Livsforlengende behandling, hvor går grensen?

Det finnes flere former for livsforlengende behandling, men hvor går egentlig grensen for hva som er etisk riktig? Når er nok, nok? 

Noen leger er flinke til å avslutte all form for behandling når man tydelig ser at det går mot slutten. Andre har større problemer med å ta standpunktet. Jeg tror det er fordi de ikke ønsker og gjøre noe feil.

Oksygenbehandling har jeg opplevd har blitt brukt alt for lenge på døende pasienter. Jeg har også hørt det har blitt sagt at oksygenbehandling ikke er livsforlengende behandling. Hvis du har sett og erfart hvor lite oksygen det er som skal til for at en pasient kan leve i dagesvis, så hadde man nok tenkt om igjen. Man kan få forskjellig type oksygenbehandling, noen bare oksygen i nesa, andre trenger trykkluft støtte (CPAP, BiPAP, google det). Det er skremmende hvor mye lenger en pasient kan leve med slik behandling, og det rapporteres om tilfeller der pasienter har gått bort med en slik maske på seg til siste slutt. Hva er det vi driver med egentlig? Vi er ikke guder som kan overgå kroppens egne mekanismer, bestandig. Når kroppen sier at nok er nok, så er det faktisk ikke mer å gjøre.
Kroppen går også inn i en avsluttende prosess, og når denne prosessen er i gang er det lite man kan gjøre. Kroppen er utslitt, la den få hvile.

En annen ting man kanskje ikke tenker over er de som får operert inn pacemaker eller hjertestarter (ICD). Dette er også en form for livsforlengende behandling. Og her tenker jeg det er viktig å tenke på hvor gammel pasienten er og hvilken livskvalitet man gir før man setter det inn. Det er klart mange får det tidlig, og har nytte av den i mange, mange år. Men jeg har vært med på eldre mennesker som har rundet 80 og vel så det, som har fått dette.
En ting er å få det implantert, en annen ting er når noen som har det implantert har kommet til livets slutt. Hva gjør man da? Når alt kommer til alt, vil man uansett gå bort. Men det er rapportert om hendelser der pasienter som ligger for døden lider fordi pacemaker eller ICD’en slår inn når kroppen prøver å gi opp. Det går an og deaktivere den, men dette har man ikke utstyr til overalt og det må gjøres på et sykehus. Da er plutselig de pasientene som ønsker å dø hjemme utelukket for deaktivering. Trist. Og uetisk spør du meg. Vi lindrer så godt vi bare kan med medikamenter, men forkorte prosessen går ikke. Og mye av det nye tekniske utstyret vi bruker kan også forhindre at dødsprosessen går sin naturlige gang.

Vi må tenke mer over hva det faktisk er vi utsetter pasientene våre for, og hvilke konsekvenser det kan få.  Vi må tørre og ta kampen, kjempe for pasientene våre. Kjempe for en verdig og fin avslutning på et ellers bra liv. Og disse behandlingene er også en del av det.