Når alternativ medisin er foretrukket fremfor skolemedisin. Hvordan skal helsevesenet forholde seg til dette?

Visse typer alternativ medisin har fått innpass i det tradisjonelle helsevesenet. Akupunktur er et godt eksempel på dette. Akupunktur som smertelindring under fødsel er utbredt, hvorvidt det har effekt kan ikke jeg uttale meg om, men mange mener at det gjør nettopp det. Og det er flott! De lærde strides faktisk om akupunktur faktisk virker eller om det kun er placebo. Men hva med andre typer alternativ medisin som folk prøver ut? Og hvilken rolle burde vi som helsepersonell i et tradisjonelt helsevesen innta når pasienter spør om slike alternativer? 

Som sykepleier i et akuttmottak møter jeg mange forskjellige mennesketyper. Jeg treffer også på de som ikke har tro på tradisjonell medisin eller «skolemedisin» som noen velger å kalle det. Men de har blitt sendt til akuttmottaket av sin fastlege eller pårørende. Selv mener pasienten at en time hos homøopaten vil hjelpe på pasientens plager.
Noen ganger gjør slike uttalelser meg trist. Ikke fordi at det er noe galt i å prøve noe alternativt. Men fordi de nekter å ta i mot tradisjonell behandling, som er forsket på og utprøvd gjennom haugevis av år. Pasienter med kraftig lungebetennelse som nekter å ta i mot antibiotikabehandling eller pasienter som nekter å ta i mot blodfortynnende mot en lungeemboli, har jeg overvært. Tilsynelatende alvorlige tilstander som vi som skal hjelpe vedkommende, tar ytterst seriøst.
Men når pasienten kun er opphengt i hvor mange som døde under utprøvingen av antibiotikatyper opp igjennom årene eller som tenker at sølvvann er bedre, da blir det vanskelig.

placebodefektenJeg trodde vi, det norske folk var mer opplyste enn som så. Og det gjør meg trist. Selv er jeg stor tilhenger av Gunnar Tjomlid sin blogg og boken placebodefekten har blitt lest fra perm til perm. Jeg forstår jo at det er et behov for folkeopplysning enda, når Tjomlid tilsynelatende kan leve av å forelese om viktigheten av skolemedisin og hvorfor man ikke skal «la seg lure.»

Jeg blir litt forundret og lurer på hva folk egentlig vet om f.eks. homøopati og healing? Vet folk at homøopati handler om å innta kuler med en så ultra liten bestanddel legemiddel at det kan kalles vann? Vet folk at forskning viser at homøopatiske legemidler ikke har noen effekt dog heller ingen virkningsmekanismer? 

Hva med healing? Mener folk virkelig at det at noen tenker på deg, eventuelt holder en hånd på deg skal kurere deg for smerte eller lignende?

Jeg blir lei meg når en pasient som er alvorlig syk nekter å ta i mot behandling og i samme åndedrag sier at de drar hjem på eget ansvar og ringer homøopaten sin, for det hjelper hvert fall. Har tiltroen til helsevesenet sunket så dramatisk? 

Jeg prøver å fortelle disse pasientene at den behandlingen vi kan tilby, har dokumentert effekt og vil hjelpe pasienten til å komme seg på beina igjen. Men samtidig kan jeg ikke tvinge pasienten til å ta den behandlingen vi tilbyr. Selv om vi vil fraråde de fra og ikke ta i mot behandling er det jo til syvende og sist pasienten selv som bestemmer.
Men da lurer jeg jo på hvorfor pasienten oppsøkte skolemedisinen i utgangspunktet?

homøopati

Personlig synes jeg slike situasjoner er vanskelige og pasientene oppfatter oss som belærende og lite samarbeidsvillige. Men saken er jo den at hvis alternativ medisin er det pasienten er ute etter er personen på feil sted. Og da fremstår denne pasientgrupper for meg som helsepersonell, som lite opplyste. Det er en skremmende utvikling. 

Høsten er rundt hjørnet, og det betyr nye studenter! I år er jeg også en av dem.

Det er nok mange som sitter med sommerfugler i magen i disse dager. Juli er godt i gang og det er kun noen få uker igjen til høstens studenter skal tusle inn dørene på landets institusjoner for første gang. Noen skal ta bachelor, andre skal ta master eller videreutdannning. I år er jeg også en av disse! Jeg skal nemlig studere akuttsykepleie!

