Kommunikasjon som arbeidsverktøy

Som student var kommunikasjon noe av det første vi lærte om, og det er nok det viktigste verktøyet til en sykepleier i arbeidshverdagen. Vi hadde kommunikasjonsøvelser og eksamen i kommunikasjon. Det høres kanskje rart ut for noen, men for meg er det helt naturlig. Sånn skal det være. Mange tar det for gitt, men uten kommunikasjon kunne vi ikke gitt god og forsvarlig sykepleie.

I mitt arbeid med alvorlig syke mennesker benyttes det veldig mye. Jeg sier ikke at det benyttes mindre andre plasser, men det er denne arbeidsplassen jeg kjenner til og tar dermed erfaringer derfra. Det skal kommuniseres beskjeder til legen fra pasient, fra lege til pasient, fra en institusjon til en annen, fra sykepleier til sykepleier, og sånn kunne jeg bare fortsatt.
En ting er at det er viktig og nødvendig at pasienten forstår informasjonen som blir gitt og at forløp og utskrivelse blir planlagt. I slike situasjoner bruker man én type kommunikasjon.

Men kommunikasjonen mellom sykepleier og pårørende ser jeg på som den aller viktigste. Pårørende har ofte mange spørsmål, og at vi som helsepersonell kan ta oss tid til en liten samtale vet jeg de setter stor pris på. Jeg vet at sykepleiere rundt om i landet kanskje ikke alltid har tid til akkurat dette, og en del av oss går stadig hjem fra jobb med dårlig samvittighet fordi man ikke har hatt tid til å snakke med pårørende. Det gjør jeg, av og til også.
Men en liten samtale, til de pårørende som trenger det mest, må nødvendigvis ikke ta så lang tid.

Det handler om å si de riktige tingene.

Jeg bruker å forberede meg mentalt på hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Jeg vil ikke utelate viktig informasjon, og jeg vil heller ikke skremme noen i verste fall. Noe jeg har lært meg er å ikke svare på spørsmål med en eneste gang, men bruke noen sekunder på å tenke ut hvilke ord jeg skal bruke. Det virker mer profesjonelt, fordi det fjerner usikkerhet i stemmen, og jeg unngår å si noe på feil måte. Men man må ikke glemme at noen ganger holder det å være stille. Det er ikke alltid ord trengs.

Det burde være kurs for alle ansatte med pasientkontakt å ta kurs i kommunikasjon, og jevnlig holde det ved like. Her er det store variasjoner.

En liten digresjon:
Mange eldre er dessverre ensomme, og trenger noen å prate med. Jeg har vært hos mange pasienter som kun ønsker at jeg setter meg ned hos de for en prat. Og nesten like mange ganger har jeg måttet si at «jeg har ikke tid, dessverre.» Det knyter seg i magen når jeg gjør det, men jeg vet at setter jeg meg ned, så ryker tidsplanen min for resten av dagen. I kommunene har man noen steder kapasitet, andre steder ikke. Oftest ikke, på grunn av strenge tidsrammer. På sykehus løper sykepleierene skoene av seg fordi de skal rekke alt innen dagen er omme. Men på sykehus er heller ikke pasienten innlagt på grunn av at h*n trenger å prate. Der er det medisinske årsaker, andre får ta seg av kosepraten. Det skal prioriteres og det skal prioriteres beinhardt. Synd, men sant.