Vi må kreve rammeplan til spesialiseringen i akuttsykepleie!

Det er vel ikke alle som er som meg og tenker over dette. Men de aller fleste studiene vi har tilbud om, har en fastsatt rammeplan for studiet. Men det har ikke videreutdanningen i akuttsykepleie. Og det innebærer at videreutdanningen kan arte seg veldig forskjellig, alt etter hvor du studerer den.  Og kan man da forvente at akuttsykepleiere du møter i arbeidslivet, kan det samme som deg? 

Da jeg studerte til å bli sykepleier var jeg engasjert i studentpolitikken på skolen jeg gikk på. Jeg ble skikkelig bitt av basillen kan man si, og jeg var både kulltillitsvalgt, representant i diverse styrer, råd og utvalg på skolen, engasjert i studentorganisasjonen lokalt og nasjonalt, og NSF student lokalt og nasjonalt. Jeg fartet rundt på en del møter ved siden av studiene og lærte en og annen ting om rammeplaner, økonomisk styring, akkreditering, lover og forskrifter.
Og er det noe som alltid kom opp som et spørsmål, så var det; hva sier rammeplanen om hva studenten skal lære?

Derfor ble jeg litt overrasket over at det ikke eksisterte noen rammeplan for studiet da jeg startet på akuttsykepleie.

På sykepleierstudiet var det ofte et tema at det finnes 28 ulike sykepleierutdanninger, men det er en felles rammeplan og innenfor den rammeplanen kan skolen gjøre individuelle tilpasninger. Rammeplanen fungerte som den skulle, men den ble oppfattet som alt for vid fordi det kom frem at det å studere sykepleie i Kristiansand var en ganske annen utdanning en for de som studerte sykepleie i Tromsø.

Tilbake til videreutdanning. Jeg fant en rammeplan på regjeringens side. Regjeringens definisjon av funksjonen til rammeplan sier og jeg siterer:
«Rammeplaner angir målområder og bestemmer innhold i videreutdanningene og er et nasjonalt styringsmiddel. Hovedintensjonene med rammeplaner er å sikre et ensartet faglig nivå, fremme mulighetene for fleksible utdanningsløsninger og gjøre de enkelte videreutdanningene innen hvert fagområde likeverdige i hele landet.»

Dette er tatt fra rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie men jeg sjekket de andre også og det står det samme i alle rammeplanene for de forskjellige videreutdanningene. Jeg reagerer derfor på at en utdanning som akuttsykepleie ikke er inkludert i dette. Noen vil si at utdanningen er ny. Nei, det er den ikke lenger! I Østfold har utdanningen eksistert i over ti år. Testperioden er over nå.

Jeg stiller meg undrende til at dette ikke får større fokus og kommer frem i lyset. For at jeg som fremtidig akuttsykepleier skal kunne vite at andre akuttsykepleiere, som har tatt sin utdanning andre steder i landet, også har de samme kunnskapene som meg, så kreves det en rammeplan.
Noen vil vel kanskje si at læringsgrunnlaget og kompetansemålene er de samme som for anestesi og intensiv, og derfor kan vi «bare bruke deres rammeplan,» men nei det blir faktisk feil!

Akuttmedisin og sykepleie er i vinden om dagen. Leger har endelig fått sin egne spesialisering i akuttmedisin, og alle jubler. Det blir sagt; «endelig», «det var jammen meg på tide» og «pasienten skal møte personell med den beste kompetansen først.»

Det samme blir ikke sagt om akuttsykepleie. «Hva skal man med det?» har jeg fått høre opp til flere ganger. Akuttsykepleie er ikke anerkjent som et eget fag og det provoserer meg kraftig. Og mangel på rammeplan forsterker bare det inntrykket.
Rammeplanen skal være fundamentet for enhver god utdanning. Skal faget akuttsykepleie bli anerkjent i Norge som det blir i utlandet, må det være et felles fundament for alle akuttsykepleierutdanningene i Norge. Og det må det gjøres noe med nå. Vi er på overtid.

