Tvangsmedisinering- til pasientens beste?

Jeg ønsker aller først å påpeke at når jeg nå snakker om tvangsmedisinering, så er det tvangsmedisinering i somatisk sykehusavdeling jeg ønsker å diskutere.
Det er heldigvis sjeldent det er snakk om tvangsmedisinering i en vanlig somatisk sykehusavdeling, men det skjer av og til. Og det er vanskelig, vanskelig å bli helt sikker på at det er nødvendig for pasientens beste. 

Noen pasienter, gjerne eldre som blir innlagt i sykehus med infeksjon blir tiltagende forvirret og uklare. Noen ganger er det infeksjonsbetinget, andre ganger har pasienten en underliggende demenssykdom.
Det er heller ikke alltid at forvirringen er så stor. Noen pasienter er lettere å realitetsorientere enn andre. For andre blir forvirringen eller syns- og hørselsforstyrrelsene så kraftige at en realitetsorientering ikke fungerer.

Jeg har sett det mange ganger, og det er nok flere sykepleiere med meg. Men når er etisk riktig å benytte tvangsmedisinering? Selv synes jeg det er et veldig vanskelig spørsmål, uten noen gode svar egentlig.
Men en infeksjonsforvirret pasient som ikke lar seg realitetsorientere har det ikke godt med seg selv. Ei heller en pasient med en demensdiagnose og en infeksjon på toppen. Bare tenk hvor redde de er, jeg har selv opplevd pasienter som har trodd at jeg som sykepleier ville de vondt. At jeg ikke ville hjelpe de, eller gi behandling.

Jeg har blitt slått, sparket og spyttet på. Men de tilfellene endte ikke med tvangsmedisinering. Pasienten fikk være i fred og roet seg.

For er det hjemmel for tvangsmedisinering når pasienten ikke utagerer når de er alene? 

Selv tenker jeg at tvangsmedisinering er siste utvei. Alle andre tiltak skal være utprøvd før man går så drastisk til verks. Det tror jeg vi alle er enige om og det  er til og med lovfestet.
Men det er også viktig å tenke på hvem det er vi gjør dette for? Er det for oss selv? For å få en bedre arbeidshverdag?  Eller er det faktisk for pasientens beste? Det burde alltid være for pasientens beste. 

Men å vurdere pasientens beste er ikke så lett. Det er en individuell vurdering. Det som er det beste for én pasient er sikkert ikke det beste for den neste pasienten. Jeg tror det er viktig å huske på akkurat det.
Man reagerer ulikt på tvangsmedisinering, for noen kan det bidra til å gjøre vondt verre, for andre hjelper det faktisk. Hvert enkelt tilfelle må vurderes uavhengi av hverandre. Hadde man klart å roet ned pasienten ved tillitsskapende atferd først hvis man hadde prøvd lenge nok? Er pasienten samtykkekompetent? Er det nødvendig helsehjelp vi gir? 
Det er alle spørsmål man burde ha besvart før man setter i gang ytterligere tiltak.

Så kan man noen gang bli hundre prosent sikker på at den hjelpen vi gir er riktig? Var det til pasientens beste? 
Jeg kan bare si at det er et vanskelig, etisk dilemma. 

Refleksjonsforum- en viktig arena nå på nett!

Før jeg dro på ferie «lanserte» jeg refleksjonsforum for helsepersonell her på bloggen. Til nå har det ikke vært særlig aktivitet og ingen som har meldt seg inn. Forumet er kun for de som lager seg bruker siden det kan være temaer man nødvendigvis ikke vil dele med «hvermannsen». Jeg oppfordrer dere til å benytte det, det har hvertfall jeg planer om. Bruk det som et verktøy i hverdagen, still spørsmål og utfordre dere selv og andre. Litt diskusjon har vi alle godt av.

Forumet har noen barnesykdommer, jeg jobber med å løse de. E det noen der ute som har innspill så kom gjerne med de, enten som kommentar til dette innlegget eller send en mail.

Forumet finner dere ved å følge linken.
Obs! Dere får ikke opp forumet før dere har laget bruker og logget inn!

Håper jeg ser flere av dere der og at forumet kan bli en suksess.

Innlegget er skrevet fra iPad.

Den siste dosen

Alle sykepleiere vet hva jeg snakker om. Dosen, den siste dosen før pasienten sovner inn. Alle kommer til å oppleve det en gang, mange har allerede opplevd det. 

Det er på tide å snakke om det. 

Det er ikke så lenge siden jeg gjorde det selv. Men jeg har ikke tenkt så mye over at det kanskje var dosen med morfin og beroligende jeg ga, som gjorde at vedkommende døde. Kanskje det ikke var avgjørende i det hele tatt. Jeg har forsonet meg med at det kommer jeg aldri til å få vite.
Dø skulle jo vedkommende allikevel.

For meg var det en positiv opplevelse. Jeg fikk hjelpe. Jeg lindret. Og forkortet en grusom dødsprosess.

