Pasientsikkerhet- uønskede hendelser

Vi i helsevesenet må bli flinkere til å snakke åpent om uønskede hendelser. For de forekommer. Hvorfor? Fordi vi er mennesker. Mennesker som er slitne etter lange vakter. Mennesker som er ukonsentrerte på grunn av stress eller av private årsaker. Uønskede hendelser skjer i helsevesenet og de gir noen ganger fatale konsekvenser. Det skal ikke skje, men det er akkurat det det gjør. Og det er vanskelig å snakke om for mange. 

James Reason sier det så bra i sin bok «Human Error». Boken omhandler menneskelige feil og hele boken starter med en fortelling om da han hadde kattemat i teen sin. Hvorfor? Fordi han holdt på å lage te, så kom katten og «maste» om mat, han tok ut kattematen og hadde den oppi tekannen istedenfor.
Det er samme saken som når man ser på noe på tv, tar med fjernkontrollen på kjøkkenet fordi man skal ha noe å spise. Også legger man fjernkontrollen i kjøleskapet.

James Reason mener at slike hendelser skjer fordi hjernen går på «autopilot» som vi kan kalle det. Det er et gjøremål som er så innarbeidet i vårt dagligliv så hjernen forventer at det skal skje, på et vis. Også skal kroppen handle raskere enn hjernen klarer å prosesere informasjonen og dermed oppstår slike hendelser. James Reason peker på stress som en utløsende faktor. Og her kommer vi inn på arbeid i helsetjenesten.

Vi arbeider under stress og press. Det stilles krav til at vi er effektive og handler raskt. Det stilles strengere og strengere krav til kortere behandlingstid. Noen arbeider med akutt- og kritisk syke pasienter som krever rask behandling for å overleve.
Denne typen arbeid krever gode prosedyrer og retningslinjer. Og det har vi. Men er vi gode nok til å bruke dem? Eller støtter vi oss til kollegaen som har arbeidet i 30 år og som «helt sikkert har gjort det hundrevis av ganger»? Er vi observante på endringer i legemiddelhåndtering?
Bruker vi de hjelpemidlene som er til stede for å hindre uønskede hendelser?
Det enkle svaret er; nei.
For da hadde ikke uønskede hendelser forekommet.
«Swiss cheese model» til James Reason illustrerer dette. Kort fortalt går den ut på at hvis man har flere sikkerhetssystemer, retningslinjer, prosedyrer, dobbelkontroll av medikamenter og lignende og vi faktisk bruker dem så vil man forhindre uønskede hendelser. Hvis ikke vil alle «hullene» i osten stå i en rett linje og en uønsket hendelse vil forekomme. Se bilde nedenfor.

Hentet fra wikipedia

 

 

 

 

 

 

 

Jeg slår et slag for prosedyrer og retningslinjer og at disse oppdateres jevnlig. Vi må være flinke til å benytte oss av de hjelpemidlene vi har i hverdagen. Og er det noen som kommer og spør om noe de ikke kan, henvis til prosedyren og spill hverandre gode! Og ikke minst- er uhellet ute så må avvik skrives!

Pasientsikkerhet er i vinden for tiden. Pasientsikkerhetsprogrammet i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har vart i noen år og de har fått til veldig mye bra. Helsetjenesten utvikler seg til det bedre, hver eneste dag.

Det har vært noen store, opprivende uønskede hendelser i media siste året. Og jeg har lest kommentarfeltene til nyhetsartiklene. De er opprivende. Å snakke så nedlatende om helsepersonell og om hvor udugelige vi er hvis vi ikke klarer å utføre jobben vår, har jeg aldri sett i noen andre sammenhenger. For vi skal være ufeilbarlige, vi er jo englene som skal kurere både det ene og det andre. Og ellers var det liten forståelse for turnusordninger, lange skift, presset arbeidssituasjon og stress i kommentarfeltene. Det er trist og jeg blir oppriktig lei meg. Fordi det gir et enda større prestasjonspress til oss i helsevesenet. På en måte kan det være bra, fordi det kan føre til selvutvikling. Men for mange tror jeg det fører til økt prestasjonsangst og økt redsel for å gjøre feil.