Det er nok noen som ikke er enige med meg, noen mener kanskje at rammeplan er begrensende for utdanningsinstitusjonen. Jeg er ikke enig i det. Rammeplan er en kvalitetssikring og nettopp det burde både nåværende studenter, fremtidige studenter og arbeidsgivere kreve.
Arbeidgiver gir stipend til sine arbeidstakere for at de skal komme tilbake, kunnskapsrike og mer arbeidslystne.
Det brukes store summer på de som tar denne utdanningen og da må vi også kunne sikre oss en kvalitetsikring gjennom rammeplan. 

Skikket eller ikke til arbeid i helsevesenet?

Den siste uken har det vært stor diskusjon og flere artikler som har blitt skrevet om vernepleierstudent Lene Antonsen som har blitt meldt til skikkethetsnemnda på bakgrunn av bilder hun selger, og fordi hun har figurert som toppløsmodell. Hva synes vi egentlig om det? 

Jeg har lest saken og en del kommentarer, og jeg forstår i grunn både de som er enig i at dette er riktig å gjøre og de som synes det er feil. Jeg skjønner også den fornærmede i saken som føler seg trakassert. Men skikkethetsvurdering er ikke noe som utføres i det øyeblikket det oppdages noe kritikkverdig, det er løpende skikkethetsvurderinger på slike studier. Samtidig tenker jeg at det må være lov å levere en tvilsmelding på en student og når tvilsmelding er levert vil saken komme opp i skikkethetsnemnda.

Jeg tenker faktisk at det er sunt at det stilles tvil til studenter som selger toppløsbilder, men det er ikke dermed sagt at studenten ikke er skikket til arbeid i helsevesenet. Det er to forskjellige ting.
I forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning står det at «hvis det er begrunnet tvil om studenten er skikket eller ikke, skal det foretas en særskilt skikkethetsvurdering.»

Og da mener jeg at hvis skolens institusjonsansvarlig for skikkethetsvurderinger mener at her er det begrunnet tvil, ja da har hun gjort det som er rett og rimelig, faktisk.
Også må jeg bare poengtere at det å bli meldt til skikkethetsnemnda ikke er ensbetydene med å bli kastet ut fra skolen eller studiet. Her synes jeg mediene tar voldsomt hardt i. Jeg har selv sittet som representant i en skikkethetsnemnd og denne nemnda vurderer studenten etter en del kriterier, det er litt forskjellige kriterier alt etter om du studerer til å bli lærer eller helsepersonell. Men hovedkriteriene går på at studenten er truende, viser manglende vilje eller evne til omsorg, empati, forståelse, misbruk av rusmidler og lignende.
Hvis dere vil lese mer om det kan dere klikke på lenken i teksten ovenfor.

Nå kjenner ikke jeg hverken til saken eller til fornærmede, men jeg tror nok at den vurderingen i skikkethetsnemnda vil gå i favør fornærmede på bakgrunn av den informasjonen jeg har gjennom media og det forskriften sier. Men tiden vil vise. Selv er jeg veldig usikker på hva jeg mener personlig om saken. Men ut i fra de kriteriene som er satt ser jeg ikke noe kritikkverdig og det er forskjell på jobb og privatliv.

Når det er sagt vil jeg gjerne si at det krever en del mot å melde studenter til skikkethetsnemnda. Det er ikke noen enkel prosess og man ser dessverre ofte at studenter som absolutt burde bli meldt til skikkethetsnemnda sklir igjennom studiene sine. Til tross for at det har blitt sådd tvil rundt deres praksis og yrkesutøvelse. Og det er meget synd. Min påstand er at det skjer fordi det innebærer en del ekstraarbeid og de fleste av oss er lite flinke til å takle konflikter. Det er tøft og være melder også!
Vi har alle et ansvar for å melde i fra om kritikkverdige forhold, om du er medstudent, kollega, faglærer eller institusjonsansvarlig. Men det gjøres alt for sjeldent.
At en slik sak blir «opphauset» i media tror jeg bidrar til at færre våger å melde fra i fremtiden.

Flere må melde i fra om slike tilfeller, vi skal arbeide pasientsikkert i mange år fremover. En jobb i helsevesenet er faktisk ikke for alle.

Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning

 

Holder du deg faglig oppdatert?

