Allsidig sykepleie

Jeg starter i ny jobb på mandag og det er kun en sommer i mellom før nye sykepleierstudenter skal starte med sin utdanning.  I den forbindelse har jeg tenkt en del på hvor allsidig vår jobb er. 

En sykepleier kan i bunn og grunn arbeide hvor som helst. Tittelen sykepleier gir oss muligheten til å arbeide i stortsett alle sektorer i landet. Men allikevel synes jeg mange har et snevert syn på hvor en sykepleier kan arbeide.
Selv fikk jeg kastet etter meg at det var urealistisk å ønske seg en jobb innenfor offshoreindustrien. Det er ikke urealistisk, men man må stå på for å komme seg dit.

Det er bare så utrolig viktig og huske på at sykepleiere trengs overalt.

Kommuner, sykehus, private bedrifter, fengsler, forsikringsselskaper, offshore, forsvaret, organisasjoner, nødmeldetjenester og ambulanse.
Utrolig mange muligheter! Men noen krever videreutdanning. Eller bare stor egeninnsats.

Det interessante er hvor forskjellige jobber man kan ha. Til tross for at man driver med samme type arbeid, pasientrettet for eksempel, er arbeidet utrolig forskjellig fra avdeling til avdeling, eller fra kommune til kommune.
Sykepleie er ikke det, det en gang var. Det er ikke et kall for de aller fleste og på grunn av oppgaveglidning har vi overtatt en del arbeidsoppgaver fra legene de siste årene. Vi er ikke lenger fastlåst til å arbeide kun på sykehus eller i kommunen. Vi må få opp øynene og se oss rundt. Vi trengs over alt i dagens samfunn!

Personlig skifter jeg bare avdeling på sykehuset jeg arbeider på, samme type arbeid som tidligere, men helt annerledes allikevel. Ved å ha en slik type jobb har man alltid muligheten til å utfordre seg selv! Selv elsker jeg å teste meg selv og mine grenser, en utfordring sier jeg aldri nei til og nye ting må prøves.

Derfor har jeg valgt sykepleie som yrke! For allsidig sykepleie er det beste for meg.

Batteriene skal lades i helga, så jeg er klar til dyst i ny jobb.
Ønsk meg lykke til i ny jobb til uka! 

Hviletid mellom vakter, en viktig faktor for pasientsikkerheten

De fleste som arbeider turnus har kjent på søvnproblemene som oppstår når man kommer hjem fra kveldsvakt og skal på dagvakt. Det er slitsomme dager. Man kommer hjem og prøver å «ekspress-sove,» man presser hodet ned i puta, ser på klokka og ber til høyere makter om at man sovner innen en halvtime. Sjeldent fører det noe godt med seg. 

Arbeidsmiljøloven sier: […] Det kan ikke avtales kortere arbeidsfri periode enn 8 timer i løpet av 24 timer. […]
Greit nok det, men jeg føler sjeldent at jeg faktisk har arbeidsfri i denne perioden mellom kveld- og dagvakt.

Vi har en hektisk arbeidshverdag, med mange inntrykk som trenger bearbeidelse.
Kveldsvaktene, etter min erfaring er ofte de tyngste. Mange spørsmål fra pårørende og man har som oftest ansvar for flere pasienter per sykepleier, enn på dagvakt. Man føler ikke at man får fulgt opp alle pasientene sine godt nok. Alle pasientene har de samme behovene som på en dagvakt, men man har mindre tid per hode.

Det er nok en individuell vurdering. Alt fra hvilken arbeidsplass man arbeider ved, til den enkeltes kapasitet. Men på kveldsvaktene har pasientene ofte behov for samtaler, råd og veiledning, noen mer enn andre. Uforutsette ting oppstår, man hjelper, fikser og trøster før man går videre til neste.
Når jeg da drar hjem fra kveldsvakt har jeg ofte mange tanker, tanker som jeg må bearbeide, jeg må få «stresset» ut av kroppen før jeg sovner. Så «ekspress-soving» fungerer relativt dårlig.
Man kommer seg stort sett alltid i seng med en gang man kommer hjem, men det er en sjeldenhet at man sovner innen én time. Jeg kan bare snakke for meg selv, men på det verste sovner jeg ikke før langt på natt. Og da vet jeg at jeg skal opp igjen om kun få timer og fungere som en profesjonell sykepleier, med alt det innebærer.
Da er det sjeldent det blir en god, dyp, kvalitetsøvn.

