Rett til selvbestemmelse over egen død?

For et par uker siden gikk «Brennpunkt»-dokumentaren om Siv som var alvorlig lungesyk og hadde bestemt seg for når hun skulle dø.  
Dette kommer vi til å ser mer av fremover. Debatten om eutanasi har våknet til live igjen. Den debatten må vi ta.

Jeg har alltid engasjert meg i debatten angående eutanasi. Det er et viktig samtaleemne, og for helsepersonell er det et tema det snakkes om relativt ofte. Til tross for min korte yrkeskarriere så langt, så har jeg sett mye lidelser og vært vitne til mange forskjellige dødsfall.
For alle er forskjellige.
Jeg har også vært vitne til leger som ikke tar standpunkt om det er riktig å kontinuere behandling eller ei. De aller fleste leger er dyktige her, mens andre har ting å lære.
Har kroppen bestemt seg for at nok er nok, hjelper det lite hva vi gjør. Kroppen «stenges av» uansett.

Det er heller ikke riktig å behandle folk inn i døden, mener jeg. De dør ikke av behandlingen, men den har heller ikke noe for seg.

De aller, aller fleste dør fredelig. Vi tilrettelegger godt for at dette skal bli så bra som mulig. Smertelindring og sedering er viktige og gode tiltak.
Men før man kommer så langt i prosessen er det ofte store lidelser og smerter forbundet med den underliggende sykdommen. Dette ser man også i brennpunkt-dokumentaren.
Ved alvorlig sykdom som uansett ikke har et godt utfall tenker jeg at pasienten må få bestemme om nok er nok.

Jeg lærte under utdanning at autonomi-prinsippet står sterkt, og det gjør det i all pasientbehandling. Men hva med retten til selvbestemmelse over egen død?
Noen døende er ikke i stand til å si ifra om at de ikke ønsker mer behandling, helsepersonell stoler på at pårørendes vurdering er riktig. I noen tilfeller ønsker ikke pårørende og avslutte behandling, og behandling fortsetter til «the bitter end.»
I andre tilfeller er pasienten våken og klar helt til siste slutt, og det er i disse tilfellene at behandling avsluttes til riktig tid. Pasienten har selv gjort seg opp en mening, og vi gir informasjon av konsekvensen av valget. Det er i disse tilfellene at pasienten opprettholder sin selvbestemmelsesrett.

Eutanasi er et meget vanskelig tema. Men debatten er viktig. Tidsskriftet sykepleien skriver at helsepersonell er mer kritiske til eutanasi enn folk flest. Dette er nok fordi det blir et stort press på legene ved aktiv dødshjelp. Fordi skillet mellom liv og død er så flytende. Og jeg tror mange vil vegre seg, fordi man ikke ønsker å ta livet av noen som kanskje kunne ha mange flere gode dager, uker og måneder.

Men burde man ikke ha rett til å bestemme selv når man uansett vet at det livet man har levd snart er over? 

  • Hei! Tenkte jeg bare ville svare litt generelt om at du tar opp mange interessante og fine temaer på bloggen din! Det er ikke alltid jeg har noe godt svar, du vet jeg ser sykehus og helsepersonell fra pasientperspektivet, og dermed fra en litt annen vinkel. Men det er stor stas å følge med på det du skriver om! Jeg liker bloggen din! Stå på!

  • Morten Horn

    Hei!

    Takk for innlegget om aktiv dødshjelp, sett fra en sykepleiers ståsted. Jeg er lege (overlege i nevrologi), og det er klart at dét former mitt syn på spørsmålet om aktiv dødshjelp.

    Ett viktig utgangspunkt for debatten er å bli enig om hva vi diskuterer. Det mange i Norge er opptatt av, er dels at «det er mitt liv, jeg vil bestemme selv», dels at «i noen tilfeller er det riktig å imøtekomme en alvorlig syk, lidende og helst døende pasients ønske om å få en skånsom avslutning av livet».

    Dødshjelpsdebatten er preget av mye uklarhet, misforståelser, og at vi snakker forbi hverandre. Ett eksempel er dette: Mange (de aller fleste) mener altså at døende pasienter bør få slippe å lide unødig, mot sin vilje. Men hvis du spør nærmere om hva de mener med dette, så tenker de primært på at vi ikke skal holde døende pasienter i live med livsopprettholdende behandling, Det er dette som er deres hovedpoeng, ikke nødvendigvis at pasientene skal bli avlivet (gjennom en dødelig injeksjon, som ved eutanasi) eller få hjelp til å begå selvmord.
    Da er det viktig at vi som helsepersonell – også du og jeg – er flinke til å informere legfolk: Vi HAR allerede i Norge svært gode pasientrettigheter ift. å kunne takke nei til livsforlengende behandling. Vi leger har både rett til – og det er faglig riktig av oss – å avslutte livsforlengende behandling dersom det er medisinsk hensiktsløst. Det gjelder også pasienter som mangler samtykke-kompetanse – selv om det blir mye vanskeligere da, særlig dersom pasienten mangler et livstestamente/ikke har uttrykt sin vilje, og spesielt hvis de pårørende presser på for fortsatt behandling.
    Vi har en stor jobb å gjøre når det gjelder å bli flinkere til å avslutte hensiktsløs livsforlengende behandling som pasienten ikke ønsker. Men heldigvis – lovverket og legeetikken er på plass allerede, vi trenger ikke innføre en dødshjelpslov for å oppnå dette.