På studiet nå om dagen bruker vi en del tid på prosedyrer og fagutvikling. I praksis har vi blitt «pushet» på å slå opp og sette spørsmålstegn ved mangelfulle prosedyrer. Vi diskuterer det opp mot fag og finner forskning og annen litteratur rundt emnet. 
Jeg ser viktigheten av å holde meg faglig oppdatert, gjør du?

Vi har alle hørt det har blitt sagt; «det er bare sånn det er.» eller «nei, her er det slik vi gjør det.» når man har satt spørsmålstegn ved hvordan pasientnære prosedyrer blir gjort. Og hvor ofte har man egentlig slått opp i prosedyrene som foreligger for hvert enkelt arbeidssted? Jeg har selv utført en prosedyre slik andre har sagt at den er, mest fordi jeg «ikke har hatt tid» til å slå opp prosedyren. Man skal være rask og ingen sinke i en travel hverdag. Men større og mer omfattende prosedyrer som jeg har utført sjeldent slår jeg alltid opp. Og har jeg først slått opp en prosedyre, følger jeg den slavisk.

Nå som jeg er blitt oppmerksom på dette med prosedyrer, legger jeg fort merke til om andre er flinke til å bruke de prosedyrene som er tilgjengelige. Og jeg ser at det er forskjeller på om man er nyutdannet eller ikke, spesialsykepleier eller ikke. Jeg har lagt merke til at nyutdannete sykepleiere, spesialsykepleiere og nyansatte er de ivrigste på riktig utførelse av prosedyrer. Men hva med resten?

Hvorfor er ikke alle like ivrige på riktig utførelse av prosedyrer?

Alle helseforetak og institusjoner har et eget prosedyreverktøy, en side man kan slå opp lokale prosedyrer. Helsebiblioteket har også en oversikt over fagprosedyrer som er godkjent lokalt og som ivaretar minstekrav for utvikling av fagprosedyrer. I tillegg til dette har man PPS som nå har byttet navn til VAR Healthcare og ikke minst Sykepleierhåndboka (SHB) som også finnes som app. Dette er alle gode steder å finne prosedyrer på, men ikke glem at det kan være lokale forskjeller, så alltid sjekk med arbeidsstedet ditt!
Men, tilbake til poenget, når prosedyrene er så lett tilgjengelig hvorfor brukes de ikke oftere? Kan vi virkelig gjemme oss bak at vi ikke har tid? 

Men jeg spør meg; er det for vanskelig å finne frem til riktig prosedyre? Eller er de lite tilgjengelig? Selv har jeg opplevd å bli sittende å lete i både ti og femten minutter før jeg finner den prosedyren jeg var ute etter. Er det derfor man ikke benytter seg av fagprosedyrer?

Jeg tror at vi som helsepersonell ønsker å bruke disse verktøyene for å heve kvaliteten på tjenestene våre. Men samfunnet krever at vi skal behandle pasientene våre fortere og vi skal behandle flere pasienter på kortere tid. Og dette går på bekostning av pasientsikkerheten.

Vi må tenke på pasientsikkerheten først og fremst!

Det er for pasienten prosedyrene er utviklet. Det er for å hindre sykehusinfeksjoner, uønskede hendelser og dødsfall at prosedyrene er laget!

Pasientsikkert vil si at man skal bruke de lokale prosedyrene og følge de. Prosedyrene revideres relativt ofte også, så det nytter ikke at du har lest prosedyren en gang for to år siden. Den skal sjekkes igjen og igjen. Staten pålegger oss faktisk å følge prosedyrer. Pasientsikkerhetsprogrammet I trygge hender, er et eksempel på det.

Avslutningsvis vil jeg si en ting. Staten pålegger oss å faktisk følge prosedyrene våre, samtidig pålegger de oss å behandle flere og fortere. Jeg har ikke så mye å si til det annet enn at, jeg velger å følge prosedyrene og sørge for at jeg og min arbeidsplass arbeider pasientsikkert.

Også er det lov å håpe at det blir lettere tilgjengelig i de teknologiske verktøyene vi bruker i hverdagen.