Og er det god pasientsikkerhet? Kan jeg ikke forestille meg.
Men vi finner oss i det. For slik er det bare.
Jeg vil gjerne dra frem Vi, kinesere som er det mest leste innspillet på sykepleien.no. For det er så tatt på kornet. Det handler ikke bare om julebord eller skifting før arbeidstiden vår, det stikker dypere enn som så. Og den lovlige hviletiden mellom vakter er også en av de tingene som bare er sånn. Slik har det vært i årevis og det er ingen tegn som tyder på at det vil bli en endring til det bedre på det området med det første.

Endringene i AML som nå ligger på bordet sier ingen ting om hviletiden. Men de sier veldig mye om arbeidstiden.
Lengre arbeidsdager og mer overtid bidrar ikke til bedre hvileperioder heller. Ved å arbeide lengre vakter, vil man også sitte igjen med flere inntrykk som må bearbeides og vanskeligere å stresse ned etter endt arbeidsdag. Man blir fortere sliten og ukonsentrert og dessverre er det da avvikene oppstår.

Dette er også en grunn til at vi i morgen 28. Januar må stå opp for Arbeidsmiljøloven, verne om den slik den er. Vi arbeider i Norge, et av verdens beste helsevesen.
Derfor kan vi ikke tillate at det skal drives enda større rovdrift på helsepersonell enn det allerede gjør.
Vi kan ikke tillate at pasientene våre skal få ukonsentrerte og slitne sykepleiere i arbeid.
For det er pasientene det vil gå utover til syvende og sist.

En ekstremt uheldig ringvirkning som unngås.

politisk streik

Finn et arrangement nær deg her og støtt opp om arbeidsmiljøloven vår!

 

 

Follow my blog with Bloglovin

Avvik- viktig med god meldekultur

Man hører under studietiden at avvik skal meldes, hver gang.

Uten avviksmeldinger blir det heller ingen endringer på arbeidsplassen, var det en lærer som sa, aller siste timen vi hadde på studiet.

Og han har helt rett. Men det er ikke alle arbeidsplasser som har en like god meldekultur. I praksistiden var jeg utplassert flere steder der man ikke hadde noen rutine for melding av avvik. En praksisplass jeg var på ba til og med de ansatte om heller snakke med avdelingsleder fremfor å skrive avviksmelding.  Jeg har alltid vært opptatt av at feil og avvik skal meldes, og ikke ties om. Så jeg måtte selvfølgelig forhøre meg om hvorfor de hadde det slik. Det kom frem at fordi avdelingsleder hadde hatt tidligere episoder med sinne og lite forståelse ovenfor melder, har de måttet ha det slik.

Men, et avvik er ikke et personrettet angrep mot avdelingsleder, men et avvik mot en feil i systemet. Det var hvertfall min tanke, så for meg hang det ikke på grep. Og vi som jobber i helsevesenet har da et ansvar ovenfor våre pasienter også. Og det er ved flere anledninger med pasient et avvik har oppstått. Skal vi ikke skrive avvik for pasientens beste? Hva hvis det kommer frem at noe har skjedd med en inneliggende pasient og avvik ikke er skrevet, hvilke konsekvenser vil det få?
Langt større konsekvenser enn hvis avviket var blitt meldt, tror jeg.

Jeg må berømme ledelsen på min arbeidsplass for og legge så stor vekt på avvikshåndtering. Nesten hver fagdag eller annet møte er dette et tema, og stadige påminnelser om at avvik skal meldes. Uansett. En ledelse som har evne til å ta i mot kritikk så vel som ros er en god ledelse. Jeg kan også se for meg at en ledelse som er positive til melding av avvik også har en visjon eller en drivkraft til å starte endringsprosesser. Får man avvik på samme hendelse om og om igjen, så får man lyst til å skape endringer!

Og da har jeg kommet dit jeg startet. Meldes ikke avvikene blir det heller ingen endringer.

Jeg har også et ønske om at de som arbeider steder som ikke har god meldekultur, har evne til å gå mot strømmen og starte en god meldekultur. Noen vil kanskje si at de ikke vil fordi de er redde for hva ledelsen vil mene. (Dette har jeg hørt noe faktisk si.) Vet du, tåler ikke ledelsen at du som sykepleier eller annen helsearbeider ønsker å skape en bedre arbeidsplass, da er nok ikke det en arbeidsplass du vil arbeide på heller. Det skaper misfornøyde ansatte som føler de ikke kan prate åpent om arbeidet sitt, og det blir det dårlig arbeidsmiljø av.

Skap god meldekultur, skriv avvik, om ikke for deg så hvertfall for pasientens skyld.