    Et annet problem er motsetningen mellom de to holdningene vi finner i folket: 1) Jeg vil selv bestemme, og 2) Aktiv dødshjelp bør være tillatt, men bare under svært strenge vilkår og strengt regulert. Her er det åpenbart en konflikt – skal pasienten selv bestemme, eller er det politikerne, helsebyråkratene, legene som skal bestemme? Hvis man mener alvor med at pasienten selv skal bestemme – da betyr det jo et fullt frislipp, hvor alle med selvmordsønske kan få bistand til å begå selvmord. Hvis man mener at det kun skal gjelde utvalgte grupper – da betyr det at «noen» (f.eks. politikerne som lager lovene, legene som skal forvalte dem) setter seg til doms over hvilke pasienter som skal finnes «verdige» til å få dødshjelpen.
    Det er dette som er en av hovedgrunnene til at aktiv dødshjelp fortsatt ikke er tillatt i Norge: Det fortoner seg som umulig å finne en løsning på denne konflikten mellom selvbestemmelse og streng kontroll. Samtidig er det i seg selv problematisk å bruke begrepet «selvbestemmelse», fordi vi vet at de pasientene det dreier seg om lever under et press fra omgivelsene: De utgjør en stor belastning på familie, helsepersonell, omsorgstjenesten og det offentlige. Pasientene vet (eller kan/bør innse) at for hver måned de «klamrer seg til livet», så trekker de på ressurser som kunne vært brukt til andre pasienter, kanskje yngre mennesker som hadde trengt ressursene mer. Hvis vi tillater aktiv dødshjelp åpner vi for at gamle, syke og pleietrengende pasienter må gjøre et valg: Fortsatt klamre seg til et liv med redusert livskvalitet og stort pleiebehov – eller «frivillig» vike plassen for de som er yngre og trenger den mer.

    Realiteten er at svært, svært mange av de som dør i Norge (jeg har ikke noe tall, men det har ofte vært luftet andeler som 75 %, 80 % og deromkring) dør etter å ha fått ulike former for livsforlengende behandling. Dette betyr at disse menneskene kunne dødd tidligere, hvis de hadde ønsket det – UTEN at man trengte gi dem eller legalisere aktiv dødshjelp. Typisk kunne de avstått fra (plagsomme) cellegiftkurer, takket nei til antibiotikabehandling, trappet ned annen medisinsk behandling, bedt om HLR minus på kurven, etc.
    Paradokset er likevel at svært mange av disse pasientene rett og slett ikke ønsker å begrense livsforlengende behandling. Tvert om – mange døende ber om «litt mer tid», samtidig som de ønsker seg god lindring av smerter og andre plagsomme symptomer.

    Det andre paradokset er at de som kanskje burde bedt om å få slippe – det er de demente, de ikke-samtykke-kompetente – de som ikke er i stand til å be om å få dø en naturlig, snarlig død. Kanskje burde vi vist dem barmhjertighet og gitt dem en skånsom, framskyndet død vha. en dødbringende sprøyte. Men da ville vi opphøyet oss selv til herrer over liv og død, vi ville besluttet på et annet menneskes vegne at hennes liv ikke var verd å leve. Det er en farlig vei å gå, og ikke minst vi leger (som forvalter en stor makt over sårbare individer) bør vokte oss for å innta en slik posisjon.
    Her er det viktig å være klar over den avgjørende forskjellen mellom det å akseptere at naturen må gå sin gang, godta at pasienten får dø av sin grunnsykdom – og det å aktivt avlive en pasient med en dødelig injeksjon.

    Aktiv dødshjelp er et vanskelig tema, ikke minst hvis vi begir oss inn på spørsmålet om hvordan det skulle lovreguleres og kontrolleres på forsvarlig vis. Heldigvis, kan vi si, er det egentlig svært sjelden det virkelig er «påkrevet» for å gi en pasient en akseptabel død. Vi har såpass gode metoder for smertelindring og annen symptomkontroll (inkl. muligheten til å gi lindrende sedering til døende), at det strengt tatt ikke er behov for å åpne for aktiv dødshjelp. Det vi IKKE kan hjelpe pasientene med er å kontrollere dødstidspunktet. Men det er et ubesvart spørsmål hvorfor helsepersonell skal bistå mennesker med å time sin egen død. Når ble det en helsetjeneste? Og kan det kombineres med et helsevesen som samtidig skal oppleves som trygt og tjenestevillig for pasienter som ønsker å oppnå mest mulig liv – til tross for at de utgjør en byrde for oss andre?

    Vennlig hilsen
    Morten Horn
    Lege og humanetiker

    • Hei!
      Og takk for utfyllende kommentar. Jeg har lengtet etter en kommentar fra en leges ståsted. Jeg er helt enig med det i dine (gode) argumenter, det er faktisk de beste argumentene jeg har hørt til nå. Eutanasi er et etisk vanskelig spørsmål, noe som det burde snakkes mer om i helsevesenet. Selv har jeg erfart leger som er flinke til å snakke med pårørende og pasient om hvorfor man eventuelt avslutter livsforlengende behandling, og det er de som sitter igjen med den beste opplevelsen av den siste tiden. Til tross for at det ikke er noe hyggelig. Men jeg har også dessverre opplevd at pasienter blir behandlet helt inn til det siste, uten at det taes noen standpunkt. F.eks ikke HLR minus, kontinuerer AB etc. Noe som gir pårørende et konstant håp at dette skal gå bra. Det må gjøres noe med.

      Som du sier, mange eldre føler at de er en byrde for samfunnet og helsevesenet og det vil nok være skummelt både for oss som helsepersonell og for samfunnet for øvrig at vi skal kontrollere hvorvidt de skal få leve eller ikke.

      Sett i lys av din kommentar, så synes jeg ikke at det skal være en helsetjeneste å time sin egen død. Som du sier, helsevesenet skal være trygt og tjenestevillig, vi skal ikke være en institusjon for de som ikke ønsker å leve mer. Byrde eller ikke, det skal være like helsetjenester til alle i dette landet.