Hvorfor er vi så redde for å hjelpe disse menneskene? Er det jeg som er grusom i min tankemåte? Som tenker som jeg gjør? Det er tankene som flyr gjennom mitt hode. Jeg kan forstå at noen føler at de har tatt livet av en person. Men de skal dø. Spørsmålet er bare om når. Så lenge kroppen har kommet til det stadiet at selve dødsprosessen har inntruffet er det snakk om kort tid.  Alt du har gjort er å forkorte en prosess som kan trekke ut. Er ikke det bare bra at man kan hjelpe de med det?  Er det tankene om at du muligens har satt den siste dosen som er avskrekkende? Det er ikke sikkert det var det som var avgjørende heller. Sånne tanker må vi ikke presse oss ned med. For det er en situasjon vi sykepleiere kommer til å oppleve før eller siden. Det kan være lurt å ha tenkt igjennom hva du selv mener og føler om det, før du havner i situasjonen. Men samtidig er det noe man ikke kan forberede seg helt på.

I min situasjon ga jeg ikke en overdose, bare en vanlig dosering som blir brukt til aller fleste. Overdosering, med vilje, ville jeg ikke gjort. Men jeg ga det som ville gjøre prosessen mindre ubehagelig for vedkommende. Det er vel en god gjerning?

siste dosen

Igjen satt pårørende, triste, men fornøyde over at vedkommende fikk slippe nå. Stort sett alltid hører jeg; H*n har slitt nok nå, det var godt at h*n fikk slippe. Da vet jeg at jeg har gjort noe bra for alle parter. Det er alltid trist når slikt skjer, men jeg har vist omsorg og lindret det jeg kunne. Det er en påkjenning for pårørende også, og sitte hos vedkommende i mange dager før de dør. Ingen tvil om det.

Debatten om aktiv dødshjelp raser i media.
Vi trenger ikke debatten om aktiv dødshjelp.

Vi trenger en debatt om et helsevesen som på mange måter er redde for å sette den siste dosen. Redde for å hjelpe vedkommende til en bedre død. 

Livsforlengende behandling, hvor går grensen?

Det finnes flere former for livsforlengende behandling, men hvor går egentlig grensen for hva som er etisk riktig? Når er nok, nok? 

Noen leger er flinke til å avslutte all form for behandling når man tydelig ser at det går mot slutten. Andre har større problemer med å ta standpunktet. Jeg tror det er fordi de ikke ønsker og gjøre noe feil.

Oksygenbehandling har jeg opplevd har blitt brukt alt for lenge på døende pasienter. Jeg har også hørt det har blitt sagt at oksygenbehandling ikke er livsforlengende behandling. Hvis du har sett og erfart hvor lite oksygen det er som skal til for at en pasient kan leve i dagesvis, så hadde man nok tenkt om igjen. Man kan få forskjellig type oksygenbehandling, noen bare oksygen i nesa, andre trenger trykkluft støtte (CPAP, BiPAP, google det). Det er skremmende hvor mye lenger en pasient kan leve med slik behandling, og det rapporteres om tilfeller der pasienter har gått bort med en slik maske på seg til siste slutt. Hva er det vi driver med egentlig? Vi er ikke guder som kan overgå kroppens egne mekanismer, bestandig. Når kroppen sier at nok er nok, så er det faktisk ikke mer å gjøre.
Kroppen går også inn i en avsluttende prosess, og når denne prosessen er i gang er det lite man kan gjøre. Kroppen er utslitt, la den få hvile.

En annen ting man kanskje ikke tenker over er de som får operert inn pacemaker eller hjertestarter (ICD). Dette er også en form for livsforlengende behandling. Og her tenker jeg det er viktig å tenke på hvor gammel pasienten er og hvilken livskvalitet man gir før man setter det inn. Det er klart mange får det tidlig, og har nytte av den i mange, mange år. Men jeg har vært med på eldre mennesker som har rundet 80 og vel så det, som har fått dette.
En ting er å få det implantert, en annen ting er når noen som har det implantert har kommet til livets slutt. Hva gjør man da? Når alt kommer til alt, vil man uansett gå bort. Men det er rapportert om hendelser der pasienter som ligger for døden lider fordi pacemaker eller ICD’en slår inn når kroppen prøver å gi opp. Det går an og deaktivere den, men dette har man ikke utstyr til overalt og det må gjøres på et sykehus. Da er plutselig de pasientene som ønsker å dø hjemme utelukket for deaktivering. Trist. Og uetisk spør du meg. Vi lindrer så godt vi bare kan med medikamenter, men forkorte prosessen går ikke. Og mye av det nye tekniske utstyret vi bruker kan også forhindre at dødsprosessen går sin naturlige gang.

Vi må tenke mer over hva det faktisk er vi utsetter pasientene våre for, og hvilke konsekvenser det kan få.  Vi må tørre og ta kampen, kjempe for pasientene våre. Kjempe for en verdig og fin avslutning på et ellers bra liv. Og disse behandlingene er også en del av det.