Stress er en viktig faktor. Noe jeg synes det fokuseres lite på i helsevesenet. Vi må takle stress, vi må bli kjent med vårt eget stress og mestre det. God gammeldags stressmestring må til. For man blir god på å takle stressede situasjoner hvis man kjenner seg selv godt. Har man kjent hvordan kroppen reagerer i simulerte omgivelser, vil man takle reelle hendelser desto bedre.
Stressmestring i simulering er like viktig som å simulere pasientsituasjoner og teamarbeid. Det gjør det lettere å stå med rak rygg i reelle situasjoner.

Det er menneskelig å feile – det kan bare få så fatale konsekvenser i vårt yrke! Derfor er det så viktig at hver enkelt av oss tar et tak i oss selv for å gjøre noe med det. Hjelp hverandre og bruk verktøyene og hjelpemidlene vi har for å unngå dette. 
Også må vi begynne å prate om det!

Korridorpasient eller pasient på feil avdeling? Hva er mest pasientsikkert?

I det siste har det vært en del saker i media om korridorpasienter og pasienter som har havnet på feil avdeling i forhold til sykdom og i verste fall dødd, på grunn av mangelfull oppfølging av riktig, kompetent personell. Dette er det ultimate skrekk-scenarioet. Det skal bare ikke skje. Pasientsikkerheten er truet. 

Både faglig og politisk har vi som mål at pasienter ikke skal ligge på korridor, men sykehusene måles ut i fra beleggsprosent. Så et fullt sykehus er positivt, det er størst produktivitet slik. Men korridorpasienter vil ingen avdelinger egentlig ha. Pasienter blir da noen ganger flyttet til andre avdelinger slik at de får et rom fremfor å beholde de på korridor på den egentlige avdelingen.
Selv har jeg gjort dette mange ganger og det er et system for at disse pasientene som flyttes rundt på andre avdelinger skal få riktig oppfølging. De blir lagt på andre avdelinger som «satellittpasienter.» Flyttes de til en annen avdeling på den måten, vil den eksisterende avdelingen fortsatt ha pasienten på sin liste, som igjen vil føre til at pasienten får riktig oppfølging.

Men som alle andre systemer så kan dette også svikte. Og det er beklagelig. Det er ikke lenge siden jeg leste om et slik avvik i lokalavisen. Det endte med døden. Dessverre.

Til hvilken pris skal pasienter flyttes rundt på andre avdelinger? Er det muligens bedre å ha en eller to korridorpasienter? 

En ting er oppfølging pasienten får av lege, men oppfølgingen av sykepleier er heller ikke god. Vi har forskjellig kunnskap på forskjellige avdelinger. En sykepleier på en gastroavdeling er ikke god på riktig behandling av thoraxdren og vise versa.

Jeg har selv blitt stående i situasjoner med pasienter som har en helt annen problemstilling enn det jeg til vanlig arbeider med. Man lærer jo, man oppsøker lærdom, ringer og spør, slår opp i kvalitetshåndboken, men det tar tid. Hadde pasienten blitt lagt på riktig avdeling i utgangspunktet så hadde man spart seg for tid og unødvendig stress for pasienten.

Nå i dag arbeider jeg i et akuttmottak. Nå sitter jeg i andre enden. Enden som bestemmer hvilken avdeling pasienten skal ligge på.
Min oppgave er å ringe og melde pasienten til avdelingen. Ofte får jeg beskjed av sykepleier i andre enden om at «det er fullt, vi har bare korridorplasser igjen.» «Eller, nei vi har ikke plass.» 
Det setter meg i en ubehagelig situasjon. Jeg som er der med pasienten i en alvorlig og kritisk fase ser at pasienten trenger plass på riktig avdeling, med riktig og kompetent oppfølging. Jeg snakker med lege i akuttmottaket, får beskjed om at pasienten  til den avdelingen, det må de bare fikse. Utfallet blir ofte sure miner, dessverre. Og jeg bruker unødig mye tid i telefonen, som jeg heller ville brukt hos pasienten.
Systemet er ikke optimalt.

Men hovedfokuset når man fordeler pasientene på de forskjellige avdelingen må være pasientsikkerhet. Pasienten skal føle seg trygg og ivaretatt uansett hvor de oppholder seg. Selv tenker jeg at det er bedre med en eller to på korridor fremfor at pasienten blir liggende på feil avdeling, uten riktig oppfølging.

