Rett til helsehjelp- skal følelsene overstyre?

Det er lovfestet at alle som er i behov av helsehjelp, har rett til nødvendig helsehjelp dersom pasientens livskvalitet eller livslengde blir betydelig nedsatt av å ikke gi den nødvendige helsehjelpen. (jfr pasient- og brukerrettighetsloven.) 

genferkors

Dette er noe vi forholder oss til hver eneste dag i vårt arbeide som helsepersonell. For meg er det blitt mitt mantra.

Da jeg avtjente verneplikt ble jeg oppmerksom på dette første gang. Vi hadde undervisning om helserett i krigsrammede områder og hvordan vi som helsepersonell skulle håndtere situasjoner som oppsto. For eksempel, hvis man var stasjonert i Afghanistan og det var en soldat fra Taliban som var skadeskutt. Ville du behandlet han? Noen vil kanskje si nei, andre er usikre. Men jeg tror ikke det er en eneste en som ville sagt ja. Men den talibansoldaten har lik rett på helsehjelp som alle andre, selv om han er fiende.
«Vi må ikke glemme at er man utstasjonert under genferkorset så er man nøytral. Alle skal ha hjelp, uansett.» sa foreleser til oss.
Det har jeg aldri glemt.

Så ble jeg sykepleier og etter jeg startet i arbeid har jeg ved flere tilfeller opplevd at en av mine pasienter ikke har hatt rent rulleblad. En er kanskje tidligere dømt for drap, en annen er kanskje dømt for voldtekt. Det er utrolig hva man får vite av å lese journalnotater. I noen tilfeller er det nyttig informasjon å ha med seg da det kan ha mye å si for pasientens leve- eller væremåte.
Det har aldri streifet mine tanker at jeg ikke skulle gi disse pasientene lik helsehjelp som mine andre pasienter. Og naiv som jeg er trodde jeg at alle tenkte sånn.
Så jeg trenger vel ikke å si at jeg ble lettere sjokkert når jeg en gang fikk høre at noen ikke ønsket å gi pasienter med rulleblad lik hjelp som alle andre. Innerst inne tror jeg at dette egentlig var noe som skjedde ubevisst, at de med rulleblad ikke fikk like god service som de andre. Men er det strengt tatt noe vi har myndighet og rett til å bestemme?
Lærer man ikke at som sykepleier må man sette sine egne behov og ønsker til side? Det er jo ikke for meg selv at jeg er på jobb, tenker jeg. For meg er det uprofesjonelt at ikke alle behandles likt. Det er ikke vi som bestemmer hva en pasient skal ha og ikke. Det er lovfestet. Det er lovbrudd å ikke gi alle lik helsehjelp. Som helsepersonell har vi mye makt, men den skal ikke misbrukes slik jeg føler at den blir i denne situasjonen. helsehjelp lov

I slike situasjoner tror jeg at det er viktig at man har såpass med selvinnsikt at man kan si til sine kollegaer at dette er en pasient man ikke kan ha.  Det er ikke nederlag og ikke klare å være nøytral, det er menneskelig. Men man må slutte å være så standhaftig.
Vi har alle en fortid, uansett hva den innebærer skal pasienten våre behandles med respekt.  Og ikke minst, de skal møtes med riktig og god kunnskap fra oss som sykepleiere.


Men som sagt i innledningen. Man har rett på nødvendig helsehjelp dersom livskvaliteten eller livslengde blir betydelig forverret av å ikke motta helsehjelp. Nødvendig helsehjelp innebærer kun det som må til for at pasienten skal bli bedre, altså behandling. Så ekstra service som vi ofte gir, er ikke en del av dette. Bare noe å tenke på.


Refleksjonsgrupper er en viktig arena der slike situasjoner og spørsmål kan tas opp til diskusjon. Det er noe alle arbeidsplasser burde ha, og har de det der du arbeider, bruk den! Alt for få bruker refleksjonsgruppene slik de burde brukes. Og fins det ikke der du arbeider, prøv å opprett en.

Helt til slutt. Det finurlige er at dette blir ofte tatt opp som et problem i de somatiske eller kirurgiske sykehusavdelingene, ikke psykiatrien. Hvorfor ikke? Kanskje noen kan svare meg på det.