Meslingutbruddet i Snåsa- hva blir det neste?

Omsider har det blitt påvist meslinger i Norge. Aftenposten har rapportert om et meslingutbrudd på Snåsa. Det har blitt påvist meslinger i Norge tidligere enn dette også, men det er nok litt spesielt nå. Vaksinasjonsdebatten har jo herjet media det siste halve året. 
Jeg har undret meg lenge på når det skulle komme et utbrudd i Norge. Nå har vi det. Er dette det som skal til for at befolkningen skal forstå at vaksinasjon er livsviktig?

Meslinger er en svært farlig sykdom, den er svært smittsom og en av de aller farligste barnesykdommene.
Jeg blir lei meg og irritert når jeg leser slike saker. Er dette virkelig noe vi ønsker oss? Ønsker vi oss virkelig tilbake til et samfunn der meslinger er en vanlig sykdom igjen? I verste fall kan man dø eller få varig hjerneskade av sykdommen.
Det er faktisk ikke snakk om at «de sterkeste overlever», det er snakk om overlevelse eller varige mén.

Vi har et vaksinasjonsprogram av en grunn, og ja det er frivillig å vaksinere. Men når vi får slike utbrudd vil det på et tidspunkt oppstå tiltak som tvangsvaksinering hvis jeg kan kalle det det. En gang vil det bli desperate tider, og desperate tider krever drastiske tiltak. Det er unødvendig.

Jeg begynner å lure på om det er helsevesenet som ikke klarer å formidle god nok kunnskap av hvor farlig disse sykdommene er og hvorfor vi har vaksiner i utgangspunktet. Men samtidig tror jeg ikke det er enkelt å være jordmor eller helsesøster og skulle mene noe om hva som er best for andres barn. For mødre vet jo alltid hva som er best for sitt barn. Naturligvis.
Eller er det tilfelle at folk henger seg opp i alternative nyhetskilders påstander om at vaksiner fører til autisme? Jeg bare lurer.

Men bare for å ha sagt det, jeg er fullt klar over at ikke alle kan ta vaksinen. Allergiske reaksjoner og lignende er ikke gunstig. Derfor må alle vi andre gjøre det!

Men nå er det et barn og en forelder som er smittet. De som har hatt kontakt med personene må haste til lege for å ta MMR vaksine. Også får man håpe at de faktisk haster av gårde til legen for å gjøre det da. Istedenfor å sitte på gjerdet å tro at ungen har godt av det. Jeg skulle likt å se den forelderen som synes det er ok at ungen ender opp med eventuelle varige mén.

Hjertesukk fra Sykepleier Ann

Uvitenhet fører til unødvendig frykt

Jeg har nettopp lest «Når drømmejobben er å rydde miner og kjempe mot ebola» i Aftenposten.  Noen velger å reise ut i verden for å bekjempe sykdommer eller drive annet humanitært arbeid, men opplever at venner ikke ønsker kontakt med de når de kommer hjem. 

Uvitenhet er ikke akkurat et nytt fenomen. Og det eneste det fører med seg er frykt. Frykt for det ukjente.
Jeg har selv i lange tider ønsket å reise ut som sykepleier, for å hjelpe. Men responsen jeg har fått har aldri vært utelukkende positiv. Det er alltid spørsmål som «Hvorfor vil du utsette deg for slik fare?» og «hva hvis du blir smittet?» og aldri lykkeønskninger. Jeg kommer nok ikke til å reise ut med det første, men ønsket vil alltid være der.

uvitenhet

Jeg har lest en god del om ebola den siste tiden. Ja, det er en farlig sykdom. Men det er ikke problematisk å beskytte seg mot den. Så lenge man følger rutinene som er satt. Og følge rutiner, tør jeg påstå at helsepersonell er gode på. Det gjør vi hver eneste dag i vårt arbeid her hjemme også. Så hvorfor skepsisen?

Uvitenhet. Det er forsåvidt samme leksa som det var på 80-tallet med HIV/aids pandemien. Uvitenhet blant befolkningen som spredte seg som ild i tørt gress. Rykter som at kun homofile får sykdommen, og at man ikke skulle ta på smittede uten hansker var utbredt. I dag vet vi at alle som var utsatt fikk sykdommen, både homofile og heterofile, den smitter via blod og vi vet også at HIV/aids har eksistert siden tidlig 1900-tallet. I dag, med behandling, kan de smittede leve et godt og langt liv. Og sjansen for at de dør av sykdommen er minimal. Det er blitt en sykdom man dør med.

Jeg kan se for meg at 20 år frem i tid så tenker vi tilbake på dette ebola-utbruddet og rister på hodet. Jeg tror ikke ebola er bekjempet, men vi vil ha så god kunnskap om sykdommen at faren er betraktelig mindre.

Så, jeg ville ikke dratt som hjelpearbeider til et ebolarammet land i dag, men kanskje i fremtiden. Men er det noen i min omgangskrets som gjør det i nær fremtid vil jeg ikke unngå de når de kommer hjem. Jeg vil heller oppsøke dem og høre historiene. En humanitær organisasjon har ansvar for at deres hjelpearbeidere holder seg friske, og har de fått lov til å reise hjem og ingen prøver som tas gir utslag så er det ingenting og frykte.
Vi skal ikke unngå hjelpearbeidere på grunn av vår uvitenhet, de skal oppsøkes på grunn av deres viten. 


I går var verdens aidsdag (1.desember). Dette er fortsatt et tema som må opplyses mer om. Det må ikke glemmes selv om man har kommet langt i forskningen.