masse og var på radioen en halvtime etter jeg hadde stått opp fra nattevakt.
Det var gøy og lærerikt. Vil du høre opptaket? Linken finner du i innlegget «Første gangen på radio!»
Det var et kick og en stor selvtillitsboost! Jeg er gjerne på radioen en gang til jeg! Mange ganger til faktisk! Og tilbakemeldingene lot ikke vente på seg.

på radioen
Jeg må bare få sagt, at det er så utrolig gøy å få alle de tilbakemeldingene jeg har fått den siste tiden. Nå har til og med ledelsen på min arbeidsplass lest det siste innlegget og det var bare ros å få igjen. Jeg blir så utrolig glad og innmari stolt!

Man skulle tro at det ikke kunne bli stort bedre enn det allerede var, sånn på tampen av året. Men litt bedre ble det faktisk. Jeg ble nemlig nominert av mine fantastiske lesere til Vixen Blog Awards 2014. Men jeg rakk ikke til topps i år. Men artig var det uansett. Noe spennende må jo skje de neste årene også.

Det som skulle bli en kort oppsummering ble brått en fortelling om mitt bloggår. Det er mye å se tilbake på for min del, og jeg ser frem til å ta fatt på 2015. Jeg er overbevist om at det blir et godt år, på mange måter.

Helt til slutt ønsker jeg å takke alle mine lesere for et fantastisk år, det er deres fortjeneste at jeg får all denne publisiteten. Uten lesere, blir man ingen stor blogger. Ta med dere det. Takk til samarbeidspartnere for hjelp og støtte og en stor takk til Tidsskriftet sykepleien.no som har publisert to av mine innlegg, som igjen har ført til massiv publisitet på min blogg. Tusen takk til dere alle som gjør dette mulig. Håper på flere muligheter i 2015!

godt nyttår

Ha et fantastisk godt nytt år! Takk for det gamle.

Uvitenhet fører til unødvendig frykt

Jeg har nettopp lest «Når drømmejobben er å rydde miner og kjempe mot ebola» i Aftenposten.  Noen velger å reise ut i verden for å bekjempe sykdommer eller drive annet humanitært arbeid, men opplever at venner ikke ønsker kontakt med de når de kommer hjem. 

Uvitenhet er ikke akkurat et nytt fenomen. Og det eneste det fører med seg er frykt. Frykt for det ukjente.
Jeg har selv i lange tider ønsket å reise ut som sykepleier, for å hjelpe. Men responsen jeg har fått har aldri vært utelukkende positiv. Det er alltid spørsmål som «Hvorfor vil du utsette deg for slik fare?» og «hva hvis du blir smittet?» og aldri lykkeønskninger. Jeg kommer nok ikke til å reise ut med det første, men ønsket vil alltid være der.

uvitenhet

Jeg har lest en god del om ebola den siste tiden. Ja, det er en farlig sykdom. Men det er ikke problematisk å beskytte seg mot den. Så lenge man følger rutinene som er satt. Og følge rutiner, tør jeg påstå at helsepersonell er gode på. Det gjør vi hver eneste dag i vårt arbeid her hjemme også. Så hvorfor skepsisen?

Uvitenhet. Det er forsåvidt samme leksa som det var på 80-tallet med HIV/aids pandemien. Uvitenhet blant befolkningen som spredte seg som ild i tørt gress. Rykter som at kun homofile får sykdommen, og at man ikke skulle ta på smittede uten hansker var utbredt. I dag vet vi at alle som var utsatt fikk sykdommen, både homofile og heterofile, den smitter via blod og vi vet også at HIV/aids har eksistert siden tidlig 1900-tallet. I dag, med behandling, kan de smittede leve et godt og langt liv. Og sjansen for at de dør av sykdommen er minimal. Det er blitt en sykdom man dør med.

Jeg kan se for meg at 20 år frem i tid så tenker vi tilbake på dette ebola-utbruddet og rister på hodet. Jeg tror ikke ebola er bekjempet, men vi vil ha så god kunnskap om sykdommen at faren er betraktelig mindre.

Så, jeg ville ikke dratt som hjelpearbeider til et ebolarammet land i dag, men kanskje i fremtiden. Men er det noen i min omgangskrets som gjør det i nær fremtid vil jeg ikke unngå de når de kommer hjem. Jeg vil heller oppsøke dem og høre historiene. En humanitær organisasjon har ansvar for at deres hjelpearbeidere holder seg friske, og har de fått lov til å reise hjem og ingen prøver som tas gir utslag så er det ingenting og frykte.
Vi skal ikke unngå hjelpearbeidere på grunn av vår uvitenhet, de skal oppsøkes på grunn av deres viten. 


I går var verdens aidsdag (1.desember). Dette er fortsatt et tema som må opplyses mer om. Det må ikke glemmes selv om man har kommet langt i forskningen.