Det siste året har jeg arbeidet ved et akuttmottak, og funnet meg godt til rette der med tiden. Så godt til rette at jeg ønsket å starte på en videreutdanning i akuttsykepleie. Å utdanne seg i dette faget tror jeg er lurt for alle som arbeider i akuttmottak. Man får stor breddekunnskap om diverse lidelser og tilstander og blir, etter min mening, en mer kompetent sykepleier for et akuttmottak.

Jeg har snakket med diverse mennesker som synes denne utdanningsretningen er noe overflødig. Jeg har hørt uttalelser som at «en erfaren sykepleier kan like mye som en akuttsykepleier.» Jeg er til dels enig. Ja, en sykepleier som har arbeidet i 15 år i faget har kanskje mer erfaring, men det er stort sett ikke disse sykepleierne som tar en slik utdanning heller. Man kan forsåvidt si det samme om en intensivsykepleier også, men på intensiv arbeider det som regel kun intensivsykepleiere, så da har man ingen å sammenligne kunnskap med. I den grad det går an.
De som vil bli akuttsykepleiere i dag er ofte unge sykepleiere i akuttmottak. Og det er en god utvikling. Unge sykepleiere som etterspør mer kunnskap å henge erfaringene sine på er positivt. Og betryggende for pasienter og kolleger.

En akuttsykepleier skal mestre alt av medisinsk- teknisk utstyr. En akuttsykepleier skal kunne noe om alt, man skal kunne noe om hjertesykdommer, lungesykdommer, nyresykdommer, gastrosykdommer, ortopedi, infeksjoner etc. Pensumet er med andre ord stort!

«Akuttsykepleieren skal kunne yte helsehjelp til akutt og/eller kritisk syke pasienter i alle aldre.» «Faglig forsvarlig akuttsykepleie innebærer å handle raskt og riktig på basis av faglig vurdering av en pasients situasjon.»

Sitat tatt fra Høgskolen i Østfolds studieplan

Når jeg kikker på studieplanen blir jeg bare mer og mer overbevist om at dette er riktig. Landets akuttmottak trenger flere akuttsykepleiere. Pasientene burde møte faglig sterke sykepleiere slik at riktig behandling gis fra første stund. Selv om det er legen som bestemmer behandling, spiller sykepleierne en stor rolle i starten av behandlingskjeden. 

Jeg er også heldig og får utdanningsstilling til dette studiet. Lønn ved siden av studiet, mot at jeg arbeider noen helger og om sommeren. En mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og en god sjef som ser viktigheten av akuttsykepleiere i mottak.
Jeg gleder meg! 

 

Er det noen andre som skal starte på denne utdanningen til høsten? Selv skal jeg gå i Fredrikstad. Hvor skal du eventuelt gå? Send meg en melding da vel!

Vi skal være stolte av det norske helsevesenet

Man hører alt for ofte at vi ikke har et godt nok helsevesen. Vi må slutte å snakke om hvor lite bra det er, og heller se på konsekvensene hvis det var enda dårligere. 

Jeg har lest en rapport om helsevesenet i USA, Norge og ti andre land. Norge havner ganske langt ned på lista, på 7. plass faktisk. Ikke spesielt bra med andre ord. Men USA havner på sisteplass, ikke så rart kanskje, men det er USA vi bruker som mal i alle diskusjoner og forbedringsmøter i helsevesenet. Jeg har ihvertfall ikke vært på et møte der det diskuteres nye modeller og reformer, som ikke kommer fra USA. Urovekkende.

Helsevesenet i flere land rangert

Jeg må i samme åndedrag si at jeg ikke er spesielt for privatisering av helsevesenet. Vi har et godt, fundamentert helsevesen, som ikke trenger å byttes ut, men det må ryddes opp i «barnesykdommene.» For det er ikke fullkomment, vil sikkert aldri bli det heller. Og lange ventelister og flere sykehjemsplasser må gjøres noe med. Vi har private tilbud, men de trenger ikke bli flere.
De som har råd til det benytter seg av det private. Men det skal ikke være nødvendig for et kreftsykt menneske og måtte betale i dyre dommer. Personen skal få behandling, og det fort. Hvis jeg ikke tar helt feil er det vel noe i regelverket som sier at de skal ha diagnostisering og behandling innen en måned? Arrester meg hvis jeg tar feil.
Det offentlige helsevesenet vi har her må forbedres, det må bevilges mer penger og det må prioriteres riktig. Ingen enkel jobb det altså.

 

internasjonalt helsevesen

Jeg er så glad for at jeg kan gå til legen, og betale en egenandel på under 200 kroner. Jeg er så glad for at jeg kan bli innlagt på sykehus og bare gå derfra den dagen jeg er frisk. Ingen krever inn penger. Bare mennesker som setter pris på at du er frisk, og som vinker deg av gårde.

