Forflytning- det nye løftet

Det er noen år siden, men fremdeles er det nytt for mange. I vår tidvis tunge hverdag skal vi ikke løfte, vi skal forflytte pasientene våre. Jeg vet det har blitt arrangert kurs i forflytning, men langt i fra alle har vært med på slike kurs. Utdanningsløpene er flinke til å undervise i forflytning, fordi vi trenger helsepersonell som kan stå i jobben sin frem til pensjonsalder.
Men langt i fra alle arbeidsplassene har tilrettelagt for at det skal drives med forflytning. Utstyr mangler for at trygge forflytninger kan finne sted og det bidrar til at gamle metoder som sliter på rygg og hofter får forplante seg.

Man skal alltid være to i forflytninger. Det er ekstremt viktig å ikke gjøre det på egen hånd, både for å unngå skader på deg selv og for at det skal føles tryggere for pasienten.
Og det er ikke alltid det trengs så mye utstyr heller for at forflytningen skal føles bedre for både deg og pasienten. Men man må benytte seg av de hjelpemidlene man har til rådighet. Skal en pasient høyere opp i sengen, så må man benytte sengens muligheter, så fremt det er en sykehusseng eller lignende. Ett eksempel: Vipp sengen med hodeenden ned, og med et håndkle under hoftene på pasienten vil du få pasienten godt opp i sengen.

Jeg har undersøkt litt i forhold til hvor mye enkelt forflytningsutstyr koster og jeg må si, jeg er skuffet over at mange avdelinger og sykehjem som sier at de ikke har råd fordi det er dyrt. Under tusen kroner er da virkelig ikke så mye kontra de sykemeldingene en arbeidsplass får på grunn av vonde rygger.
Jeg blir litt forbauset over at arbeidsplasser har råd til at så mange skal være sykemeldt og at det personellet som ikke er sykemeldt skal arbeide dobbelt så mye. Men enkle hjelpemidler har de ikke råd til. Enkle hjelpemidler som vil gjøre arbeidsdagen mye bedre for alle parter.
Og det finnes massevis av utstyr, sklilaken, dreieskive, sklibrett, forflytningsbelter og heiser, bare for å nevne noe.

Mange ønsker nok å bruke slikt utstyr og slike teknikker, men det er mange som unnskylder seg med for liten tid og for få hender. Mange gjør forflytninger alene, noe som ikke er bra, fordi de ikke har tid eller mulighet til å tilkalle hjelp. Jeg tenker med grøss og gru på de i hjemmesykepleien som ofte er alene ute hos brukerne sine. Der kan jeg tenke meg det blir en del forflytninger alene og dermed blir det ikke forflytninger, men løft. Dessverre.

Vi må alle hjelpe hverandre til å bli bedre på forflytninger. Det vil gagne oss alle i det lange løp og ryggene våre vil bli spart. Det må snakkes om riktige forflytningsteknikker ofte på alle arbeidsplasser slik at man blir bevisste på arbeidsmetodene sine, og kanskje blir litt mer oppmerksom på hvordan vi løser slike arbeidsoppgaver i hverdagen.

Vi må ikke ødelegge ryggen i tidlig alder!

Hvordan mestrer du en stresset arbeidshverdag?

Vi opplever det alle sammen. Uansett hva man arbeider med. En stresset arbeidshverdag er ikke noe nytt, men noen opplever det nok verre enn andre. 

Sykepleiere kan nok alle relatere seg til det i større eller mindre grad. Vi arbeider med pasienter som krever og forlanger, som trenger behandling og hjelp fra helsevesenet.  Og det skal de få, de har krav på helsehjelp. Men.. vi som er sykepleiere må sette noen grenser for oss selv og pasienten. Ellers vil de suge arbeidsgleden ut av oss i noen tilfeller.

stress

Noen arbeidsdager er det bare mye å gjøre og man får aldri helt tak på ved arbeidsdagens slutt hva man faktisk har gjort, og om man har prioritert rett. Jeg har sittet for meg selv etter endt arbeidsdag og forsøkt å tenke over hva jeg faktisk har gjort noen ganger, og det er ikke alltid like lett å komme på i etterkant. Spørsmål som har jeg gjort det som var viktig? Overlot jeg noe jeg burde gjort selv til neste skift? Har jeg gjort nok? Det er alle spørsmål jeg spør meg selv når arbeidsdagen er over.
Alle burde stille seg noen slike spørsmål av og til, bare for å bli klar over hva man faktisk gjør i løpet av en arbeidsdag. Og noe av det som er viktigst er å være fornøyd med egen innsats. Alltid.
Kollegaer har som regel forståelse for at man ikke har rukket over alt, og glemmer ting. Det er lov.