Så har man jo pasienter som ikke vil legges inn på sykehus med mindre de får rom. Jeg har hørt flere si at «må jeg ligge på korridor så reiser jeg hjem.» Noen ganger tror jeg at pasienten selv har skyld i at de flyttes til andre avdelinger. Vi, meg inkludert, lar oss føye av slike «trusler.» Vi vil gjøre alle til lags, alle skal få gode erfaringer fra det norske helsevesen.
Jeg skjønner meget godt at å ligge på korridor ikke er optimalt, men hvis pasienten visste at det var på grunn av pasientsikkerhet. Og for at pasienten skal få den beste oppfølgingen så er dette nødvendig. Ville det hjulpet? Jeg tror ikke alle pasienter har tenkt i de baner.

Korridorpasienter har nok kommet for å bli, om ikke for alltid så hvert fall for lang tid fremover. Men pasienter på feil avdeling, skal og bør unngås. Riktig avdeling, riktig oppfølging. 


Så kan det jo selvfølgelig diskuteres hvor pasientsikkert det er med korridorpasienter også, men det får bli en annen gang.

Dårlig ventilasjon- på helsa løs

I disse solvarme dagene i fellesferien, er det fortsatt noen som jobber. Deriblandt jeg. Men ferien kommer snart til meg også.
Jeg er sikker på at det ikke bare er meg, det er flott med sol og varme, langt over 30 grader her, men inne på arbeidsplassen er det ulidelig. Her en dag fikk jeg høre at det var målt over 30 grader inne på et pasientrom. Det holder ikke mål.
De jeg synes mest synd på er så klart pasientene, tenk å ligge der med feber og det som verre er også er det atpåtil ikke godt nok ventilert. Det går på helsa løs.

For oss som jobber der, likedan, men vi er hvertfall friske og kan gjøre noe med det på egenhånd. Jeg har nå i to dager, jobbet alt jeg kunne, allikevel går hodet på halv fart. At noen finner det forsvarlig er utrolig. Men brudd på arbeidsmiljøloven er det faktisk ikke. Tror du meg ikke? Sjekk selv. Jeg kan sitere fra arbeidstilsynets side: […] Lov eller forskrifter inneholder ingen faste temperaturgrenser, men Arbeidstilsynet anbefaler  at temperaturen holdes under 22 grader.[…]

At det ikke står noe mer konkret enn det, er uforståelig. Vi vet alt om at man blir uopplagt og mindre konsentrerte når det er varmt. Hos oss prøver arbeidsgiver å tilrettelegge så godt som mulig, vifter er kjøpt inn bl.a. Og det er greit nok, men det skal ikke forekomme i en bedrift som har ansvar for syke pasienter! Det er synd å si at eneste muligheten til å få det bedre, er og vente på oppussing av institusjonen.

Jeg er sikker på at jeg ikke er alene om dette problemet. Alle som arbeider på en gammel arbeidsplass kjenner nok til det.

Og i den forbindelse spør jeg; Hvilke tiltak gjorde dere? Og ble det bedring? 

Havarivernkommisjon- hva innebærer det?

I starten av Juli ble det klart at helseminister Bent Høie oppretter en såkalt «havarivernkommisjon» for helsevesenet. Denne kommisjonen skal håndtere avvik og ulykker som skjer i helsevesenet. Det er jo et godt tiltak. Men hva innebærer det egentlig?

Den skal styrke pasient- og brukerrettighetene i alle helseforetak. Hovedsakelig. Det er det jeg får ut av meldingen fra Stortinget. Pasienten skal stå mer i sentrum, og det synes jeg er veldig viktig i avvikssaker.

Men en ting er jeg litt redd for at kommer til å skje. At det igjen blir en alt for høy terskel for å melde avvik. Jeg bekymrer meg sikkert unødig. Men det er flere steder det ikke er kultur for å melde avvik, og noen steder der det kanskje akkurat har blitt «akseptert.»

safety_first_1

Jeg håper jo at havarivernkommisjonen vil fungere slik at meldingshåndteringen blir lettere, og saksgangen går fortere. Slik som systemet er i dag, går kun de alvorligste meldingen til Helsetilsynet, og da oppsøker helsetilsynet institusjonen og foretar undersøkelser. Alle de andre meldingene går igjennom en lang saksgang, fra melder til øverste leder som har behov for å vite om meldingen. Altså, det kommer an på meldingens alvorlighetsgrad. I Syse-utvalget er det også et tema om denne saksgangen skal endres.