Videreutdanning i Akuttsykepleie

Det er lenge siden sist jeg har skrevet noe her. Nå er jeg våknet fra dvalen, tilvendt min nye tilværelse som heltidsstudent. Jeg studerer nemlig akuttsykepleie!

Det er veldig få jeg snakker med som egentlig vet hva det vil si å utdanne seg til akuttsykepleier. Årsaken til det er vel fordi tittelen ikke er spesielt utbredt her i landet, men i utlandet har den rukket å bli dagligdags allerede.
Som akuttsykepleier skal man kunne ivareta den akutte og kritisk syke pasienten. Man skal ha kunnskap om de aller fleste sykdomstilstandene og kunne mye medisinsk teknisk utstyr. Jeg har gjennomført ett semester, og jeg har allerede lært utrolig mye. Og jeg må si, det er skummelt hvor lite man kan før man starter på en slik videreutdanning.

Mange har spurt meg hvorfor jeg vil utdanne meg til akuttsykepleier. Svaret mitt er stort sett fordi jeg ønsker å kunne gi faglig forsvarlig pleie og behandling, vite hva jeg behandler og hvorfor og bidra til en tryggere arbeidsplass. For jeg er overbevist om at akuttmottak med akuttsykepleiere har bedre faglig kompetanse og dermed økt pasientsikkerhet.

For det er jo litt rart at pasientens første stoppested innenfor sykehusets fire vegger ikke skal ha personell med høy faglig kompetanse. Pasientene våre er alvorlig syke og skal ha best mulig behandling fra første stund. Det krever kunnskap.

Men det ser ut som at akuttsykepleie har kommet for å bli. Akuttleger også. Det kommer til å bli en ny standard innenfor akuttmedisin, det er jeg helt sikker på. Og det er ikke et sekund for sent!
Jeg føler meg nesten som en slags pionér.

Høsten er rundt hjørnet, og det betyr nye studenter! I år er jeg også en av dem.

Det er nok mange som sitter med sommerfugler i magen i disse dager. Juli er godt i gang og det er kun noen få uker igjen til høstens studenter skal tusle inn dørene på landets institusjoner for første gang. Noen skal ta bachelor, andre skal ta master eller videreutdannning. I år er jeg også en av disse! Jeg skal nemlig studere akuttsykepleie!

Det siste året har jeg arbeidet ved et akuttmottak, og funnet meg godt til rette der med tiden. Så godt til rette at jeg ønsket å starte på en videreutdanning i akuttsykepleie. Å utdanne seg i dette faget tror jeg er lurt for alle som arbeider i akuttmottak. Man får stor breddekunnskap om diverse lidelser og tilstander og blir, etter min mening, en mer kompetent sykepleier for et akuttmottak.

Jeg har snakket med diverse mennesker som synes denne utdanningsretningen er noe overflødig. Jeg har hørt uttalelser som at «en erfaren sykepleier kan like mye som en akuttsykepleier.» Jeg er til dels enig. Ja, en sykepleier som har arbeidet i 15 år i faget har kanskje mer erfaring, men det er stort sett ikke disse sykepleierne som tar en slik utdanning heller. Man kan forsåvidt si det samme om en intensivsykepleier også, men på intensiv arbeider det som regel kun intensivsykepleiere, så da har man ingen å sammenligne kunnskap med. I den grad det går an.
De som vil bli akuttsykepleiere i dag er ofte unge sykepleiere i akuttmottak. Og det er en god utvikling. Unge sykepleiere som etterspør mer kunnskap å henge erfaringene sine på er positivt. Og betryggende for pasienter og kolleger.

En akuttsykepleier skal mestre alt av medisinsk- teknisk utstyr. En akuttsykepleier skal kunne noe om alt, man skal kunne noe om hjertesykdommer, lungesykdommer, nyresykdommer, gastrosykdommer, ortopedi, infeksjoner etc. Pensumet er med andre ord stort!

«Akuttsykepleieren skal kunne yte helsehjelp til akutt og/eller kritisk syke pasienter i alle aldre.» «Faglig forsvarlig akuttsykepleie innebærer å handle raskt og riktig på basis av faglig vurdering av en pasients situasjon.»

