Finnes det vanskelige pårørende?

Jeg leste artikkelen En vanskelig pårørende? i Tidsskriftet Sykepleien for en ukes tid siden. En interessant artikkel sett fra pårørendes standpunkt. Når jeg leser artikkelen prøver jeg å tenke over om jeg ville oppfattet henne som vanskelig. Jeg kommer frem til at nei, det ville jeg ikke.
Hun oppfattes av meg som nysgjerrig og spørrende. Det er hennes sønn det er snakk om, selvfølgelig har hun spørsmål.

Hospital violence

På vaktrommet snakkes det ofte om vanskelige pårørende. Men jeg har aldri opplevd at en spørrende og nysgjerrig pårørende har blitt oppfattet som vanskelig.
Det er vi som behandler pasienten som skal ha svar på spørsmålene til disse pårørende, selvfølgelig vil de spørre. Men det virker som at (utifra artikkelen) vi bare skal gjøre de sykepleiefaglige oppgavene også er det liksom nok. Det virker for meg som at det har gått flere hus forbi at en veldig viktig oppgave vi har er å informere pårørende og være deres ventil når de har det tungt.

Jeg og sikkert flere med meg har opplevd virkelige vanskelige pårørende. De er fortvilte. Fortvilte over situasjonen og at de som pårørende står helt hjelpesløse på sidelinjen, uten noen form for kontroll. Jeg har blant annet blitt kjeftet på og blitt kalt inkompetent.  Da må det være lov og ventilere seg på vaktrommet.

Jeg er utdannet sykepleier. Det er min jobb. Det er ikke min identitet. Det må også disse vanskelige pårørende huske på. Jeg prøver så godt jeg kan og ikke ta med meg jobben hjem. Av og til skjer det. Og alle burde vite at det ikke er noe hyggelig.

Det er ikke alltid like lett å få luftet disse tankene om vanskelige pårørende i en travel arbeidshverdag, og min oppfatning er at det er derfor de blir kalt vanskelige. I en hektisk arbeidshverdag har vi ikke alltid tid til å svare på utallige spørsmål fra pårørende. Hvis alle pårørende til mine pasienter skulle gjort det i løpet av en dag, hadde jeg ikke hatt tid til annet. Derfor tror jeg at pårørende oppfatter oss som lite villige til å svare på spørsmål.
Vi må sette grenser for oss selv i vårt arbeid, men det er måten det gjøres på som er viktig.

Vær ærlig med pårørende og forklar at du ikke har tid til å svare på alle spørsmålene, men at du kan besvare de på et senere tidspunkt. Eller avtal en tid der du ser at du har mulighet til og sette deg ned med pårørende for en lengre prat. Det vil de sette pris på, og kanskje vil de heller ikke oppfattes som vanskelige lenger.

For oss som arbeider med pårørende, er det ekstremt viktig med refleksjon når man havner i vanskelige situasjoner. Uansett hva det måtte være. Men jeg vet veldig godt at det er mange arbeidsplasser som ikke har tilbud om refleksjonsgrupper. Det burde være på plass på alle arbeidsplasser. Hvis ikke skal det være høy takhøyde på vaktrommet. Og da uten at noen skal dømme en for sine utsagn.
VI må bli flinkere til å stresse ned, stole på kunnskapen vi har og de gode formidlingsevnene våre. Men noen ganger er en pårørende vanskelig og da må det være lov å søke hjelp av medkollega.