Deltidsfloken- vil ingen ende ta

Jeg forundrer meg stadig over at det ikke er flere fulle stillinger i helsevesenet. Det være seg i kommunen og i offentlig sektor. Alle ønsker seg det, men de færreste får det. Selv har jeg en deltidsstilling, men jeg trives med det. Slik min situasjon er nå er det også mulig, økonomisk sett. Når jeg startet i jobben jeg nå har, kom det meg for øret at stillingen jeg nå fikk var en del av en full stilling, som arbeidsgiver delte opp til flere reduserte stillinger. Hvorfor?

Flere ansatte så klart.


Hentet fra bladet sykepleien. 

På grunn av gjentatte sykemeldinger ser arbeidsgiver at man ikke har mulighet til å gi alle som ønsker det full stilling, de trenger flere ansatte som kan ta ekstravakter ved sykdom, ergo flere reduserte stillinger. I mitt hode tenker jeg at det må jo bli dyrere på sikt? Samtidig skjønner jeg arbeidsgiver, fordi en som går i full stilling kan ikke ta ekstravakter hvis det skal oppstå sykdom, og dermed vil man bli underbemannet på jobb. Ingen god løsning det heller. Jeg har opplevd at vi er underbemannet på jobb noen ganger, det er ikke de vaktene jeg satt mest pris på akkurat. Det er slitsomt og tungt.

Det må da være gunstig å ha flere fulle stillinger allikevel? Det må jo rapporteres til ledelsen hvis man trenger flere årsverk, noe som trengs veldig mange plasser rundt om i Norges land.
En fordel med flere fulle stillinger er at man alltid har noen som er der hver hverdag og har kjennskap til pasientene, for når vi med reduserte stillinger kommer på jobb, kan det fort ha gått både tre og fire dager siden sist vi var der. Utskiftingen er stor, og ofte er alle på pasientlista byttet ut. Da er det godt de gangene vi har kontinuiteten der, personen i full stilling som kan oppdatere deg litt før vaktstart i tillegg til rapportlesingen.

Flere på min arbeidsplass i fulle stillinger har sluttet, og stillingene deres har blitt delt opp i mindre stillinger. Jeg er spent på hvor mange som går i full stilling innen neste høst. Det er nok relativt få dessverre. Til tross for at NSF og regjeringen ser at det trengs, så må det en omstilling til i ledermiljøene ute på arbeidsplassene. For mitt inntrykk er at de har kjørt seg litt fast, og de klarer dermed ikke å se noen annen løsning på problemet. Uten at jeg ønsker å fremstå for kjepphøy, så vil jeg si at jeg er overbevist om at det finnes en annen løsning, men nytt blod må kanskje til for at den skal finnes.

#deltid #sykepleier #arbeidstid #full stilling

En nattevaktskildring

Jeg har skrevet noen generelle innlegg om nattevakter. Det har blitt etterspurt et innlegg om hvordan jeg synes det er å arbeide natt. Her kommer det!

 Personlig synes jeg det er ålreit å jobbe netter. Det er stille og alt går i et roligere tempo. Nå er jeg et skikkelig ordentlig B-menneske, noe jeg er ganske sikker på er en stor fordel.
Å starte på jobb i ni-ti-tiden er etter min mening ganske deilig. Da har jeg fått hele dagen til å sove lenge, gjøre husarbeid, spise middag og ha en rolig ettermiddag/kveld med samboeren. Da er alle mine sosiale parametre fylt opp og klar til å brukes opp i løpet av natta. En nattevakt er vanligvis litt lenger enn en normal dagvakt. I mitt tilfelle er den på ti timer. Det høres nok mye ut, det synes jeg også at det var i starten. Men når klokka runder midnatt, går tida så fort at du knapt rekker å knipse med fingrene før klokka er syv. Slik føles det.
Det aller beste med å jobbe natt, er den ufattelig fantastiske følelsen man får i kroppen når det er tid for å overlate skiftet til dagvaktene. Jeg sitter i bilen på vei hjem, sliten og litt trøtt med en euforisk følelse av frihet. Det gjør meg lykkelig å se alle bilene som er på vei til arbeid, som står i kø, har dårlig tid og generelt stresser. I motsatt retning er jeg, med et smil om munnen, ingen kø foran meg. Kan bare tøffe hjem i eget tempo.  Deilig.

Så kommer man hjem, litt mat i kroppen før man hopper til sengs. Klokke setter jeg sjeldent på, for skal jeg på ny nattevakt, sover jeg til jeg våkner. Jeg synes både en og to netter er behagelig, og plager meg ikke nevneverdig. Men natt nummer tre kjenner jeg på kroppen at alt den helst vil i hele verden er å sove. Derfor er min grense på tre netter etter hverandre.

Her burde man sette en grense for seg selv. Jeg var åpen og ærlig om det på intervju, og det godtas veldig ofte. Arbeidsgiver er ikke interessert i at arbeidstaker skal slite seg ut. Er det en arbeidsplass med godt miljø og en god ledelse så blir det satt pris på at man sier i fra.

Hvordan synes du det er å jobbe netter?

Kun tredje hver helg. Forlanger vi for mye?

Som noen kanskje vet er NSF (Norsk Sykepleierforbund) stevnet av arbeidsgiverforeningen Spekter. I forbindelse med det kom jeg over denne artikkelen, og den fikk meg til å tenke. Forlanger vi sykepleiere for mye? Burde vi godta mer helgearbeid?

Fra meg er det et blankt nei. 

Jeg jobber tredelt turnus, dvs dag, kveld, natt, og tredje hver helg. Jeg jobber 75%, og jeg beundrer de som klarer å jobbe 100% tredelt. Jeg har forhørt meg litt med noen kollegaer som arbeider 100%, og den uken de arbeider helg har de én fridag. En eneste en.  De andre ukene har de fri helgen, såklart.
Se for deg at uka du jobber helg kan se slik ut: Mandag kveld, Tirsdag dag, Onsdag fri, Torsdag dag, Fredag natt, Lørdag Natt, Søndag Natt. Også starter neste uke med f.eks Mandag kveld, og du har ikke fri før Fredag kl. 15.00. Slitsomt sier du? Jepp.

Prøv å forestill deg å arbeide slik, forskjellen er at du arbeider annenhver helg istedet. Da har du uke 1 med tre dager fri, og uke 2 med en dag fri, gjennom hele året. Er det rart det er mange som ikke vil arbeide mer enn 75%? Nei. 

Å være sykepleier, eller annet helsepersonell er krevende arbeid, både fysisk og mentalt. Selv ønsker jeg å kunne være i yrket til jeg går av med pensjon. Det gjør jeg hvis jeg kan fortsette i 75% stilling. Med en 100% stilling kan du bare drømme om at hvertfall jeg får til det. Og det er synd at det skal være slik.

Hva med fritid? Det hadde det vært særdeles lite av. Selv har jeg en samboer som normalt, har en 8-16 jobb. Men med noen utenlandsreiser og diverse innimellom, blir det til at vi ikke hadde sett hverandre så mye hvis jeg hadde jobbet i en større stillingsprosent. Han har fleksitid så når jeg har friperioder i min nåværende turnus, finner vi på noe, reiser en plass. Vi er mennesker som er avhengi av å ha et sosialt liv. Vi er nok ikke alene om det.

Vi er kansje noen luksusdyr, men skal det ikke være lov å ha det litt komfortabelt? Jeg vil påstå at det vil bidra til større trivsel på jobb og til at man klarer å stå i jobben sin lengst mulig.

Syter og klager vi sykepleiere for mye? Livet skal da vel ikke kun handle om arbeid?