Hadde jeg bodd i USA hadde jeg gjort som sikkert mange amerikanere, unngått i det lengste å gå til legen. Jeg leser om flere og flere som er på randen til å gå personlig konkurs, og om helseforetak som skal «tyne» penger ut av folk. Bl. a. ved å la folk ta opp sykehjemsplasser til eldre, hjernedøde som har lagt på respirator de siste fem årene.

En mann har skrevet om forskjellene, du kan lese hans historie og vinkling her på NRK Ytring. Den traff meg mitt i hjerte, og inspirerte meg til å være stolt av det vi har og heller bidra til en utvikling i et system som allerede fungerer.

Hver dag er jeg så glad for at alle mine pasienter, uansett fattig eller rik, får samme behandling til enhver tid. Og det er noe vi må spille videre på. Nye modeller og strukturer hentet fra USA har jeg svært liten tro på i lengden.
Vi må være stolt av vårt eget system og utarbeide systemet slik at det kan bli enda bedre!

Pasienter behandles inn i døden

/Innlegget er basert på en diskusjon på jobb i går og denne artikkelen. 

 

Av erfaring startes palliativ behandling opp alt for sent, eller det startes ikke opp i det hele tatt før pasientene dør av sin sykdom. 

Hovedsakelig tenker jeg på kreftpasienter som blir innlagt i sykehus for en infeksjon på toppen av sin kreftsykdom. Men det gjelder også andre pasientgrupper, der det behandles unødig. Infeksjoner skal behandles, og det blir den, men til hvilken pris? Hva gir det pasienten? Opptil flere ganger har jeg opplevd at pasienter som er kjempesyke, der man vet at pasienten ikke har lenge igjen av livet sitt, blir behandlet for infeksjoner helt til de trekker sitt siste pust. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt om andre som har hengt opp antibiotika hos en pasient, fordi det står forordnet i kurven, også tar de ned dryppet, da er pasienten død. Det føles uverdig, og gir en følelse at man ikke fikk gjort det man ønsket for pasienten den siste tiden.. Jeg som sykepleier må gjøre det som står ført opp på medisinarket fra legen sin side. Er det ikke startet opp med palliasjon fra legens side, kan jeg heller ikke starte opp med palliasjon som sykepleier.

Noen leger kvier seg for å avslutte medisinsk behandling fordi at kanskje pasienten kommer seg igjen. Jeg føler at noen er veldig opptatt av at pasientene skal behandles, vi skal kurere de, få de på beina igjen. Noen leger tror jeg har vanskelig for å tenke utenfor den kurative behandlingen de er opplært til å gi. De stiller seg ikke de etiske spørsmålene som; Er det riktig? Hva er det vi forlenger levetiden til og for? Hva ønsker pasienten selv og pårørende? Men jeg skal ikke svartmale legene, vi andre som arbeider med de er ikke alltid like flinke. Vi er alle opplært til at behandling skal helbrede, vi husker alt for sjeldent på at å ikke behandle for å redde liv er også et behandlingsalternativ. 

Jeg har også opplevd at pasienter og pårørende ikke har fått gehør for sine ønsker. De ønsker ikke at behandling skal fortsettes, de ønsker å avslutte. Allikevel blir de ikke hørt. Hva skjedde med selvbestemmelsesretten? Pasienter blir ikke umyndiggjort fordi de er i livets sluttfase. Vi som helsepersonell er opplært til at alle pasientene skal ernæringsscreenes og det er så inderlig viktig at de spiser godt. Men er det riktig av oss å trykke mat i pasienter der kroppen allerede har startet på avslutningen av livet? Man dør på ingen måte en naturlig død, når alt vi tenker på er at pasientene skal helbredes. Her må det byttes tankesett.

Og hva gir det pasienten at de får antibiotikabehandling og annen behandling til sekundet de dør? Ingenting. Greit, det skader ikke heller, men pasienten har ikke fått den fredfulle døden man kunne ønske. Kroppen gir opp, og det må vi respektere. Kroppen avslutter flere og flere av organene, og man kan via blodprøver se at denne prosessen er i gang. Og når sykdommen tar overhånd er det virkelig ingenting igjen og gjøre.

Det er tid for å stille seg selv spørsmålet; Hva er det vi driver med? Hva er det vi behandler?
Også er det lov som sykepleier å komme med sine synspunkter til legene om hva som er riktig og ikke fult så riktig i de situasjonene.

Sitat tatt fra denne artikkelen: «Målet er at vi skal dø friske.»
Men hva skal vi dø av da??