Sitat tatt fra Høgskolen i Østfolds studieplan

Når jeg kikker på studieplanen blir jeg bare mer og mer overbevist om at dette er riktig. Landets akuttmottak trenger flere akuttsykepleiere. Pasientene burde møte faglig sterke sykepleiere slik at riktig behandling gis fra første stund. Selv om det er legen som bestemmer behandling, spiller sykepleierne en stor rolle i starten av behandlingskjeden. 

Jeg er også heldig og får utdanningsstilling til dette studiet. Lønn ved siden av studiet, mot at jeg arbeider noen helger og om sommeren. En mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og en god sjef som ser viktigheten av akuttsykepleiere i mottak.
Jeg gleder meg! 

 

Er det noen andre som skal starte på denne utdanningen til høsten? Selv skal jeg gå i Fredrikstad. Hvor skal du eventuelt gå? Send meg en melding da vel!

Mastersyke- et sykepleiefenomen

Til stadighet leser jeg om «mastersyken» som overtar sykepleieryrket. «Vi trenger flere hender, ikke flere hoder» har jeg lest. Jeg er overrasket, overrasket over negativiteten rundt høyere utdanning. Hvorfor så mye negativitet?

Jeg har alltid vært opptatt av høyere utdanning, så jeg ble mildt sagt overrasket når det gikk opp for meg at mange sykepleiere synes det er unødvendig med en mastergrad.
«Vi må slutte å tenke lønn» har jeg hørt bli sagt.
Jeg tenker ikke nødvendigvis lønn når jeg sier at jeg skal ha master. Jeg tenker flere muligheter i arbeidslivet, større forutsetninger for god kvalitet i mitt arbeid, og bedre forutsetninger for å arbeide kunnskapsbasert.

En mastergrad handler ikke om at flere skal sitte bak et skrivebord, eller at flere nødvendigvis må forske. Men det gir oss muligheten. Det er en vesentlig forskjell. Selv om man får en master i anestesisykepleie, er sjansen fortsatt relativt stor for at den sykepleieren fortsatt vil arbeide «på gulvet» i etterkant.
For det er nettopp der de fleste sykepleiere trives best.

Karriere
På grunn av all negativiteten rundt denne påståtte «mastersyken» så føler jeg meg som et utskudd.
Et utskudd som tok sykepleierutdanningen for morroskyld. Jeg har blitt spurt om hvorfor jeg ble sykepleier, når jeg uansett skal ta en masterutdanning. Vel, svaret er enkelt det. Jeg ble sykepleier fordi det er et interessant yrke som jeg trives godt i, og en master vil føre meg videre inn i yrket og vil gi meg flere muligheter i yrkeslivet.
Det må være lov å ha drømmer og et ønske om en karriere selv om man «bare» er sykepleier?

Kvalitetssikring av yrkesutøvelsen
En mastergrad i sykepleie er ikke negativt! Det det handler om er at man ønsker at flere skal arbeide kunnskapsbasert, og det lærer man når man tar en mastergrad. Vi arbeider i et pasientnært yrke, et yrke som stadig er i endring. Kan man arbeide kunnskapsbasert har man også større forutsetninger for å oppsøke ny kunnskap.

En mastergrad bidrar til en kvalitetssikring av yrkesutøvelsen vår! Er det negativt? 
De som mener master er unødvendig må nok svelge stoltheten sin og innse at erfaringsbasert kunnskap er ikke nødvendigvis den beste formen for kunnskap.

Andre yrkesgrupper
Jeg har mange venner og bekjente med høyere utdanning. Og de aller fleste har andre yrker enn meg selv.
Der i blant: lærer, ingeniør, grafisk designer, statsviter og mediautvikler. Alle innenfor nevnte kategorier har femårig utdanning. Ingen som stiller spørsmålstegn ved det. Nettopp fordi det er helt normalt. Flere av nevnte yrkesgrupper må ha det for i det hele tatt få seg arbeid.
Det er flust av arbeid for sykepleiere. Men vi kan ikke alle være generalister. Og som vi alle vet, helsevesenet vil bli mer og mer spesialisert i tiden fremover.
Så hvorfor skal vi ikke ta i mot masterutdanninger med åpne armer, når det egentlig bare har fordeler? Man ser jo at det har en positiv virkning på andre yrker, så hvorfor ikke vårt eget?  Jeg stiller meg undrende til det hele.

