Pasienter behandles inn i døden

/Innlegget er basert på en diskusjon på jobb i går og denne artikkelen. 

 

Av erfaring startes palliativ behandling opp alt for sent, eller det startes ikke opp i det hele tatt før pasientene dør av sin sykdom. 

Hovedsakelig tenker jeg på kreftpasienter som blir innlagt i sykehus for en infeksjon på toppen av sin kreftsykdom. Men det gjelder også andre pasientgrupper, der det behandles unødig. Infeksjoner skal behandles, og det blir den, men til hvilken pris? Hva gir det pasienten? Opptil flere ganger har jeg opplevd at pasienter som er kjempesyke, der man vet at pasienten ikke har lenge igjen av livet sitt, blir behandlet for infeksjoner helt til de trekker sitt siste pust. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt om andre som har hengt opp antibiotika hos en pasient, fordi det står forordnet i kurven, også tar de ned dryppet, da er pasienten død. Det føles uverdig, og gir en følelse at man ikke fikk gjort det man ønsket for pasienten den siste tiden.. Jeg som sykepleier må gjøre det som står ført opp på medisinarket fra legen sin side. Er det ikke startet opp med palliasjon fra legens side, kan jeg heller ikke starte opp med palliasjon som sykepleier.

Noen leger kvier seg for å avslutte medisinsk behandling fordi at kanskje pasienten kommer seg igjen. Jeg føler at noen er veldig opptatt av at pasientene skal behandles, vi skal kurere de, få de på beina igjen. Noen leger tror jeg har vanskelig for å tenke utenfor den kurative behandlingen de er opplært til å gi. De stiller seg ikke de etiske spørsmålene som; Er det riktig? Hva er det vi forlenger levetiden til og for? Hva ønsker pasienten selv og pårørende? Men jeg skal ikke svartmale legene, vi andre som arbeider med de er ikke alltid like flinke. Vi er alle opplært til at behandling skal helbrede, vi husker alt for sjeldent på at å ikke behandle for å redde liv er også et behandlingsalternativ. 

Jeg har også opplevd at pasienter og pårørende ikke har fått gehør for sine ønsker. De ønsker ikke at behandling skal fortsettes, de ønsker å avslutte. Allikevel blir de ikke hørt. Hva skjedde med selvbestemmelsesretten? Pasienter blir ikke umyndiggjort fordi de er i livets sluttfase. Vi som helsepersonell er opplært til at alle pasientene skal ernæringsscreenes og det er så inderlig viktig at de spiser godt. Men er det riktig av oss å trykke mat i pasienter der kroppen allerede har startet på avslutningen av livet? Man dør på ingen måte en naturlig død, når alt vi tenker på er at pasientene skal helbredes. Her må det byttes tankesett.

Og hva gir det pasienten at de får antibiotikabehandling og annen behandling til sekundet de dør? Ingenting. Greit, det skader ikke heller, men pasienten har ikke fått den fredfulle døden man kunne ønske. Kroppen gir opp, og det må vi respektere. Kroppen avslutter flere og flere av organene, og man kan via blodprøver se at denne prosessen er i gang. Og når sykdommen tar overhånd er det virkelig ingenting igjen og gjøre.

Det er tid for å stille seg selv spørsmålet; Hva er det vi driver med? Hva er det vi behandler?
Også er det lov som sykepleier å komme med sine synspunkter til legene om hva som er riktig og ikke fult så riktig i de situasjonene.

Sitat tatt fra denne artikkelen: «Målet er at vi skal dø friske.»
Men hva skal vi dø av da??