Like legemidler- på liv og død

Jeg leste en artikkel på NRK sine nettsider, de av dere som følger meg på facebook har sikkert sett at jeg har linket til den. Hvis ikke er linken her.

Den viser at siden i fjor sommer har det blitt innrapportert 50 hendelser der pasienter har fått feil medikament. «Dette er bare toppen av isfjellet,» sies det. Ja det tror jeg også.
Det er veldig mange like legemiddelnavn og noen ganger går det  rimelig fort i svingene og feil skjer. Men da tenker jeg det er meget viktig at man melder avvik, også på seg selv hvis nødvendig. Det er bare slik man kan gjøre systemet bedre. 50 hendelser synes jeg er lite. Det må da skje flere tilfeller enn dette? MIn arbeidsgiver oppfordrer alle til å skrive avvik, det håper jeg det gjøres andre steder også.

I noen tilfeller kan forveksling av medikamenter være livsstruende, og det må unngås at det skjer. Det foreslås bedre merking av medikamentene, jeg foreslår bedre opplæring også jeg.
Som sykepleier må du lese hva som står på medikamentet og kunne vite hva noen legemidler er for. Hvis ikke skal det undersøkes, eller dobbelsjekkes først. Det skal også sies at noen leger skriver veldig utydelig på medisinarket, og jeg opplever daglig at jeg må tyde og spørre andre om hva som egentlig står. Er det en medisin jeg er usikker på venter jeg med å gi den til legen har sett på det. En regel jeg har laget for meg selv.

Også er det dette med legemidler som det står retard på. Det er andre regler for hva som kan gjøres med medikamenter som det står retard bak, de kan f.eks ikke knuses. Noen kan f.eks ikke byttes med et synonympreparat. Mange nyutdannede er ikke klar over dette og lærer dette når de starter i jobb. Her tenker jeg skolen og praksisplassene har en jobb å gjøre. Opplæring, opplæring, opplæring.

Det aller viktigste, er som jeg har sagt, å melde avvik når de skjer. Også på seg selv. Det er kun på den måten man kan lære, og det er kun på den måten at de som sitter høyere opp i systemet ser at det er noe som må tas tak i. Uten avvik tror man jo at alt er greit. Jeg har opplevd i praksis at arbeidsgiver har sagt til sine ansatte at man ikke skal melde avvik. Jeg fikk hakeslipp. Og siden har jeg vært meget nøye under utdanning og etter jeg startet i jobb, på å melde avvik. Ingen er perfekte, vi er mennesker alle sammen. Vi må alle lære av våre feil.

Kommunikasjon som arbeidsverktøy

Som student var kommunikasjon noe av det første vi lærte om, og det er nok det viktigste verktøyet til en sykepleier i arbeidshverdagen. Vi hadde kommunikasjonsøvelser og eksamen i kommunikasjon. Det høres kanskje rart ut for noen, men for meg er det helt naturlig. Sånn skal det være. Mange tar det for gitt, men uten kommunikasjon kunne vi ikke gitt god og forsvarlig sykepleie.

I mitt arbeid med alvorlig syke mennesker benyttes det veldig mye. Jeg sier ikke at det benyttes mindre andre plasser, men det er denne arbeidsplassen jeg kjenner til og tar dermed erfaringer derfra. Det skal kommuniseres beskjeder til legen fra pasient, fra lege til pasient, fra en institusjon til en annen, fra sykepleier til sykepleier, og sånn kunne jeg bare fortsatt.
En ting er at det er viktig og nødvendig at pasienten forstår informasjonen som blir gitt og at forløp og utskrivelse blir planlagt. I slike situasjoner bruker man én type kommunikasjon.

Men kommunikasjonen mellom sykepleier og pårørende ser jeg på som den aller viktigste. Pårørende har ofte mange spørsmål, og at vi som helsepersonell kan ta oss tid til en liten samtale vet jeg de setter stor pris på. Jeg vet at sykepleiere rundt om i landet kanskje ikke alltid har tid til akkurat dette, og en del av oss går stadig hjem fra jobb med dårlig samvittighet fordi man ikke har hatt tid til å snakke med pårørende. Det gjør jeg, av og til også.
Men en liten samtale, til de pårørende som trenger det mest, må nødvendigvis ikke ta så lang tid.

Det handler om å si de riktige tingene.