mastersyke 2
Mastergrad- nytt fenomen innenfor sykepleie
Det er kun innenfor sykepleie at en mastergrad ses på som noe negativt. Det er en merkelig utvikling. Ønsker vi ikke det beste for våre pasienter?
Man vet at en sykepleier med mastergrad har større forutsetninger for å oppsøke riktig kunnskap, på rett sted. Nettopp fordi man selv har arbeidet med en masteroppgave, er man mer kildekritisk og man evner å sortere god og dårlig informasjon.
Helsevesenet får nye retningslinjer til stadighet. Disse må oppsøkes. Jo flinkere man er til å oppsøke slik informasjon, jo bedre kvalitet blir det i arbeidet som gjøres pasientnært.

Når det er sagt, må jeg understreke at mastergrad innenfor sykepleierfaget er enda et nytt fenomen. Gi det litt tid, og det vil gå opp for de fleste at det er en nødvendighet. Skal sykepleieryrket fremmes som et yrke man kan vokse i, denne utviklingen skje. Vi rekrutterer ikke flere til yrket ved å være negative til masterutdanning.
Kanskje  kan vi bli pionerer innenfor sykepleierforskning.
Eller kanskje sykepleiere kan få større slagkraft ved politiske eller organisatoriske spørsmål.
Det er vel det vi ønsker, er det ikke? Og tenk så gøy det hadde vært! Jeg blir ihvertfall fra meg av begeistring når jeg tenker tanken.

florence nightFlorence Nightingale var en stor pioner.
Hvem blir den neste?


Pasienter krever god kvalitet i pleien
Jeg sier ikke at det er nødvendig at alle sykepleiere tar en mastergrad, men ikke svartmal de som faktisk gjør det.
Jeg tror ikke det vil føre til at flere sitter bak et skrivebord, jeg tror det vil føre til flere dyktige mennesker på gulvet. Og det er jo det vi trenger i helsevesenet.

Og våre pasienter krever god kvalitet.

«Ledererfaring ønskes»

For snart ett år siden, var jeg jobbsøker. For første gang siden endt utdanning fikk jeg kjenne på kroppen at det ikke alltid er like lett å søke jobb, til tross for at man er sykepleier. Nyutdannet sådan. Innlegget jeg da skrev, kan du lese her. I søkeprosessen var jeg også innom noen lederstillinger, fordi det er leder jeg ønsker å bli. Og jeg har forutsetningene og evnene til det. Lite visste jeg at all tidligere erfaring fra lederskap, som jeg innehar ikke teller.

Jeg ser nå at jeg har startet helt på bunnen igjen etter jeg ble sykepleier. All annen erfaring jeg har, har liten eller ingen betydning lenger.

Men jobb fikk jeg til slutt, og jeg trives veldig godt bare så det er sagt. Men jeg undres fortsatt over hvorfor det skal være så innmari vanskelig å skaffe seg ledererfaring. Alle lederutdanninger som ikke er private, må man ha lederjobb for å kunne søke på. Og for alle lederjobber, man ha lederutdanning for å kunne søke på.

lederskap

Det blir jo det samme for arbeidsmarkedet for øvrig, men jeg synes det er provoserende at jeg som har rikelig med erfaring heller ikke skal få ta utdanning uten at det skal koste meg alle feriepengene og skattepengene til sammen. Nei, jeg har ikke erfaring med helseledelse, men har man kunnskap om ledelse og om helserelaterte temaer så kommer man langt.

Jeg vet at flere av dere tenker at jeg ikke må være så utålmodig, kose meg med jobben jeg har også kommer det naturlig etterhvert. Men jeg er ikke utålmodig, jeg koser meg i jobben jeg har, men utdanningsmessig kunne jeg ønske det var mer man kunne gjort selv.

Til helsefaglige videreutdanningene som er i dag, er veldig låst. For utdanningene i spesialsykepleie ser jeg at det er rett og rimelig. Men for alle de andre veiene man kan gå, synes jeg det er innskrenkende og til tider nedtrykkende.