Den siste dosen

Alle sykepleiere vet hva jeg snakker om. Dosen, den siste dosen før pasienten sovner inn. Alle kommer til å oppleve det en gang, mange har allerede opplevd det. 

Det er på tide å snakke om det. 

Det er ikke så lenge siden jeg gjorde det selv. Men jeg har ikke tenkt så mye over at det kanskje var dosen med morfin og beroligende jeg ga, som gjorde at vedkommende døde. Kanskje det ikke var avgjørende i det hele tatt. Jeg har forsonet meg med at det kommer jeg aldri til å få vite.
Dø skulle jo vedkommende allikevel.

For meg var det en positiv opplevelse. Jeg fikk hjelpe. Jeg lindret. Og forkortet en grusom dødsprosess.

Hvorfor er vi så redde for å hjelpe disse menneskene? Er det jeg som er grusom i min tankemåte? Som tenker som jeg gjør? Det er tankene som flyr gjennom mitt hode. Jeg kan forstå at noen føler at de har tatt livet av en person. Men de skal dø. Spørsmålet er bare om når. Så lenge kroppen har kommet til det stadiet at selve dødsprosessen har inntruffet er det snakk om kort tid.  Alt du har gjort er å forkorte en prosess som kan trekke ut. Er ikke det bare bra at man kan hjelpe de med det?  Er det tankene om at du muligens har satt den siste dosen som er avskrekkende? Det er ikke sikkert det var det som var avgjørende heller. Sånne tanker må vi ikke presse oss ned med. For det er en situasjon vi sykepleiere kommer til å oppleve før eller siden. Det kan være lurt å ha tenkt igjennom hva du selv mener og føler om det, før du havner i situasjonen. Men samtidig er det noe man ikke kan forberede seg helt på.

I min situasjon ga jeg ikke en overdose, bare en vanlig dosering som blir brukt til aller fleste. Overdosering, med vilje, ville jeg ikke gjort. Men jeg ga det som ville gjøre prosessen mindre ubehagelig for vedkommende. Det er vel en god gjerning?

siste dosen

Igjen satt pårørende, triste, men fornøyde over at vedkommende fikk slippe nå. Stort sett alltid hører jeg; H*n har slitt nok nå, det var godt at h*n fikk slippe. Da vet jeg at jeg har gjort noe bra for alle parter. Det er alltid trist når slikt skjer, men jeg har vist omsorg og lindret det jeg kunne. Det er en påkjenning for pårørende også, og sitte hos vedkommende i mange dager før de dør. Ingen tvil om det.

Debatten om aktiv dødshjelp raser i media.
Vi trenger ikke debatten om aktiv dødshjelp.

Vi trenger en debatt om et helsevesen som på mange måter er redde for å sette den siste dosen. Redde for å hjelpe vedkommende til en bedre død.