Jeg bruker å forberede meg mentalt på hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Jeg vil ikke utelate viktig informasjon, og jeg vil heller ikke skremme noen i verste fall. Noe jeg har lært meg er å ikke svare på spørsmål med en eneste gang, men bruke noen sekunder på å tenke ut hvilke ord jeg skal bruke. Det virker mer profesjonelt, fordi det fjerner usikkerhet i stemmen, og jeg unngår å si noe på feil måte. Men man må ikke glemme at noen ganger holder det å være stille. Det er ikke alltid ord trengs.

Det burde være kurs for alle ansatte med pasientkontakt å ta kurs i kommunikasjon, og jevnlig holde det ved like. Her er det store variasjoner.

En liten digresjon:
Mange eldre er dessverre ensomme, og trenger noen å prate med. Jeg har vært hos mange pasienter som kun ønsker at jeg setter meg ned hos de for en prat. Og nesten like mange ganger har jeg måttet si at «jeg har ikke tid, dessverre.» Det knyter seg i magen når jeg gjør det, men jeg vet at setter jeg meg ned, så ryker tidsplanen min for resten av dagen. I kommunene har man noen steder kapasitet, andre steder ikke. Oftest ikke, på grunn av strenge tidsrammer. På sykehus løper sykepleierene skoene av seg fordi de skal rekke alt innen dagen er omme. Men på sykehus er heller ikke pasienten innlagt på grunn av at h*n trenger å prate. Der er det medisinske årsaker, andre får ta seg av kosepraten. Det skal prioriteres og det skal prioriteres beinhardt. Synd, men sant.

Bare jobb, eller fritid også?

Som en oppfølger til mitt første innlegg.

En liten måned etter jeg skrev det forrige innlegget, på min daværende blogg, hadde det seg nemlig slik at jeg fikk meg jobb. Min samboer og jeg hadde pratet litt om at jeg skulle flytte til han snart. Så da startet jeg å søke jobber i distriktet, og i løpet av fire timer hadde jeg jobb. Jeg søkte på jobb, var på intervju og ble ansatt samme dag. Det innebar at jeg måtte flytte, men jeg var lykkelig. Og ikke minst, jeg hadde fast stilling. Kan vel ikke si annet enn at jeg var veldig fornøyd.

Det vanket en del spørsmål om det var 100% fast stilling jeg hadde fått. Jeg merket jeg ble litt forlegen av spørsmålet, men måtte ærlig si at nei, det er bare 75%. Hvorfor føltes det som et nederlag? Det er da en stor stilling?
I løpet av det siste året har det vært mange diskusjoner rundt arbeidstid og at nyutdannede og unge ønsker seg 100% stillinger, ikke 75% eller mindre. Jeg var en av de som slo et slag for flere 100% stillinger for nyutdannede under studietiden. Og nå, ett år senere ser jeg meg ganske fornøyd med 75%. Det føltes som at jeg motsa meg selv. Så dypt engasjert som jeg hadde vært, også nøyde jeg meg med en redusert stilling? Ikke rart jeg følte spørsmålet over, som et nederlag.

Jeg fant ut at grunnen til at jeg var fornøyd, var pga jeg hadde et ønske om et liv ved siden av arbeidet. I en full stilling arbeider man fem dager i uka, tredelt turnus (dvs dag, kveld og natt.) og tredje hver helg. Da er det ikke mange fridager igjen å ta av. Nå, i 75% stilling jobber jeg sjeldent mer enn fire ganger per uke, litt lengre friperioder og tredje hver helg. Det er mer enn nok. En stressende og krevende arbeidsdag krever sitt. Noen vil kanskje kalle meg lat, kanskje si at jeg har dårlig arbeidsmoral.
Jeg ønsker å påpeke at det ikke har noe med denne saken å gjøre. Jeg har funnet ut at hvis jeg skal klare å være i dette yrket til den dagen jeg går av med pensjon, må jeg jobbe i redusert stilling. Det er vel en ærlig sak.

Så på grunn av siste årenes mas om fulle stillinger, og at sykepleiere ikke skal jobbe ufrivillig deltid, har det blitt tabu for de som ønsker å jobbe redusert, å si at de trives med det.
Klart, ufrivillig deltid er ikke ønskelig. Men det er allikevel så mange som ønsker dette frivillig,  og som ikke får en stemme i denne saken.

Jeg trives med deltid, gjør du?

Og har du fått med deg lovendringen fra nyttår, om at sykepleiere som har jobbet utover stillingsprosenten i tolv måneder kan kreve økt stilling? Artikkel fra bladet Sykepleien om saken kan leses her

#sykepleier #faststilling #arbeid #stoltsykepleier #nyutdannet