Ensomheten-julens forbannelse

Desember er godt i gang allerede og det er tid for adventskos og julepynting i de fleste hjem. 
Noen gruer seg til denne tiden. Tiden man skal bruke med familie og gode venner. Noen gruer seg fordi de mangler nettopp dette. 

Selv har jeg mange rundt meg, men jeg ser andre som gruer seg til høytiden. Gruer seg til å være alene fordi de ikke har noen å feire sammen med. Ensomheten er det mange rundt omkring i dette landet som kjenner ekstra på i disse tider.

ensom jul

Man trenger ikke være gammel for og være ensom. Men jeg tror at det er en overvekt av ensomme eldre. Mange eldre har ikke familie i nærheten og kanskje har de vennene de en gang hadde, gått bort. Familiene til de eldre har kanskje sin egen familie og skal feire sammen med disse. Og i den forbindelse tror jeg at det er flere eldre som ikke ønsker å trenge seg på. Være en belastning.

Jeg føler meg ganske sikker på at det er ikke kun der jeg arbeider at det er økt pågang rundt juletider. Hvis man kan definere «typer eldre» vil jeg si at det er to typer. Det fins de som er hjemme, feirer jul enten alene eller sammen med sine, og blir innlagt på institusjon i etterkant fordi de er utslitte. Da har de gitt alt for å kose seg, også orker de ikke mer.
Også har man de som blir innlagt ved institusjon fordi de blir syke av og engste seg. De blir syke av å grue seg til og være alene. Jeg har sett at disse er veldig selskapssyke og ønsker å ha noen og prate med. Når jeg spør om de får besøk av noen, er svaret som oftest «Jeg har ingen.» eller «de er så opptatte med sitt, de trenger ikke komme til meg.»

Ingen ønsker og være en byrde. Men det er da virkelig ingen som er en byrde i disse tilfellene? Ingen skal noen gang behøve og være alene, men hvertfall ikke i julen.

Jeg husker tilbake til for to år siden, og damen som satt inn i annonse i avisa. Med et ønske om noen å feire sammen med. Det rørte en hel nasjon. Og det ble straks satt i gang tiltak for at ingen skulle feire jul alene. Men det skal ikke være nødvendig og måtte få det midt i fleisen i en av landets største aviser.

Vi må ikke glemme medmenneskeligheten i oss. Noen gang. Det skal ikke være nødvendig med en påminnelse, det burde gå av seg selv. Men det gjør det dessverre ikke. Det er faktisk nødvendig med en annonse i avisa, fordi vi er så opptatte av vår egen feiring. Opptatte av at feiringen skal bli så perfekt som mulig. Et flott juletre, med flott og moderne pynt, lys og nisser skal frem. Kaker skal bakes og huset skal vaskes og vaskes.
Men det er på høy tid at vi ser oss litt rundt og oppfatter signalene som ensomme mennesker ofte sender ut til de omkring seg. Kan man glede en ensom sjel med en minnerik julefeiring, så er det det som betyr noe. Ikke pynten, treet, kakene, nissene eller lysene.
Ingen skal behøve og være alene i julen.

god-jul

Og med det ønsker jeg en fortsatt god adventstid!

Institusjonalisering- en fallgruve

Hver eneste dag ser jeg pasienter som har blitt eller blir institusjonalisert. Lite tenker vi over at det kan gå ut over livskvaliteten til pasientene.

Begrepet institusjonalisering betyr «å få noe inn i faste, regelstyrte former.» En pasient som er institusjonalisert har blitt vant til at h*n trenger hjelp til daglige gjøremål, fordi de blir gjort for dem.

Selv har jeg alltid vært opptatt av at pasientene skal benytte seg av sine egne ressurser, så langt det går. Samme hvor lang tid de bruker, de må ikke glemme hvordan de selv, en gang pleide og f.eks stelle seg selv.

Grunnen til at man kanskje ikke lar pasientene gjøre ting selv, er nok på grunn av tidsmangel. Det går mye fortere når vi gjør det, har jeg hørt flere si. Greit, men hva gjør det med pasienten? Det tror jeg er viktig å reflektere over.

Jeg har også opplevd å sende relativt friske pasienten på et avlastningsopphold på et sykehjem. Så kommer pasienten tilbake etter en ukes tid, og er tydelig institusjonalisert. Klarer ikke lenger å ta på seg skjorte lenger. Det er alvorlig.

Jeg har også erfart at pasienter som er på institusjon, egentlig klarer mer på egen hånd. Når de kommer utenfor sitt vante miljø, til andre pleiere som ikke kjenner de, får de til mer. De må bare utfordres. Ellers vil de faktisk bli late.

Et godt tips, som jeg har lært av meg selv? Ved morgenstellet, gi pasienten den våte kluten og se hva h*n gjør. I 90 prosent av tilfellene jeg har vært borti har vedkommende vasket seg selv i ansiktet. Det går automatisk. Det er noe vi er tillært gjennom årevis med vasking av vår egen kropp. De 10 prosentene som ikke gjør det, trenger virkelig hjelp.

Et viktig moment er også at pasienten har større glede av å vaske seg selv der de kan, enn at vi gjør det for de. Vi hjelper til der pasienten ikke klarer, men en pasient som føler at h*n har gjort noe selv, er en glad pasient. Enorm mestringsfølelse hos de aller fleste. Mange trodde kanskje ikke at de ville klare det en gang.

Ved at helsepersonell ikke har nok tid vil flere og flere bli institusjonalisert i fremtiden. Samhandlingsreformen som bidrar til at flere blir sendt på kortere opphold på sykehjem gir oss en utfordring.
Jeg kan se for meg at yngre pasienter vil bli institusjonalisert, noe som igjen fører til at vi må ha flere sykehjem rundt om. Kanskje det er krisemaksimering, men det er uansett unødvendig merarbeid på de som skal stå i jobben.

Viktig å gi pasienter som kanskje ellers ikke har det så godt, en god mestringsfølelse som igjen vil bidra til stor livskvalitet.

[yop_poll id=»2″]

 


Innleggene kommer nok ikke like hyppig nå som det er sommer. Det er ferieavvikling for min del snart, og fint vær ute. Men det kommer innlegg. God sommer!