Det er viktig med noen teknikker i hverdagen for å føle at man mestrer stresset. En teknikk jeg hørte forleden var at man skal fortelle seg selv tre positive ting om seg selv og sin egeninnsats den arbeidsdagen, når man har lagt seg. Klarer man det, vil man etterhvert legge vekk de negative tankene om alt man ikke fikk gjort, og sover forhåpentligvis bedre om natta.
En annen teknikk jeg bruker selv på jobb er å gå på vaktrommet eller en annen plass man kan få litt fred og puste godt ut og «tømme» hodet. Jeg kan bare snakke for meg selv, men det fører til at jeg tenker klarere, evner å prioritere bedre, jeg blir mer strukturert og fokusert.

Et annet stressmoment er pasienter som tapper deg for energi. Jeg har selv opplevd at pasienter har benyttet seg av hersketeknikker ovenfor meg, når jeg har det travelt. Ofte opplever jeg at pasienter forteller meg hva jeg skal gjøre og at de ikke kan vente til jeg kommer og svarer på «klokka.» Hva da? Vi må ikke føye oss etter de, gjør vi det har vi skapt unødvendig stress. Hvorfor? For da har de en forestilling av at det er ok å være slik.
Selv bruker jeg å si noe som at «jeg kommer alltid så fort jeg kan, nå har du min oppmerksomhet, hva kan jeg hjelpe deg med?» Pasienten synes ofte det er greit da.
Også sier jeg alltid i fra om at jeg skal ta spisepause. De aller fleste har stor forståelse for at du også må ha mat og en pause i arbeidet.

Jeg er overbevist om at noen slike teknikker kan bidra til at «flink pike»- syndromet blir mindre fremtredende. Men det er ikke gjort over natta. Det tar lang tid, og noe man må jobbe med.

Også må vi bli flinkere til å fremsnakke hverandre! Gi ros og tilbakemeldinger, vi mennesker lever og ånder for det.


Ønsker du å støtte Sykepleiere mot brystkreft? Det er fortsatt mulig å donere penger til kreftforeningen. 

 

Finnes det vanskelige pårørende?

Jeg leste artikkelen En vanskelig pårørende? i Tidsskriftet Sykepleien for en ukes tid siden. En interessant artikkel sett fra pårørendes standpunkt. Når jeg leser artikkelen prøver jeg å tenke over om jeg ville oppfattet henne som vanskelig. Jeg kommer frem til at nei, det ville jeg ikke.
Hun oppfattes av meg som nysgjerrig og spørrende. Det er hennes sønn det er snakk om, selvfølgelig har hun spørsmål.

Hospital violence

På vaktrommet snakkes det ofte om vanskelige pårørende. Men jeg har aldri opplevd at en spørrende og nysgjerrig pårørende har blitt oppfattet som vanskelig.
Det er vi som behandler pasienten som skal ha svar på spørsmålene til disse pårørende, selvfølgelig vil de spørre. Men det virker som at (utifra artikkelen) vi bare skal gjøre de sykepleiefaglige oppgavene også er det liksom nok. Det virker for meg som at det har gått flere hus forbi at en veldig viktig oppgave vi har er å informere pårørende og være deres ventil når de har det tungt.

Jeg og sikkert flere med meg har opplevd virkelige vanskelige pårørende. De er fortvilte. Fortvilte over situasjonen og at de som pårørende står helt hjelpesløse på sidelinjen, uten noen form for kontroll. Jeg har blant annet blitt kjeftet på og blitt kalt inkompetent.  Da må det være lov og ventilere seg på vaktrommet.

Jeg er utdannet sykepleier. Det er min jobb. Det er ikke min identitet. Det må også disse vanskelige pårørende huske på. Jeg prøver så godt jeg kan og ikke ta med meg jobben hjem. Av og til skjer det. Og alle burde vite at det ikke er noe hyggelig.

Det er ikke alltid like lett å få luftet disse tankene om vanskelige pårørende i en travel arbeidshverdag, og min oppfatning er at det er derfor de blir kalt vanskelige. I en hektisk arbeidshverdag har vi ikke alltid tid til å svare på utallige spørsmål fra pårørende. Hvis alle pårørende til mine pasienter skulle gjort det i løpet av en dag, hadde jeg ikke hatt tid til annet. Derfor tror jeg at pårørende oppfatter oss som lite villige til å svare på spørsmål.
Vi må sette grenser for oss selv i vårt arbeid, men det er måten det gjøres på som er viktig.

Vær ærlig med pårørende og forklar at du ikke har tid til å svare på alle spørsmålene, men at du kan besvare de på et senere tidspunkt. Eller avtal en tid der du ser at du har mulighet til og sette deg ned med pårørende for en lengre prat. Det vil de sette pris på, og kanskje vil de heller ikke oppfattes som vanskelige lenger.

