Personlig, men ikke privat

I arbeid som helsepersonell, nesten uansett hvor du jobber får man høre at man kan snakke personlig med pasienter, men ikke privat. Når jeg var i praksis under studietiden hørte jeg dette ofte, og jeg stilte spørsmålet: Hvordan kan jeg være personlig, men ikke også privat? Det var det egentlig ingen gode svar på, men beskjeden var at man kunne fortelle hva man het, og hvilken by man bodde i, men noe mer konkret enn det var for mye. Og det er jeg enig i. Men det er vanskelig. Kanskje spesielt hvis man jobber i psykiatrien vil jeg tro.

På somatisk sykehusavdeling, slik som jeg jobber har jeg også fått kjenne på at jeg kan fortelle kun  mye om meg selv, men ikke mer. Jeg tenker at det kan hjelpe pasientene til å føle seg trygge, men allikevel ikke invaderende. Som sykepleier har jeg en rolle som kan virke ganske invaderende i seg selv, så at man ikke deler alt om seg selv gjør at man fremstår som mer profesjonell.

Men jeg lurer på en ting. Er det nødvendig å prate om seg selv på jobb? Er det ikke pasienten som står i fokus?

Jeg er nok litt todelt i forhold til temaet, for det er ikke jeg som skal være sentral, det er pasienten jeg er her for å behandle eller hjelpe.  Selvfølgelig har jeg delt noen ting om meg selv med pasienter, men det kommer helt an på mennesket jeg har foran meg. Det er ovrehodet ikke alle som får vite det. Men, jeg ser for meg at det har noe med hvor jeg arbeider. Det er nok forskjellig alt etter hvor man arbeider. Noen plasser er det kanskje et behov å dele noe av seg selv for å få i gang en samtale, eller for å skape tillit.

Jeg er interessert i å høre deres meninger om dette.

Hva vil det si å være personlig? Og hva er i så tilfelle privat? Deler du personlig informasjon om deg selv med dine pasienter?

Kjør debatt!

Dette er mine refleksjoner og meninger etter å ha lest denne artikkelen om en som forsker på akkurat dette.