Selv er jeg veldig fornøyd med dagens meldeordning. Som NSF sier i denne artikkelen skal hovedintensjonen med meldesystemet være å lære av våre feil. Med dagens ordning har innrapporteringen blitt femdoblet, pga skillende mellom saker som går til helsetilsynet og saker som institusjonen tar tak i selv. Det er gode tall. Og jeg tror det er pga dagens system at det er så mange som melder avvik.
Jeg tror at ved en sentralisering av hvor meldingen havner, uansett alvorlighetsgrad kan skremme mange. Jeg håper jeg tar feil.
Alt i alt er dette for at befolkningen skal ha trygge helse- og omsorgstjenester. Det går det ikke an å si noe i mot.

Men helt til slutt, vil jeg si at navnet «havarivernkommisjonen» er et dårlig navn. Havari er i følge wikipedia et ord man bruker ved sjø, luft, bane eller vei-ulykker. Altså ingenting med helsevesenet å gjøre i den forstand. Men nå er det ikke jeg som sitter i dette Syse-utvalget, så hva vet vel jeg.

Avvik- viktig med god meldekultur

Man hører under studietiden at avvik skal meldes, hver gang.

Uten avviksmeldinger blir det heller ingen endringer på arbeidsplassen, var det en lærer som sa, aller siste timen vi hadde på studiet.

Og han har helt rett. Men det er ikke alle arbeidsplasser som har en like god meldekultur. I praksistiden var jeg utplassert flere steder der man ikke hadde noen rutine for melding av avvik. En praksisplass jeg var på ba til og med de ansatte om heller snakke med avdelingsleder fremfor å skrive avviksmelding.  Jeg har alltid vært opptatt av at feil og avvik skal meldes, og ikke ties om. Så jeg måtte selvfølgelig forhøre meg om hvorfor de hadde det slik. Det kom frem at fordi avdelingsleder hadde hatt tidligere episoder med sinne og lite forståelse ovenfor melder, har de måttet ha det slik.

Men, et avvik er ikke et personrettet angrep mot avdelingsleder, men et avvik mot en feil i systemet. Det var hvertfall min tanke, så for meg hang det ikke på grep. Og vi som jobber i helsevesenet har da et ansvar ovenfor våre pasienter også. Og det er ved flere anledninger med pasient et avvik har oppstått. Skal vi ikke skrive avvik for pasientens beste? Hva hvis det kommer frem at noe har skjedd med en inneliggende pasient og avvik ikke er skrevet, hvilke konsekvenser vil det få?
Langt større konsekvenser enn hvis avviket var blitt meldt, tror jeg.

Jeg må berømme ledelsen på min arbeidsplass for og legge så stor vekt på avvikshåndtering. Nesten hver fagdag eller annet møte er dette et tema, og stadige påminnelser om at avvik skal meldes. Uansett. En ledelse som har evne til å ta i mot kritikk så vel som ros er en god ledelse. Jeg kan også se for meg at en ledelse som er positive til melding av avvik også har en visjon eller en drivkraft til å starte endringsprosesser. Får man avvik på samme hendelse om og om igjen, så får man lyst til å skape endringer!

Og da har jeg kommet dit jeg startet. Meldes ikke avvikene blir det heller ingen endringer.

Jeg har også et ønske om at de som arbeider steder som ikke har god meldekultur, har evne til å gå mot strømmen og starte en god meldekultur. Noen vil kanskje si at de ikke vil fordi de er redde for hva ledelsen vil mene. (Dette har jeg hørt noe faktisk si.) Vet du, tåler ikke ledelsen at du som sykepleier eller annen helsearbeider ønsker å skape en bedre arbeidsplass, da er nok ikke det en arbeidsplass du vil arbeide på heller. Det skaper misfornøyde ansatte som føler de ikke kan prate åpent om arbeidet sitt, og det blir det dårlig arbeidsmiljø av.

Skap god meldekultur, skriv avvik, om ikke for deg så hvertfall for pasientens skyld.