For oss som arbeider med pårørende, er det ekstremt viktig med refleksjon når man havner i vanskelige situasjoner. Uansett hva det måtte være. Men jeg vet veldig godt at det er mange arbeidsplasser som ikke har tilbud om refleksjonsgrupper. Det burde være på plass på alle arbeidsplasser. Hvis ikke skal det være høy takhøyde på vaktrommet. Og da uten at noen skal dømme en for sine utsagn.
VI må bli flinkere til å stresse ned, stole på kunnskapen vi har og de gode formidlingsevnene våre. Men noen ganger er en pårørende vanskelig og da må det være lov å søke hjelp av medkollega.

Refleksjonsforum- en viktig arena nå på nett!

Før jeg dro på ferie «lanserte» jeg refleksjonsforum for helsepersonell her på bloggen. Til nå har det ikke vært særlig aktivitet og ingen som har meldt seg inn. Forumet er kun for de som lager seg bruker siden det kan være temaer man nødvendigvis ikke vil dele med «hvermannsen». Jeg oppfordrer dere til å benytte det, det har hvertfall jeg planer om. Bruk det som et verktøy i hverdagen, still spørsmål og utfordre dere selv og andre. Litt diskusjon har vi alle godt av.

Forumet har noen barnesykdommer, jeg jobber med å løse de. E det noen der ute som har innspill så kom gjerne med de, enten som kommentar til dette innlegget eller send en mail.

Forumet finner dere ved å følge linken.
Obs! Dere får ikke opp forumet før dere har laget bruker og logget inn!

Håper jeg ser flere av dere der og at forumet kan bli en suksess.

Innlegget er skrevet fra iPad.

Pasient og sykepleier- forholdet

Vi har jo alle hørt det at forholdet mellom pasient og sykepleier, er vel så viktig som pleien vi gir. Vi er trossalt mennesker alle mann, og noen passer bare ikke sammen. 

sykepleier pasient

Under utdanning husker jeg det var et tema. Man skulle ikke ta seg nær av situasjoner der pasienten ikke ønsket å ha deg tilstede, eller omvendt. Selv har jeg alltid sett på det som en selvfølge. Alle er forskjellige. 
Men jeg tror at det har lett for at det bare går en vei. Altså at sykepleieren ikke går overens med pasienten, sjeldent at det går andre veien. Jeg tror nok de fleste pasienter tenker at de ikke har noe valg, de må bare tolerere.

Men for noen uker siden var det en pasient som ikke ønsket å ha en spesifikk sykepleier. Pasienten fortalte meg det i fortrolighet og ønsket at jeg brakte det videre. Det gjorde jeg jo, men allikevel følte jeg at det var jeg som gjorde noe galt. Det var jo ikke verre enn at akkurat den sykepleieren og den pasienten ikke hadde kjemi sammen, og klarte dermed ikke å snakke sammen. Sånn er det jo noen ganger. For alt jeg vet har det sikkert skjedd meg og. Men jeg fikk en følelse av å «svikte» min egen kollega.
Men det ordnet seg uansett, jeg var ansvarlig for pasienten videre under oppholdet og det funket veldig bra.

Etter hendelsen kom jeg til å tenke på hvor ufattelig viktig akkurat den kjemien er. Vi skal jo formidle problemer og ønsker fra pasient til lege. Vi skal tale pasientes sak, men stemmer ikke kjemien mellom partene blir det vanskelig. For og kunne få frem de riktige ønskene og behovene pasienten har, må man kunne snakke sammen på et dypere nivå enn man gjør med hvem som helst. Og dit kommer man ikke med bare overfladisk snikk snakk. Som sykepleier må man kunne spille på pasientens lag, samtidig som pasienten må kunne spille på sykepleiers lag.

Jeg har bare vært ute i jobb ett år nå, men allikevel hadde jeg glemt det vi snakket om på skolen om kjemi og samarbeid. Det måtte en situasjon til på jobb for at jeg skulle tenke; selvfølgelig!
For det er nettopp det, det er, en selvfølge at pasienten skal kunne si i fra hvis det er en pleier man ikke kommer overens med.
Det må oppfordres, tror jeg, til at pasientene skal si i fra om det. Det vil skape bedre pleie og omsorg og et bedre opphold for pasienten. Pasienten vil nok føle seg mer ivaretatt og man som pasient vil føle seg sikker på at sykepleieren tar tak i de riktige tingene.

Herved oppfordrer jeg alle pasienter til å si ifra når noe ikke føles riktig. Uansett. Men vær klar over at ønsket kanskje ikke alltid kan etterkommes. Og vi sykepleiere må bli mer bevisst på om kjemien stemmer mellom pasient og sykepleier, og heller si ifra når man ser at en selv ikke går overens med en pasient.

Tror vi vil spare tid på det.