Korridorpasienter til besvær

Jeg leste artikkelen «Sykepleiere må si nei.» i Tidsskriftet Sykepleien i dag. Der snakkes det om at sykepleiere må nekte å ta i mot korridorpasienter. «Hvis sykepleierne setter ned foten, ville vi ikke hatt korridorpasienter,» mener sykepleierstudenten som har skrevet artikkelen.

si neiSi nei

Begrunnelsen «taushetsplikten brytes ved å ha korridorpasienter» synes jeg er tynn. Taushetsplikten brytes hver eneste dag på flersengsstuer rundt omkring i det langstrakte landet vårt.  At det er brudd på brannforskriften kan jeg være enig i. Gangene blir trange med korridorpasienter, vanskelig og komme seg frem.
Jeg betviler sterkt at sykehusets administrasjon mener oppriktig at med korridorpasienter kan sykehusets kapasitet økes, uten at grunnbemanningen øker.
Korridorpasienter er uansett ikke en ønskelig situasjon, nettopp på grunn av brannforskrifter ol.  Foretaket står i litt av en knipe hvis det faktisk skjer noe, og det går galt. Men mulig jeg er naiv, foretakene skal jo spare inn penger over alt.

Jeg skulle gjerne nektet å ta i mot korridorpasienter, og jeg gjør det til en viss grad.  Det er alltid pasienter som kan ligge på andre avdelinger og som ikke har stort behov for akkurat vår kompetanse. Disse pasientene kan ligge andre steder innenfor sykehuset som har bedre kapasitet.
Også har min arbeidsplass og sikkert andre avdelinger også restriksjoner på hva slags pasienter som kan ligge på korridoren. For eksempel: oppegående, selvstelt, trenger ikke oksygen eller andre hjelpemidler.
Gjør man det slik innebærer det ofte at det er de mest oppegående som blir korridorpasienter, og kanskje de til og med skal reise dagen etterpå. Men selvfølgelig, vi er pliktige til å ta i mot pasienter uansett.
For å rette opp i antallet korridorpasienter gjøres det ofte omrokkeringer på sykehuset, der de friskeste flytter til pasienthotell og da står man igjen med de tyngste pasientene på avdelingen. Og samme grunnbemanning. Rettferdig? Neppe. 

Jeg har faktisk ikke tenkt tanken å skrive avvik på korridorpasienter, men det er kanskje nødvendig. Det skal jeg ta med meg videre.

Apropo taushetsplikten så brytes den ikke bare med korridorpasienter, ofte som nevnt over, er korridorpasientene oppegående, og man kan dermed benytte et samtalerom under legevisitt.
Det jeg kanskje er mest opptatt av er at korridorpasientene mister muligheten til å si i fra hvis det skulle være noe,  de er lettere å «glemme» selv om vi ikke liker å innrømme at vi «glemmer» pasienter.

Det er mange ganger jeg synes pasientene er urettferdig fordelt. Min avdeling har kanskje blitt fylt opp av pasienter av alle slag, med alle mulige sykdommer. Til og med sykdommer som ikke hører hjemme på min avdeling(!). Og her må lederne ta noen tak. Det er slike situasjoner som ofte gir korridorpasienter i utgangspunktet. Jeg har sagt i fra mange ganger, og jeg vet at flere av mine kollegaer gjør det samme. Men vi kan ikke streike fordi vi har korridorpasienter. Dette er foretakets og adminstrasjonens ansvar å gjøre noe med. 

korridorpasienterTrangt om plassen…  

Jeg har aldri tenkt at det trengte en begrunnelse før jeg leste om det i artikkelen. Foretakstillitsvalgt i Helse Stavanger sier at det er forskjell på overbelegg og korridorpasienter. Og jeg er enig med henne, her er det nok store mørketall. Jeg velger å tro at det er fordi man ikke er klar over at det er en forskjell på disse berepene.

Jeg kan jo gjøre det klart: Overbelegg, for mange pasienter inne på pasientrom. 
Korridorpasienter, faktiske pasienter som har sengen sin på korridoren. 
Jeg tror, som henne, at alle pasienter meldes som overbelegg, også glemmer man å si hvor mange som er korridorpasienter. Får man en mer riktig melding her, vil det kanskje gå opp et lys for foretakene når de omsider får riktige tall.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kommer på jobb uten en eneste korridorpasient. Men jeg tror det blir voldsomt lenge til.
I dag legges det inn alt for mange pasienter i sykehusene, flere kunne blitt innlagt på kommunens ø-hjelp senger. Det er mer enn en gang jeg har opplevd at jeg ikke forstår hvorfor pasienten er innlagt. Det må bedre samhandling til mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Kompetansen i kommunene må opp og flere leger må ut i arbeid på sykehjemmene. Samtidig har vi et ansvar for god nok bemanning der man arbeider og å få ned liggedøgnene.

Da  er mye gjort, men det er nok ikke løst i løpet av de neste fem årene allikevel.